Til den elskede pappa’n min, kapittel 1

Kjære pappa’n min. Dette gjør jeg ikke kun for deg, men også for meg. Dette er den eneste måten jeg kommer til å klare å tilgi meg selv på. En måte å si unnskyld til deg på. Jeg har gått rundt med dårlig samvittighet i to år. En samvittighet jeg ikke har turt å kjenne på. Den er for vond og skummel. Jeg kommer til å åpne meg helt gjennom deg og din historie. Jeg kommer til å vise meg fra min verste side. En side som såret og skadet meg selv.

 

Pappa

 

Det er seks uker siden Thea galopperte opp til himmelen. Til et bedre sted. Uten meg. Det er sikkert egoistisk av meg å si det, men på mange måter skulle jeg ønske hun hadde tatt meg med. Med på den hvite englehesten sin. For jeg vil se regnbuen og alle dens farger. Sammen med henne.

 

“5. Desember 2012”

 

Jeg står på terrassen onsdag kveld og impregnerer de nye Ugsene mine sammen med mamma. Vi har nettopp kommet hjem fra USA. To uker tok vi i  varmen i Florida. For å komme oss litt bort fra smerten. Få litt frisk luft. Men med en gang jeg setter foten min innenfor døren hjemme igjen kjenner jeg på sorgen. Savnet etter Thea. Pappa var ikke med, noe jeg synes var deilig. Men selvom jeg var glad for å slippe hans nærvær så tenkte jeg på han hver dag der borte. For han var jo alene.

 

Jeg ser han inne i stuen komme mot oss. Hva faen er det han vil nå? Han maser så jævlig. Mas som plager oss psykisk. Men det er ikke hans feil, det er en sykdom. En sykdom Økokrim forårsaket. Jeg er så sliten og merker at nå takler jeg ikke mer. Ikke ett eneste ord fra han. Men jeg vet at det kommer. Og det kaster mer bensin på bålet inni meg. Han skyver terrassedøren til side. To eller tre ganger må jeg be han om å gå sin vei og la meg være i fred, likevel gir han seg ikke. Idet jeg skal til å si ifra fjerde gang eksploderer bomben inni meg. En bombe jeg ikke har kontroll på. Jeg skriker og roper etter han. Han ber meg om å roe meg. “Thale, vi har naboer!” Men jeg har mistet det og kunne ikke brydd meg mindre om naboene akkurat nå. For ingenting betyr noe lenger. Ikke etter at Thea dro fra meg. Jeg gir så faen i alt utenom pappa. Han har utløst noe i meg som jeg ikke klarer å stoppe. Tilslutt går han inn og skyver døren igjen, men når vi blir ferdig med Ugsene, fortsetter han.

Er det mulig?

 

Nå har det klikket for meg. For nå skriker jeg høyere og sier enda styggere ting. Jeg sårer han ved å minne han på det som gjør han vondt. Nemlig Thea og han. At han ikke klarte å ta seg sammen for henne. Og nå er hun død. Det fører til at han klapper igjen og begynner å gå opp trappen til soverommet. Men jeg gir meg ikke. Jeg klarer ikke og det fører til at jeg fortsetter ved å følge etter han. Tilslutt stopper han opp utenfor rommet og snur seg mot meg. Han prøver å si noe, men jeg skriker så høyt og hører kun meg og min egoistiske stemme. Jeg merker en energi i musklene mine bygge seg opp og knyttnevene mine strammer seg. Nå skjer det. Nå er det sekunder før jeg flyr jeg på han. Idet jeg løfter den høyre knyttneven min og skal til å kaste meg over han blir jeg dratt bakover av to armer. Jeg var så sint at jeg ikke engang merket at mamma fulgte etter oss. Hun skjønte at nå kom det til å gå galt. Det ender meg at jeg river meg ut av armene hennes og går ned trappen med øynene fullt av tårer. Frederik står i stuen. “Hva skjer?” Det tvinger fram enda mer veske som tilslutt renner nedover mine kinn. “Jeg bare takler han ikke lenger.”

 

Senere på kvelden legger vi oss alle sammen. Mamma legger seg inne hos meg for jeg vil ikke være alene. Hun lukker igjen døren og låser den. “Jeg tørr ikke ha den ulåst. Ikke etter det som nettopp skjedde.” Jeg ser at min eksplosjon gjør henne vondt. Men jeg klarte ikke styre det. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke. Det bare skjedde. Og nå står han utenfor og banker på. “Kan vi ikke bli venner igjen? Vær så snill?” Jeg har ikke krefter til å svare så mamma sier at vi kan snakke om det i morgen. Noe vi alle tre vet at vi ikke kommer til å bli. Det er allerede ødelagt.

 

“6. Desember 2012”

 

Mamma, Frederik og jeg er på Flanure Food på Briskeby. Vi har nettopp spist frokost og drukket litt kaffe. Samtalene rundt bordet er meningsløse og tomme. Ingen av oss er noe særlig pratesomme. Vi er alle tappet for energi og krefter. Energi og krefter Thea tok fra oss.

 

Pappa er hjemme. Heldigvis. Alt ved han irriterer meg. Bare lyden av pusten hans går meg på nervene. Samtidig som jeg blir sint av å se på han så er det en sorg inni meg. Den ligger forsiktig bak der. Når sinnet dabber ut fordi lyden av stemmen hans forsvinner, vokser sorgen fram og legger seg over. Fordi jeg får vondt av han. Så inderlig. Han klarte ikke ordne opp med Thea. Datteren hans. Datteren han var så innmari stolt av. De avluttet tiden hennes her på jorden uavklart. Og nå har den andre tatt opp kampen hennes mot han.

 

Vi setter oss i bilen for å kjøre hjemover igjen. Humøret har lettet litt helt til mammas telefon ringer. Det er pappa. Igjen. Kan han ikke gi seg? Jeg sitter og ser ut av bilvinduet bak Frederik. Jeg prøver å stenge samtalen mellom dem ute. Jeg orker ikke kjenne på den sinte følelsen. Den tapper meg bare for energi. Jeg later som jeg ikke vet at det er han mamma snakker med, men når jeg hører den slitne stemmen hennes endres til bekymret og stresset fanger det oppmerksomheten min. “Tobben har kastet opp blod og føler ikke beina sine. Vi må hjem nå for han klarer ikke gå ned og åpne døren til ambulansen.” Faen. En følelse av at jeg blir bekymret og redd treffer meg i magen. Av natur. Tenk at jeg kan bry meg så mye om et menneske jeg er så sint på. Et menneske som jeg ikke vet hvem er lenger. Jeg kjenner ikke den mannen jeg en gang kalte pappa. Han har blitt ødelagt av Økokrim.

 

Vi kjører inn stikkveien og får øye på både ambulanse og brannbil. Brannmennene holder på å bryte opp terrassedøren. De må inn nå. Så alvorlig er det. Før de får brutt den opp løper mamma inn porten og roper til de at hun har nøkler. Jeg løper sammen med henne inn og opp på soverrommet hans. Jeg ser på han og sinne, sorg og smerte skjærer i hjertet mitt. Det dunker av irritasjon og stress, men samtidig så vet jeg at han ikke har det lett og at den sitasjonen han er i ikke er noe man bare kan fikse.

 

Han blir bært ned av ambulansepersonalet. Jeg og mamma står nedenfor trappen. Hun gråter. “IKKE gråt, mamma!” Jeg er sint. “Han skal ikke se oss gråte for han.” Tårene mine er harde å holde tilbake når synet av den bekymringsfulle og redde pappa’n min bæres ned trappen av to menn og kjørt i full fart til diakonhjemmet.

 

Etter at legene har fått rede på tilstanden hans er de klare til å snakke med oss. De forteller at den er ganske kritisk. Indre blødninger og svikt i både nyrer og lever. Jeg har nettopp kommet ut av et opphold over to år hvor jeg må inn og ut av et sykehus. Nå er jeg her faen meg igjen.

 

Og det er hans feil. Nei, Thale, men det skjønner du ikke enda.

 

Jeg er sliten så jeg orker ikke være på sykehuset lenge. Ikke Frederik heller. Vi har fått vår dose, så vi bestemmer oss for å dra. Det er ingenting vi får gjort uansett.

 

Noen timer senere sitter jeg på en blå trestol hjemme hos en barndomsvenninne. Det koselige kjøkkenet hennes tar meg tilbake til tiden vi var små. Tiden hvor vi ikke hadde bekrymringer. Tiden hvor vi badet i svømmebassenget hennes og løp ute om sommeren. En tid jeg ikke kan spole tilbake til.

 

Mamma har både ringt og sendt meg melding hvor det står at pappa spør etter meg. Men jeg gidder ikke svare. Selvom det gjør vondt å vite at han ligger i en sykeseng og bare vil ha meg ved siden av han så orker jeg ikke. Jeg orker ikke forholde meg til det akkurat nå.

 

Fyfaen så egoistisk jeg var.

 

Helt til fadderen til Thea ringer meg. Hun forteller meg at han er ordentlig dårlig og at jeg burde dra til sykehuset. For det er alvorlig. Hun minner meg på at den mannen som ligger der er ikke pappa’n min. Det er bare skallet hans. “Husk på det, Thalemor.” Det får meg til å bryte sammen. “Kan noen hente meg, vær så snill?” “Ja, du blir hentet om 10 minutter, vennen.”

 

Jeg står ved en sengekant igjen. Klokken er 22.30. Han som jeg en gang kjente ligger i sengen. Han skjelver og er urolig hele tiden. “Thale er her nå, Tobben.” Han åpner øynene sine og ser på meg. Jeg prøver å få kontakt, men uansett hvor dypt jeg ser inn i øynene hans når jeg ikke frem. Han er her, men ikke tilstede.

 

“Hei pappa.”

“Hei pusen min. Jeg elsker deg.”

“Jeg elsker pappa’n min. Jeg er ikke noe glad i det som har ødelagt deg, men jeg elsker den pappa’n jeg vet du er innerst inne.”

“Det var hyggelig å høre.”

“Hvis det skjer deg noe, pappa, så må du ikke være redd. For Thea er den som henter deg.”

 

Før jeg fortsetter med å fortelle hva som skjer videre med pappa, så vil jeg ta dere med tilbake i tid i de neste kapittellene. For det var nemlig ikke bare Thea som var inn og ut av sykehus jevnlig i to år.

 

 

– Thalebabe93

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg