Theamor, kapittel 6

“26. oktober 2012”

 

Den blåeste himmelen med en sol som lyser inn i stuen tvinger meg til å åpne øynene. Øynene som har blitt tunge og håvne etter tre timer med smertefull søvn. Armen min ligger fortsatt og holder rundt henne. Hun som ikke kommer til å våkne. Du vet den følelsen du får når du våkner fra et mareritt? Hvor lettet man blir og tanken “det var bare en drøm” streifer gjennom hodet ditt? Denne gangen var det omvendt. Denne gangen inntok følelsen og tanken kroppen min når jeg sovnet. Først da ble jeg lettet. For jeg våknet ikke til virkeligheten. Jeg våknet til et mareritt.

 

Mamma, Frederik og min daværende kjæreste reiser seg. Lyden av tær som knekker er på vei ned trappen fra soverrommet. Jeg skimter noen bein gjennom gellenderet fra der jeg ligger på gulvet. Jeg sier ingenting til pappa. Det er så vidt jeg gidder å se på han og når jeg først kaster et blikk på han så ser jeg Thea. Hun som han ikke klarte å ordne opp med før hun døde. Og det gir meg en dårlig følelse hver gang. Jeg blir sint og lei meg. På begges vegne.

 

Alt jeg vet er at jeg ikke orker å reise meg. Den tunge, men samtidig tomme kroppen min klarer ikke bevege seg. Den har sunket ned i madrassen og vil bare ligge her. Men jeg må opp for vi skal legge Thea tilbake i sykesengen før familie og venner kommer. Jeg kler på meg og på rommet hennes finner jeg kritt. Det tar meg tilbake til barndommen og sommerne hvor vi lå ute hele dagen og bare tegnet på asfalten. Uten bekymringer. Jeg vil tilbake til den deilige tiden så jeg går ut på gårdsplassen nedenfor terrassen. Jeg setter meg med knærne på de kalde flisene samtidig som jeg kjenner en varme. En varme jeg ikke har kjent siden Thea kom hjem fra sykehuset. For helt siden da har det vært grått, vått og tåkete. Det skarpe lyset gjør at jeg kniper igjen øynene og med den varme solen i nakken begynner jeg å skrive.

 

Jeg legger ut på facebook om morgen:

Min kjære elskede Thea <3

I natt galopperte du på en hvit englehest opp til himmelen. Du er fortsatt like vakker der du ligger så fredfull ved siden av meg. Du visste at du var klar for å reise og sovnet derfor stille inn. Jeg kommer til å savne deg mer enn noe annet i hele verden, men jeg vet at vi ses igjen. Det lovte vi hverandre.

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, Theamor <3

 

Hun var klar over at hun ikke hadde mye tid igjen. Innerst inne. For etter jeg hadde dratt med Frederik og min daværende kjæreste på kino så hadde hun sagt til mamma i søvne; “Mamma, nå skal vi bare vente til Frederik og Thale kommer tilbake, så skal vi pakke og så skal vi reise. Reise bort.”

 

Det går ikke lang tid før alle har fått beskjeden. Beskjeden om at Thea har dratt til et bedre sted. Hele dagen har vi folk inn og ut av huset. Nære og kjære. Venner vi ikke har sett på mange år til og med, kommer for å vise støtte. Mennesker jeg aldri har sett før i hele mitt liv kommer inn på gårdsplassen og setter lys ved fakkelhjertet. Det er så mange som viser omsorg og kjærlighet. Kjærlighet jeg ikke har sett på lenge. Som jeg ikke trodde fantes lengre. Og det varmer hjertet mitt så inderlig. Selv tegningen av Thea som den lille nabojenta med gullkrøller kom med, gjør meg godt. Tenk at så lite skal til for å glede et annet menneske. Og det koster ingen ting.

 

Theas to beste venner, fra barneskolen og stallen, står i stuen vår. Hun ene har satt seg på en stol ved sengen hennes og holder henne i hånden. Kroppsråket forteller meg at hun er helt nede. Den andre står med hvite blomster i hendene litt lenger bak. Som om hun ikke tørr å gå nærmere. Hun klarer ikke. Hun står der bare å ser på sengen samtidig som tårene renner. Jeg går bort og stryker dem på ryggen. Jeg kan se i øynene deres at hjertene blør. De har begge to bursdag i dag.

 

“Av ALLE dager, Thea, så velger du fredag den 26. oktober. Dagen dine to beste venner har bursdag!”

 

Ord blir fattige så ingen av oss vet helt hva vi skal si. Men stuen blir heldigvis ikke så stille, for blomstene overalt letter litt på regnet. Stuen vår har aldri vært så fargerik. Farger som får meg til å tenke på personligheten til Thea. Og akkurat nå, selvom hun på en måte ikke er her lenger, fyller hennes vesen hele stuen. For det var det hun var. Fargerik.

 

Senere på dagen, etter at de fleste har gått utenom de nærmeste, kommer det en blå varebil. To menn kommer inn med en båre. De bretter ut plastikk som ser ut som soveposer. Jeg forstår nå hva de skal brukes til. De kommer for å hente Thea og legge henne på kjøl. “Joan, er du sikker på at du vil se dette?” Sier fadderen til Thea som står ved siden av mamma. Men hun svarer ikke ordentlig. Hun står bare med hendene foran munnen. Synet av datteren sin bli lagt først i en blå pose for så å bli lynt igjen av en svart, river ut hjertet hennes. Hun knekker nesten sammen i beina, men Frederik tar henne imot. Storebroren min som prøver å ikke gråte. Han vil være sterk for oss. Og noen ganger er han så sterk at jeg glemmer at han også har mistet lillesøsteren sin. Det føles som en egoisme som har begynt å vokse inni meg og jeg klarer ikke stoppe den. Jeg har for mye meg selv, tankene og følelsene mine. Hvordan klarer han det? Hvordan klarer han å ta seg av oss og seg selv samtidig?

 

“Støtten”

 

Jeg setter meg i den sorte sofaen etter at de har tatt tryggheten min med seg i en varebil. Ved siden av meg sitter en av mine to beste venner. En jeg dessverre ikke har like mye kontakt med den dag i dag. Hun er her hele tiden. Hun sier ikke mye, men det trenger hun ikke heller. For der hun sitter og holder meg hånden forteller meg at hun ikke skal noen steder. Selvfølgelig gir hun meg tid hvis jeg trenger det, men hun er her hver dag fremover. De eneste gangene jeg ikke ser henne er når hun må hjem å spise eller sove. Og hver kveld før hun går så sier hun til meg “Jeg kommer i morgen.” “Du må ikke hvis du ikke orker. Du har vært her hele tiden så jeg skjønner hvis det blir litt mye.” Men nei, det er ikke snakk om at jeg får være alene. Og hun gjør dette fordi hun vil, ikke fordi hun må. Tusen takk, Emi.

 

Min andre bestevenninne, som jeg har kjent siden vi var 12, er her også hele tiden. Hun bor litt utenfor byen, men hun kommer hver dag og retter dagene sine etter mine. Hun sier heller ikke så mye, men det er deilig. Hun tar meg med rundt og vi gjør ting som gjør at jeg får en liten pause. Hun avlaster tankene mine. Tusen takk, Nora.

 

“Uken før”

 

Dagene som ikke har noen mening lenger er lange. De går til det samme hver dag. Besøk av venner, tenne faklene rundt hjertet, og forberedelse av begravelsen. Hver dag drar vi og besøker Thea der hun ligger på kjøl. Det hvite rommet med det røde gulvet treffer meg med trygghet og kjærlighet. Min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. Hun ligger på en båre med et hvitt laken over seg. Ved siden av står et høyt lys. Et lys som på en eller annen måte gir meg ro. Jeg løfter lakenet av det nydelige ansiktet. Og jeg blir tung igjen. Overkroppen min tvinger kinnet mitt ned og inntil hennes. Babyhuden er iskald, men fortsatt like myk. Idet jeg reiser meg opp igjen og tørker vekk tårene som har lagt seg på henne legger jeg merke til den rosa rosen vi la på brystet hennes før hun ble hentet. Fargen som definerer henne mer enn noen andre.

 

Mamma, min daværende kjæreste og jeg sover på rommet hennes hver natt. Mamma og jeg i sengen, og han på en madrass på gulvet. Han vil være hos meg hele tiden. Og jeg vil ha han der, men det stresser meg. For jeg vil så gjerne være der for han også, noe jeg ikke klarer akkurat nå. Jeg klarer ikke være den kjæresten han trenger og det gjør vondt. Det sårer meg å tenke på at jeg ikke klarer å være der for den gutten jeg elsker. Gutten jeg har delt livet mitt med de siste to årene og som har blitt en del av familien. Jeg er så lei for det, savnede.

 

Jeg merker at jeg blir mer og mer egoistisk. Jeg tenker nesten bare på meg selv og det jeg vil. Jeg ønsker ikke å være sånn, men jeg klarer ikke stoppe det. Og det skremmer meg litt, for hva hvis det utvikler seg? Overfor pappa har det allerede eskalert. Jeg takler han nesten ikke samtidig som jeg har så inderlig vondt av han. Tenk hvordan det er å være han. Han får aldri se datteren sin igjen og snakket ut om alt han har på hjertet. Handlinger og tomme løfter han kanskje vil si unnskyld for. Det gjør meg sint og jeg merker at oppførselen min ovenfor pappa likner mer og mer på Theas. Er jeg i ferd med å ta opp kampen hennes mot han? Fortsette og fullføre?

 

Nå merker jeg at følelsene mine for mitt neste tema her på bloggen begynner å innta kroppen min. Og den stivner meg. Men før det skal et farvel tas gjennom begravelsen i neste “kapittel”.

 

 

– Thalebabe93

2 kommentarer
    1. ha en god helg 🙂
      Gå gjerne inn på bloggen, besøk gjerne Facebook siden vår, trykk liker og del. Vis du er i mot mobbing 🙂
      Følg oss gjerne på bloglovin og, finner knapp du trykker på, på høyre side av bloggen.
      Du finner link til Facebook siden på bloggen under; Facebook
      – Takk

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg