Til den elskede pappa’n min, kapittel 10

10.09.12

Jeg hører tærne dine knekke idet du lister deg ned de første trinnene i den hvite trappen. De sorte sokkene dine gjør sånn at huden din ikke klistrer seg til den. Jeg kan høre på bevegelsene dine at du er stressa. Du gruer deg. I ni måneder har du gått å ventet på dette. Nei, helt siden mai 2008. Altså i fire år har du ventet på denne dagen. Kan du komme hit, pappa? Vær så snill. Jeg våkner litt ekstra fort og setter meg opp i sengen. Øynene mine har vansker for å holde seg åpne, men jeg tvinger dem. For selvom de ikke vet hvilken dag det er i dag, så vet jeg. Jeg reiser meg og beveger meg sakte mot og ned trappen. Han ser meg idet han kommer rundt svingen fra kjøkkenet. “Hei pus. Jeg må skyndte meg litt.” “Ja,” svarer jeg med trøtt og nesten falleferdig stemme,”lykke til da.” De uskyldige dådyrøynene møter mine og jeg kan se han er sårbar idet han kommer mot meg. “Takk, pusen min.” sier han og gir meg et kyss på kinnet. Det stakk ikke som det har gjort i det siste. Årene med etterforskning har slitt sånn på deg. Jeg lener meg inntil dørkarmen i gangen og idet den glattbarberte huden forsvinner med han ut døren føles det som om jeg er åtte år igjen. Han hadde forberdt seg som om han skulle på befaring. Kvalitets jeans fra Armani, Timberland skoene, Fashonable skjorten og Ralph Lauren genseren var der de skulle være. På deg. Med de nyvaskede krøllene dine tar du befaringsvesken din i den ene hånden og den mørkeblå Napapijri jakken din i den andre. Helten min.

Mamma følger deg ned til Tinghuset. Dream Team. Vi alle ser at dere ikke har tid til å være kjærester lenger. Med et alvorlig sykt barn og Økokrim på nakken blir det ikke tid til så mye annet, men dere er fortsatt T.T. Eiendom. Dere er fortsatt Tobben&Joan. Dere har sammen bygget opp alt fra bunnen av. Og dere har hverandre. Uansett hva som skjer. Jeg ser kjærligheten mellom dere. Jeg ser hvor høyt mamma elsker deg. Stillheten mellom dere er fylt med støtte. Du har ryggraden hennes og hun har din.

ML’en er full av permer. Kanskje ikke så rart; du skal sitte i det rommet i fem uker fremover. Jeg drar ned til Thea som ligger på Rikshospitalet. Hun har gjennomgått sin siste behandling. Det nærmer seg 30 dager siden siste dag med cellegift og det er som om tapet av kampen skjer i sagte film. Hun sover bare mer og mer og spiser mindre. Men hun har ikke tenkt å gi seg. Hun fortsetter å kjempe. Hun fortsetter å tro. Og hun har bestemt seg for å være her for deg og kampen din.

Jeg husker alt, pappa.

“Dere skal ikke ta noen bilder av meg,” pappa’s stemme er klar og alvorlig “jeg har en datter som er syk og dere har ødelagt nok!” Pressen som har publisert artikler om saken jevnlig sørget for at pappa fikk mindre og mindre oppdrag. De suger etter informasjon. “Om dere absolutt må ha bilde til artiklene kan dere ta bilde av meg”, advokaten til pappa bryter inn. “Stå på. Dette klarer vi også.” Mamma står på den andre siden av benken i rettssalen. Pappa fikler med permer og papirer. Det er noen minutter igjen. Jeg hører respekten i de få ordene. Dere står sterke sammen. Side om side. Det er kanskje der Thea og jeg fikk det fra.

Dag 2,3,4,5…

Etter første dag bytter mamma og jeg plass. Jeg føler jeg sitter i et klasserom. Elevene i de sorte frakkene er her ikke for å drite ut pappa eller prøve å få han dømt. De er her for å lære om eiendom. For de kan absolutt ingen ting. Selv jeg kan svare på spørsmålene de stiller. Du svarer på alt. Du lærer dem alt. Og du setter dem på plass. Var det flaut, Geir Kavlie? I den svarte frakken sin sitter monsteret i retten mot en uskyldig mann mens datteren hans ligger døende. Likevel har han samvittighet til å se meg i øynene. Han ser at de renner der jeg sitter skrått overfor han. Jeg ser ikke vekk. For han skal få se hva han gjør med en 19 år gammel jente’s liv. Monsteret skal få se hvilken smerte han påfører oss. For jeg gråter for hele familien. Og han vet det.

Han ser bort tilslutt, men jeg fortsetter å se på han. For jeg vil at han skal se på meg igjen. Og jeg ser at han merker det. Hele kroppen min vil at han skal få med seg hver eneste tåre. Han manner seg opp. Luften han trekker inn løfter brystkassen hans og tilslutt får han baller nok til å se på meg igjen. Det virker som om han blir usikker. Ble du det, Geir Kavlie?

“Pus?” Jeg fjerner blikket fra monsteret i rommet. For uansett hva så får ingen oppmerksomheten min mer enn pappa. Han ser de våte kinnene mine. Dådyrøynene blir blanke og de mørke, men litt grå brynene, lager rynker i den slitne pannen din. Jeg kan se smerten min på hele ansiktet ditt.

– Thalebabe93 –

2 kommentarer

Siste innlegg