Til den elskede pappa’n min, kapittel 4

“Familien Myhre på sykehus”

 

Vi befinner oss i 2011 og Thea har fått sitt andre tilbakefall nå. Pappas helse blir ikke akkurat bedre den heller. Han sover mye og jeg får mindre kontakt med han. Pappa’n min forsvinner bare mer og mer. Som om han skyver meg unna. Ikke fordi han vil, men for å beskytte meg. For han vil ikke at jeg skal bekymre meg. Men det gjør jeg innerst inne uansett hvor mye han sier at jeg ikke skal tenke på det. For jeg kan se i øynene hans at han har det vondt. At det er så mye mer enn det Thea og jeg har fått vite. Men som den pappa’n han er så legger han ikke problemene sine på oss. Ikke fordi han vil skjule noe, men fordi han er verdens beste pappa. I mine øyne ihvertfall.

 

Dette sliter på oss alle. Hetsen fra Økokrim, Theas sykdom, media og økonomien. Pappa har ingen ting å gjøre lenger. Jobben hans er tatt fra han. Jobben han er best i. På grunn av Økokrim.

 

Rundt april 2011 kommer jeg hjem fra sykehuset en ettermiddag. Mest sannsynlig for å sjekke at pappa fortsatt var i livet. Som alle de andre gangene jeg ble sendt hjem fra sykehuset midt på natten for å sjekke. Men jeg kommer ikke inn fordi låsen på døren har blitt skiftet. Hva faen skjer her a? Jeg er drit sliten og orker ikke dette akkurat nå. Jeg har nok med Thea som er syk, en mamma som aldri er hjemme lenger og en pappa som sliter med Økokrim. Jeg føler meg så alene på forskjellige måter. Og denne låsen som har blitt skiftet gjør meg enda mer forvirret og “lost” enn det jeg allerede er. Jeg står utenfor døren vår som et hissig stort spørsmålstegn og bare stirrer på den nye gullåsen. Jeg merker at noe bygges raskt inni meg. Fortvilelsen er påvei til å eksplodere. Tilslutt står jeg med høyre tommel på ringeklokken og trykker så fort og ofte jeg kan mens den andre hånden min slår på døren. Jeg vet at pappa ikke er ute og takserer. Det har han ikke gjort siden Økokrim festet han til ankret sitt, så han må være hjemme. “Pappa, åpn opp!”

Tilslutt åpner døren seg. Jeg står og ser på han som om jeg har sett et spøkelse. “Hva faen skjer her? Hva har du gjort?” Som den blinde jenta jeg er ser jeg bare han som synderen. “Det er ikke meg, Thale.” Hvis ikke det er han? “Hvem faen er det da?!” “Jeg vet ikke” sier han. “Kødder du med meg nå eller?” sier jeg på en overfladisk og frekk måte mens jeg merker at jeg begynner å bli litt redd. Har han mistet det helt og gjort det uten at han selv vet det? Eller forteller han meg sannheten?

 

Det jeg ikke vet er at namsmannen har vært her. Det er han som har skiftet låsen. Og her står jeg og kjefter på pappa og spør om det har klikka for han.

 

Hvorfor ikke bare fortelle meg situasjonen som den er? At økonomien går til helvete og at Namsmannen har vært her fordi Norges Tennisforbund vil ha huset tvangssolgt?

 

Fordi han visste at det å begynne å forklare alt sammen ville ikke bare bli for komplisert, men alt for mye for meg. Han ville skåne meg for alle bekymringene som ville skapes ved å fortelle meg. Mye av grunnen var nok også at han ikke orket. For han var like sliten som meg.

 

Men hvorfor ville NTF ha huset tvangssolgt? Fordi i mars 2008 ble jeg kastet ut av norges satsningsteam; Team Odin. Dette var en gruppe på seks med landets beste tennisspillere mellom 13 og 16 år. Hvorfor jeg ble kastet ut? Fordi mamma og pappa stilte spørsmål. Spørsmål som: “Hvem skal kjøre minibussen ned med barna til Danmark (til en av de mange turneringene)?” “Hvilken trener er det som skal møte barna der nede?” osv. Denne minibussen skulle kjøre ned til Danmark, med en sjåfør som ikke hadde minibusslappen, en fredag. Det betydde at barna måtte tas ut av skolen denne dagen. Jeg hadde startet året med å være borte fra skolen og hadde vært mye borte generelt på grunn av tennis så foreldrene mine valgte å sende meg ned til Danmark med fly lørdag morgen i stedet. Dette var uakseptabelt for lederne og trenerne i teamet så de eksluderte meg under denne turen. Fordi foreldrene mine valgte å sette meg på skolebenken i stedet for å sitte i en buss i åtte timer! Jeg må faktisk le litt. Det gjorde tennisvennene mine også. De sa ikke et ord til meg der nede. Der stod de en gjeng på fem stykker og bare så på meg. Om det traff meg i magen? Ja. Men jeg hevet meg over det. Jeg var ikke der for å være med venner uansett. Jeg var der for å spille tennis.

 

Etter ekskluderingen fra teamet bestemte vi oss for å stevne tennisforbundet. En sak vi tapte i Tingretten og Lagmannsretten, hvor NTF deretter krevde sakskostnader dekket. De tok derfor utlegg i huset vårt og begjærte tvangssalg som førte til en verdivurdering på huset og skiftet lås.

 

Uansett. Hvordan kom pappa seg inn? Namsmannen hadde ikke satt på ny lås på kjellerdøren bak huset, så pappa kom seg inn der. Det jeg heller ikke visste mens jeg stod og kjeftet på han var at han hadde falt ned den lange trappen og slått seg så hardt at han fikk indre blødninger. Noe han ikke visste. To dager senere viste pappa mamma blåmerket han hadde fått etter fallet. Det fylte hele siden av magen og ryggen, og hele veien ned til kneet. Noen timer senere løper jeg igjennom en hvit gang etter en telefon fra mamma. “Pappa ligger på intensiven på Ullevål syehus, Thale. Du må dra dit nå! Jeg kommer så fort jeg kan.” For å kunne komme inn til avdelingen han ligger på, må jeg ringe på. “Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?” “Jeg skal inn til Thorbjørn Myhre.” Jeg er andpusten og stresset. “Okei, og hvem er du?” “Jeg er eldste datteren hans.” De to store dørene åpner seg og jeg går med raske skritt gjennom gangen. En lege kommer med enda raskere steg mot meg. Hun stopper meg og spør meg om jeg er alene. Jeg forklarer at jeg fikk en telefon fra mamma om at jeg måtte dra hit så fort som mulig fordi hun er helt ute i Sandvika en tur. “Okei, men jeg kan forklare deg tilstanden hans eller skal vi vente på mamma’n din?” “Neida, du kan fortelle meg.” Hun guider meg bort til stolene som på en måte har blitt festet sammen til en benk langs den hvite veggen. Og der sitter jeg 17 år gammel alene på intensiven på Ullevål sykehus og får vite at tilstanden til pappa’n min er kritisk. Han har kraftig indre blødninger som de ikke har funnet ut av hvor kommer fra. De var redde for organkollaps og tok beslutningen om å legge han i koma. På denne måten hadde de også mer kontroll på hjertet hans.

 

Men jeg får ikke se han så jeg tar heisen opp til 3. etasje. Opp til tryggheten min som ligger i et rom med blodkreft. Nå trenger jeg henne virkelig. For jeg aner ikke hva som skjer med denne familien. Hvordan kan Theamor ligge i 3. etasje med leukemi og pappa ligge i 1. etasje i koma med indre blødninger? Og tillegg til alt dette holder huset vår på å bli tvangssolgt. Takk Gud for at pappa sparte meg for den informasjonen. Tanken gjør meg så “lost” at jeg ikke engang vet selv at jeg er det. Og nå skal jeg slippe bomben på henne. Som om hun ikke har nok med seg selv fra før. Samtidig som det knuser meg å måtte fortelle henne hva som foregår, er jeg redd. Redd for å se en reaksjon jeg ikke ønsker. En reaksjon som ikke bryr seg. For selv om hun ikke vil ha noe med pappa’n vår å gjøre så klarer ikke jeg å stenge han ute.

 

Jeg trenger ikke si ett ord før hun skjønner at noe er galt. “Hva er det?” Hun kan se på hele meg at jeg ikke har det bra og trenger henne. “For noen dager siden falt pappa i trappen hjemme. Han ligger i 1. etasje i koma med indre blødninger.” Ansiktsuttrykket hennes blir bekymringsfullt. Noe som på en måte var godt å se. For det var en bekreftelse på at hun fortsatt har masse kjærlighet til mannen hun er så sint på. Mannen hun ikke vil ha noe med å gjøre lenger. Pappa’n vår. “Kan vi få se han?” Enda en bekreftelse. Jeg forklarer henne at legen ikke vil la oss se han før mamma kommer. Det er tydeligvis ikke et pent syn.

 

– Thalebabe93 –

5 kommentarer
    1. Du kjenner meg ikke, men: Du er den absolutt tøffeste jeg vet om.
      Jeg er ikke så god som deg til å skrive, så jeg klarer ikke helt å få frem respekten jeg føler for deg, men gosh du er tøff!!

    2. Så tøff og sterk du er som klarer å fortelle en så grusom og sterk histore om hvor urettferdig verden kan være. Dere har vært gjennom flere tragedier der én kunne vært unngått om rettferdighet og medmenneskelighet hadde seiret. Fortsett å fortell historien din! Gode tanker til deg, moren og broren din

    3. Hadde dette vært en bok, hadde det vært en spennende bok. Men dette er livet til familien din, dere er utrolige tøffe som må gå igjennom dette. Det er urettferdig! Du må forsette å fortelle historien din!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg