Theamor, kapittel 2

Thea blir friskmeldt etter sommeren, men til alles fortvilelse får hun tilbakefall i 2011. Nytt år nye muligheter? Ikke for Thea. Nytt år nytt sykehus. Igjen skal hun igjennom cellegift. Bokstaveligtalt gift. Det nydelige korte håret med de blonde krøllene som hun har gjemt under parykken kommer til å bli borte. Oppkast etter oppkast. Den ene smerten etter den andre. Og denne torturen, som hun ikke har valgt selv, gjør henne sint på alt og alle. Det er ingen som ikke får gjennomgå. Til og med sykepleiere og leger får høre det. Et menneske med så sterk, stolt og sta personlighet ligger nede på bakken. Alt hun egentlig vil er å sette seg på den rosa mopeden sin og kjøre ut i stallen. Til hennes andre hjem. Men hun er fanget i sin egen 16årige kropp, og hun får ikke gjort en dritt med det. Det får meg til å tenke på hvor heldig vi som er friske faktisk er. Hvor ofte vi tar ting forgitt og at vi glemmer at vi er fri mennesker med muligheter.

 

Hun har begynt å røyte på puten i sykesengen. Vi går inn på badet sammen og står foran speilet. Hun tar tak i et stykke for å se om det går an å ta av. Hun trenger ikke engang rive. Så løst sitter det. Vi ser begge to på hverandre i speilet med litt sjokkerte øyne samtidig som vi ler. Ingen av oss vet helt hva vi skal si. Kan hår virkelig løsne så lett fra hodebunnen? Tydeligvis med cellegift. Hun spør meg om jeg vil hjelpe henne. Og der står vi begge to og plukker av håret hennes. Jeg spør om det gjør vondt. “Nei, det kiler faktisk litt.” Smilet som treffer øynene mine i speilet er sårt, men samtidig så vakkert.

 

Mamma og jeg er på sykehuset hele tiden. Vi står fast ved Theas side. Frederik bor i Ålesund, men prøver å komme hjem så ofte som mulig. Og pappa titter gjennom vinduet. Så ofte som mulig. Tre senger, en TV og Mario Wii fyller hele rommet hennes. De gangene jeg ikke sov hos henne våknet jeg til en melding eller telefon som lurte på hvor jeg var, hva jeg gjorde og når jeg kom tilbake. Jeg var så sliten. Jævlig sliten. Hva var mamma da? Hun kunne ikke engang gå til felleskjøkkenet uten å få en melding om når hun kom tilbake. Det var som om leukemien hadde gjort Thea til 3 år igjen. Den hadde dratt selvtilliten og selvfølelsen ut av henne, og sprøytet inn cellegift med usikkerhet.

 

Selvom hun ble friskmeldt for andre gang, hadde usikkerheten satt seg fast i henne. Utenom et sted. Hesteryggen. Ingen ting kunne røre henne når hun satt på den. Ikke engang kreften og cellegiften. Det var vel grunnen til at hun var i stallen hele tiden. Kanskje hun prøvde å finne seg selv igjen og hesten var psykologen. Ikke vet jeg. Vi feiret ihvertfall den beste julen sammen på hytta på Geilo. Mamma, pappa, Frederik, Thea og jeg. Selvom forholdet mellom Thea og pappa var mer eller mindre ødelagt så klarte vi å ha det hyggelig. Og på en eller annen måte, uten å bruke ord, fikk vi alle fortalt hverandre at vi støtter hverandre og er der. For det er jo det julen handler om. Familie og kjærlighet. At det skulle bli vår siste som en gjeng på fem hadde vi ingen anelse om. Og nyttårsaften 00.00 stod vi og sa til hverandre at 2012 blir et bra år. At det skulle bli vårt verste hadde vi heller ingen anelse om.

 

En vårmorgen rett før sommeren 2012 kommer mamma inn med pappa på rommet i kjelleren hvor jeg ligger sammen med min daværende kjæreste. “Thale, vi må prate sammen.” Jeg skjønner med engang at det gjelder Thea. Og denne gangen er det ille. Hun forteller meg at de har tatt nye blodprøver og det viste til et nytt tilbakefall.

 

“Er det mulig? Enda en gang?!”

 

Det er så mange spørsmål som strømmer igjennom hodet mitt  som jeg vil ha svar på med en gang samtidig. Jeg vet ikke hvilket spørsmål jeg skal stille først og det gjør meg utålmodig samtidig som jeg vet at mamma ikke har svaret. Jeg merker en irritert varme strømme fra magen min og videre opp til hodet. Det ender med at frustrasjonen min kommer ut i tårer og det eneste jeg klarer å tenke er “Hvor er Thea?”

 

Igjen skal vi “flytte” inn på sykehuset. Igjen skal hun igjennom smerte. Både fysisk og psykisk. Cellegiften tvinger henne til å ligge i sykesengen og kaste opp. Flere ganger om dagen. Hun sover mer og mer, og det er så vidt hun klarer å stå oppreist når hun en sjelden gang faktisk reiser seg. Hun må ha hjelp til alt. Både dusj og do. Første gang jeg virkelig la merke til hvor tynn hun hadde blitt var da jeg dusjet henne. Jeg kunne nærmest se hvordan cellegiften sakte og sikkert spiste opp kroppen hennes innvendig. Hun er så sliten. Så sliten at hun ikke engang orker å si noe til at pappa titter igjennom vinduet. Under hennes første behandling i 2010 oppdaget hun han og da fikk både han og mamma kjeft. Nå reagerer hun ikke engang når hun ser han.

 

Thea og jeg snakket ikke så ofte om følelsene våre. Så lenge vi var sammen følte vi trygghet og øyekontakten som ble vekslet mellom oss sa at vi var der for hverandre. Men under hennes tredje behandling spør hun meg, etter at mamma hadde gått til felleskjøkkenet, om jeg vil krype opp i sengen og ligge ved siden av henne. “Ja” sa jeg. Hun legger hodet sitt på den venstre skulderen min og vi holder hverandre i hendene. Begge to er stille til hun forteller meg hvor glad hun er i meg og at hun alltid vil være her for meg. Uansett hva.

 

Uansett hva, Thea. Du lovte meg. Jeg har trengt deg mer enn noe annet de siste to årene. Hvor faen er du?

 

Jeg merker at kroppen min reagerer på det hun sier til meg, for hendene mine strammer seg rundt de tynne lange fingrene til det blir klamt og kroppen min klistrer seg til hennes. Den myke babyhuden hennes er så god. Vi ligger sånn lenge og kjenner på følelsen av å ha hverandre. Følelsen av kjærlighet. Jeg spør om hun er redd. Vi skjønner begge to hva jeg snakker om. “Nei, men jeg er redd for å bli glemt også lurer jeg på hva som skjer “etterpå””. Etter døden. Jeg merker at tårene presser hardere på enn noen sinne, men nei, jeg skal være sterk for henne. Jeg skal ikke vise at jeg er redd og bekymret. Det kan jeg ta med mamma for Thea har nok med seg selv. “Jeg har ikke noe svar på hva som skjer “etterpå”, Thea, men jeg tror på at vi er en type energi. Vi kan ikke bare bli borte.”  Vi blir avbrutt av at mamma kommer inn døren og hun stopper brått opp. Øynene hennes forteller oss at vi skjærer henne i hjertet samtidig som det smelter. Hun går rundt sengen og skyver den andre helt inntil vår. Og sånn ligger vi hver natt fremover.

 

– Thalebabe93

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg