Til den elskede pappa’n min, kapittel 7

“Kollaps”

 

Sommeren 2011 er det “stille”. Thea går på medisin etter at hun har blitt friskmeldt og pappa venter på hva som kommer til å skje med saken hans. Saken Økokrim bare trenerer. Pappa’n min som er en av norges beste og mest brukte takstmenn har gått fra å kjøre fra eiendom til eiendom, til å være “taxisjåfør” for oss andre. Og når han ikke er det så sover han. Hele tiden. Hvorfor sover han? Fordi da trenger han ikke kjenne på smerten og bekymringene. Du hadde ikke trengt å bære de alene, pappa. Jeg kunne hjulpet deg. Misforstå meg rett; jeg hadde gjort det med glede.

 

Sent i august 2011 får jeg en telefon fra mamma. “Tobben har falt om, Thale! Jeg er med Thea på sykehuset og tar noen prøver. Du må dra til Diakonhjemmet.” Igjen fikk jeg en sånn telefon. Og igjen fryktet jeg det verste. Nemlig pappa i koma. Men denne gangen er det heldigvis ikke like ille. Jeg drar dit alene i fullfart og det eneste som går igjennom hodet mitt er hva i all verden skjedde.

 

Jeg merker en energi inni meg. En sint, stresset og bekymret følelse vokser mens jeg går mot døren til rommet han ligger på. Jeg kan høre pusten min bedre enn noe annet. Hvorfor skjer dette igjen? Jeg fatter det ikke. Kan ikke Økokrim bare la pappa være? La han komme tilbake til jobben og hjelpe familien sin. Vi har nok med en person inn og ut av sykehus. Idet jeg åpner døren og ser den bekrymringsfulle, men samtidig rolige pappa’n min fylles jeg med empati. Hjertet mitt knuses.

 

“Hva skjedde?”

De snille øynene treffer meg med forklaringsproblem.

“Jeg vet ikke, Thale. Jeg satt utenfor en kafé med advokaten min og forberedte meg til avhør hos Økokrim. Plutselig falt jeg om.”

“Dette sliter på deg, pappa. Går det greit med deg da?”

“Ja, jeg får dra hjem snart.”

 

Jeg setter meg i stolen som står ved siden av sengen og gnir ansiktet mitt i hendene. Jeg er sliten og oppgitt, og skulle ønske jeg satt sammen med pappa i en litt hyggeligere setting. Men det gjør vi ikke. Og akkurat nå føles det som at dette er livet mitt. Sykehus og Økokrim. Tenk på hvordan de som faktisk er hovedpersonene oppi dette har det.

 

Det turbulente forholdet til Thea og pappa gjør det ikke akkurat lettere heller. Hun er så sint på han og han tar imot så mye dritt. Og sånn er det hver dag. Hun klarer ikke være i samme rom som han engang. Jeg kan se på ansiktet og føle energien hennes hver gang han går forbi henne. Om han slenger tilbake? Nei. Han tar imot og tar imot. Og jeg får så vondt av han for det er ikke hans feil. Men det stae vesenet gir seg ikke. Og uansett hva jeg sier så er det ingenting som endrer hennes mening. Det gjør meg oppgitt. Så oppgitt at jeg tilslutt klikker på henne. Noe som skjedde i ny og ne. For jeg klarte ikke å se en person jeg bryr meg om bli sparket mens han ligger nede.

 

Mamma bare står og ser på som om hun ikke bryr seg. Men jeg vet innerst inne at det er vondt for henne. Å se to av sine kjære ikke komme overens. Det er bare det at hun er for sliten. Hun er nesten tappet for energi. Og så tynn som hun er nå har jeg aldri sett henne. Det er som om hun ikke klarer å ta vare på seg selv. For alt hun har å gi går til Thea. Jeg vet ikke hva som foregår oppi hodet hennes, men jeg kan se for meg ordene leukemi, Økokrim og økonomi. Og itillegg til alt dette så får vi jevnlig besøk av politi på døren.

 

Maktesløs. Det er det som strømmer igjennom kroppen min hver gang de ringer på døren, gjemmer seg i buskene eller i biler utenfor huset. Får de tak i pappa legger de han hardt i bakken og setter på håndjern, uansett hvor samarbeidsvillig han er. Og hva skal en jente på 18 år gjøre? Ikke en dritt. For som sagt, jeg er maktesløs. Det eneste jeg kan gjøre er å stå og se på. Kjenne på synet av en uskyldig mann bli lagt i bakken. En mann som jeg kaller for pappa. Det treffer meg som en bowlingkule i magen hver gang. Hva de vil forteller de aldri. Kun “Vi skal snakke med Thorbjørn.” Bullshit. Dere skal bare ha med pappa på glattcelle. Plage han. Det eneste positive som kom ut av jevnlig trakkasering var støtten og kjærligheten Thea hadde til pappa. Ingen skulle få røre han. Love hate relationship.

 

Mamma har gitt opp å prøve å fikse forholdet mellom Thea og pappa. For det har nådd det punktet hvor Thea ikke vil feire julen 2011 med pappa på hytta Pølsebu. Stedet på Geilo det ikke finnes noen bekymringer eller klokke. Julen som alltid har vært familietid innenfor våre fire vegger. Som handler om kjærligheten mellom oss og kvalitetstid sammen som en familie. Jeg får vondt i magen når jeg får vite at Thea ikke vil feire jul med pappa. Og det verste av alt er at det virker som om mamma ikke har tenkt til å gjøre noe med det. Som om dette er noe, dessverre, Thea bestemmer. Jeg blir sint og lei meg på samme tid. Jeg vet ikke om jeg vil skrike eller gråte noe som fører til at følelsen nesten blir innestengt. Den vet ikke hvordan den skal komme ut. For ikke vil den skape krangling mellom Thea og meg, og ikke vil den la andre se veske renne ned mine kinn. For da er jeg bare svak. Og det at den bare ligger i magen og vokser gjør meg kvalm.

 

Hvordan i helvete kan man være så egoistisk?! Og hvordan kan mamma bare la det være greit?

 

“Nei, mamma, vi kan ikke la pappa være alene hjemme i julen. Det har jeg ikke samvittighet til. Hvis ikke pappa får være med så blir ikke jeg med heller.”Du som står for rettferdighet mer enn noen andre jeg kjenner. Ikke kast med stein i et glasshus. “Vi skal gå til et familievernskontor som kan hjelpe oss.” Hun har kanskje gitt opp å fikse forholdet selv, men at noen utenforstående kan gjøre det har hun forsatt et lite håp om.

 

 

Og det klarte de. Vi fikk pratet ut om ting vi alle hadde på hjertet på en stille og rolig måte. Og ble enig om at vi alle fem skulle feire julen 2011 sammen. Det at min daværende kjæreste kom opp i romjulen lettet nok også litt på trykket mellom Thea og pappa. Gutten min. Og her innenfor disse veggene kommer støtten, kjærligheten og det sterke båndet mellom oss alle frem. Det som vi alle trodde var borte. På nyttårsaften stod vi sammen side om side og holdt rundt hverandre og sa at 2012 blir et bedre år. Dette blir vårt år. At det skulle bli vårt siste sammen som en familie på fem var det ingen som visste. Det var ikke engang en tanke. Takk Gud for at vi alle var sammen.

3 kommentarer
    1. Thale <3
      Dette er veldig sterkt å lese, men jeg tenker på hvor sterke DERE har måttet være oppi dette! <3 Du er en meget klok og voksen jente som vet og kan mye - men, også du har lov til å bli "svak" vet du! <3 Du er fantastisk til å skrive, ser det for meg og får bilder i hodet av dine blogger! <3 Stå på jente! 🙂 <3
      Klem! <3

    2. For en sterkt historie! Sitter med tårer i øynene!
      Kommer du til å fortsette å skrive?
      Gode tanker sendes til deg og din familie

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg