Theamor, kapittel 4

Jeg blir vekket av mamma en nydelig sensommermorgen. Jeg får øye på Thea som sitter i den blå lenestolen som står for enden av sengen jeg ligger i. Hun sitter i en blå flisgenser og har et lyseblått bånd på hodet. Jeg ser henne bare fra siden, men jeg kan merke på kroppspråket at hun er redd og bekymret. Hun bruker TV’en til å forhindre hodet hennes i å eksplodere av spørsmål og tanker. Spørsmål og tanker som drar henne enda lenger ned enn det hun allerede er.  “Legen kommer nå og skal prate med oss.” Jeg ser rett inn i mammas øyne og de forteller meg at det som kommer nå er mest sannsynlig ikke gode nyheter. Det slitne ansiktet hennes får meg fort opp av sengen. Ansiktet som har vært knust siden den dagen Thea fikk konstatert leukemi. Energien i rommet, som pleide å være fult av Mario Wii-, pizza- og film-stemning, er så depressivt og bekymringsfult at jeg nesten ikke takler å være her. Det gjør meg redd og det frister å løpe ut døren. Men det er et eller annet som får meg til å ville bli her. Nemlig trygghet. Og hun sitter i den blå stolen. Det er hun som gjør at jeg velger denne torturen av å vente på en eventuell beskjed man ikke vil høre. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Det er ingen andre steder jeg heller vil være enn her. Akkurat nå. Med henne.  

 

“Det er ikke mer vi kan gjøre.”

 

Ordene fra legen, som har ankommet rommet hennes sammen med en sykepleier, skjærer meg i magen som en kniv. De sluker, ikke bare den dårlige, men alt av energi i rommet. Det er som om bakken forsvinner under meg. Jeg føler ingenting. Etter en cellegiftkur skal man kunne se nye celler i benmargen etter 30 dager. Det har nå gått 60 dager og legen ser ingen. Hallo?! Kroppen hennes kan jo ikke bare slutte å produsere celler? Benmargsprøven viser ingen fremgang. “Kan dere ikke gi meg mer cellegift?” Mer? Jeg skjønner nå hvor tøff denne jenta er. Med hennes dårlige tilstand er hun fortsatt villig til å gå igjennom en cellegiftbehandling til. Hun takker ja til smerte og lidelser for å bli frisk. For livet. Men det er helt uaktuelt for legen. Det er som å ta livet av er person. “Hvor lenge har jeg igjen?” Den skjøre stemmen hennes skjelver mens hun fikler med fingrene sine og jeg kan høre at tårer er på vei ut. Legen vet ikke.  “Vet ikke?” Jeg ser på henne at hun blir irritert. Bakken under henne har forsvunnet og “de” som skulle gjøre henne frisk vet ikke engang hvor lang tid hun har igjen. “Du må gi meg en tid!” Den skjelvende stemmen ble plutselig veldig bestemt og hard. Den kom ikke til å gi seg før hun fikk et svar. Legen løfter hendene og ser rundt omkring i luften som om han er på vei til å tippe helt ut av det blå. Tre måneder gir han henne før de reiser seg og går.

 

Den 13 måneder yngre lillesøsteren min. Min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. I to år har hun kjempet sin livskamp og nå har hun tapt den. Kampen mot kreften. Mamma og jeg sitter på hver vår side av henne. Jeg klarer ikke få ut et eneste ord. Jeg vet ikke engang hva jeg tenker. Jeg er helt tom og satt ut. Tenk at så få ord kan slå meg så hardt. Hvordan har Thea det da? Vi sitter der alle tre musestille som om vi har sett et spøkelse helt til jeg snur hodet mitt sakte og ser på henne. “Thale, ikke gråt. Det går bra.” Sier hun med en tåre på hvert sitt kinn. Den snille og gode stemmen hennes får meg til å gråte enda mer. Jeg prøver å tørke tårene bort, men det nytter ikke. Det er som å prøve å stoppe et dypt sår med et tynt plaster.

 

Vi reiser oss alle sammen og går ut til kjøkkenet. Mamma sier hun kommer snart tilbake. Med telefonen i hånden skjønner jeg hva hun skal. Thea og jeg sitter i stillhet ved siden av hverandre. Vi prøver å prate litt for å få opp stemningen, men det er mye som skal til og ingen av oss har egentlig krefter til det.  De forsvant med beskjeden vi fikk. Jeg spør henne mens jeg stirrer i veggen foran meg om jeg skal sende en felles melding til nære venner om situasjonen. Situasjonen som egentlig har blitt en dom. Hun svarer ikke med en gang og det får meg til å vende blikket mitt mot henne. Hun sitter bare og ser ned i bordet med hendene i fanget. “Ja, men jeg vil gjerne se den før du sender den.”

 

Nå renner det nedover mine kinn mer enn noen gang. Å få beskjeden var ille nok, men å gi den videre er nesten verre. Med albuene på bordet og Iphonen, som jeg så vidt kan se skjermen på, foran ansiktet mitt, skriver jeg en av mine hardeste meldinger noen sinne. Midt i merker jeg noe på den høyre skulderen min. Fingrene mine stopper opp og følelsen av stoff og en blank hodebunn treffer kinnet mitt. Der sitter vi som to vinglete stokker som lener seg mot hverandre for å finne balansen. For å finne støtten og kjenne på den. Vi sier ingenting, men følelsen av hodet hennes på skulderen min forteller meg mer enn tusen ord.

 

Denne livsglade jenta. Hun ligger nede i kjelleren og kommer seg ikke opp. Kjelleren som tvinger henne i sykehusklær. Som gjør henne til en pasient. Ikke faen om hun skal være det alene. Det lovte jeg jo i bursdagen hennes. Og for å minne henne på det igjen så bestemmer jeg meg for å gå i samme klær som henne. Hver dag.

Senere på dagen drar jeg hjem en tur. Jeg må ha en pause fra de stive, hvite veggene og det tomme rommet. Jeg må prøve å få system i kaoset i hodet mitt, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er helt “lost”. Idet jeg går inn døren hjemme møter jeg synet av pappa i enden av gangen. Han lener seg til den hvite døren til kontoret med hendene i lommen. Som om han har stått der i flere timer og ventet på meg. Svake “hei” og en lang klem var det som ble vekslet mellom oss.

 

 

På sykehuset noen dager senere stiller jeg Thea et spørsmål jeg aldri trodde jeg kom til å spørre om. “Hva er ditt siste ønske, Thea?” Det bare glapp ut av meg. Helt ut av det blå. Jeg ser på hele ansiktsuttrykket hennes at hun blir trist. Hele hun blir så liten der hun sitter i sengen. “Jeg vil til Disneyland i Paris.” Hun vil gjenoppleve en del av barndommen. Det får meg til å smile samtidig som jeg får vondt i magen. For vi har ikke penger til å gi henne hennes siste ønske som tar henne tilbake til den tiden hvor alt var mye letter og hun var frisk. Tanken på at vi ikke kan gi henne det hun ønsker seg gjør meg sint. Selvom jeg vet at det ikke er vår feil. De sinte tankene mine kuttes brått idet hun forteller meg at hun vil at vi skal spille “Some Die Young” i begravelsen hennes. Jeg ser på henne med litt sjokkerte øyne i noen sekunder før jeg drar på en seriøs, men kjærlig maske. “Ja, selvfølgelig Thea, men ikke si sånt. For det skjer ikke. Du skal leve.” Selvom vi hadde fått vite at hun ikke hadde lenge igjen så var det fortsatt ikke virkelighet. Det var nok det som gjorde at de ordene kom ut av meg.

Min daværende kjæreste’s pappa tilbyr seg å gi oss turen til Paris, noe som er helt utrolig, men Thea har blitt for svak. Hun orker ingenting og sover hele tiden.

 

“20. oktober 2012”

 

blir Thea og mamma sendt hjem fra sykehuset. Klokken 23.00 om kvelden! Da MÅ de ut. Hva faen er det sykehuset tenker med? Mamma sliter nok med å ha et sykt barn som har fått dødsdommen og nå må hun få datteren sin hjem. Det er ikke bare å “flytte” ut av et sykehus som man har oppholdt seg på i så mange måneder. Hvertfall ikke midt på natten. Thea klarer ikke å stå på beina sine lenger heller, så når hun skal komme seg rundt må hun bæres eller kjøres i rullestol. Og vårt hus er ikke akkurat så veldig handikapvennlig. Å få henne fra bilen, opp trappen og inn terrassedøren er en utfordring. Hun får øye på sykesengen som står i stuen og venter på henne. Det er som om hun blir lettet over at hun ikke må hele veien opp til rommet sitt. Hun setter seg ned og må ha hjelp til å ta av klærne. Det er ingenting hun klarer selv lenger. Ikke engang drikke fra vannflasken. Hun har blitt en stort spebarn som må ha tilsyn 24/7.

 

Frederik har kommet hjem. Og for det meste er det mamma, jeg, eller han som tar seg av henne. Pappa prøver å holde seg på avstand for å ikke tappe henne for energi, men det er som om hun får vondt av han. Som om hun skjønner at hun ikke har mye tid igjen og han, som har vært med på å gi henne livet, bare vil henne godt. Så hun lar pappa få passe litt på henne og hjelpe henne med ting av og til.

 

Jeg sitter på det store stuebordet og har nettopp lest den nye “episoden” for mamma. Jeg stoppet opp rett etter at “…og nå har hun tapt den.” kom ut av munnen min. Det ble helt stille. Jeg prøvde å fortsette, men jeg merket at hvis jeg åpnet munnen min så kom ikke mamma til å forstå noe. Ordene ville bli for uklare. Jeg satt bare og lente pannen min i venstre håndflate mens jeg stirret på Mac-skjermen. Skjermen som bare ble mer og mer uklar. Lyden av at noen reiste seg fra den sorte sofaen skrått bak meg gjorde at jeg kom litt til meg selv igjen og det neste jeg følte var armer rundt meg. Armer som gjorde at jeg klarte å puste dypt inn og fortsette. Takk mamma.

 

Jeg er så sliten i hodet akkurat nå så jeg må ha en pause. Jeg trenger å fylle lungene mine med frisk luft. Jeg må gjøre noe som får meg på andre tanker før jeg kan fortsette med neste “episode”. Fordi å skrive den kommer til å skjære meg i hjertet og bryte meg ned psykisk og fysisk.

 

– Thalebabe93

 

 

3 kommentarer

Siste innlegg