hits

Til den elskede pappa'n min, kapittel 12

Jeg klarer ikke slutte å se på han. Jeg klarer ikke. Og jo mer jeg stirrer jo kvalmere blir jeg. Så kvalm at jeg blir forbanna. Slutt å stirr. Du kommer til å spy. Nei, jeg klarer ikke. Man skulle nesten tro jeg aldri hadde sett et menneske før, for jeg kan merke på alle tankene som svever i hodet og følelsene som sparker meg i magen kommer ut gjennom ansiktet mitt. Og det verste av alt er at jeg når jeg ser på han ser jeg de andre også. Jeg ser alle de som gjemte seg i buskene på eiendommen vår. Alle de som banket på døren og la deg hardt i håndjern. Jeg ser episodene. Jeg ser de tar tak i deg. De river deg med seg og du er hjelpesløs. Du prøver å gjøre motstand og vise ovenfor jentene dine at du er takstmann Thorbjørn Myhre. Du prøver å rope ut at det de gjør er ulovlig, men det er som om de klipper av deg tungen og gjør deg til verdens minste mann. Du ser oss se hvordan de behandler deg og du blir flau. Du var jo så stolt. 

Det grå dørhåndtaket lager en skarp lyd idet man tar tak i det. Jeg hører noen er på vei inn, men jeg bryr meg egentlig ikke. Den dårlige luften i dette lysebrune rommet suger energien ut av meg og gir meg hodepine. Den tunge døren går sakte opp og det er først når jeg ser reaksjonen din at jeg vrir på hodet for å kaste et blikk til venstre. Et lite sekund glemte du hvor du var og et lite rush av lykke traff hjertet da du så kvinnen i livet ditt. Mamma sørger for at alle ser henne der hun står noen ekstra sekunder med munnbind før hun setter seg ved siden av meg. Hun har ikke sett på meg enda, men har full kontroll på hvor jeg sitter. Jeg kan merke på henne at dette rommet gjør henne forbannet og drar frem kapteinen i henne. Det kan ikke ha vært lett for deg. Fra å først gå fra en som kjemper sin livskamp på et sykehus til den andre som kjemper sin livskamp i en rettssal. Iskald og sterk reiste du ryggradene våre, men samtidig så støttende viste du forståelse for lidelsene. Derfor var du spillende trener, ikke bare på landslaget i håndball, men også i familien vår; våre kamper var dine. Hun ser på deg etter at hun setter seg tett inntil meg og dere veksler blikkene. Det lille ekstra og markerte blunket forteller deg at du har henne hele veien til siste slutt. Og at dette skal dere klare. Sammen. Jeg håper jeg finner det dere hadde, mamma. For forelskelse, det går over. Men den gjensidig respekten og kjærligheten du og pappa hadde for hverandre var noe jeg beundret. Dere var noe annet enn det jeg hadde sett i miljøet rundt oss. "Thale!" Du hvisker til meg fra stolen i rettssalen. "Thale, jeg vil at du skal gå ut." Du må si det et par ganger før jeg skjønner hva du ber meg om. Hele deg er urolig. Jeg har sittet her nesten hver dag i 5 uker nå og så ber du meg om å gå ut. "Hæ? Hvorfor?" Jeg skjønner ingen ting og du gjør meg til et stort spørsmålstegn. Du vifter med hånden og den gjør meg stresset nok til at jeg ikke får med meg hva som blir sagt i salen. "Nei, hvorfor det?" "Fordi jeg vil det." Jeg rister på hodet bestemt og du gir deg. Nei, tenker jeg. Det skjer ikke. Vi er et team, ikke bare deg og mamma, men Thea, Frederik og jeg også. Du skal ikke sitte alene i denne rettssalen mot det monsteret der. Og jeg er beinhard helt til Økokrim begynner å lese opp erstaningen og straffen de mener du skal få. Millionene traff meg trynet, men straffen knakk ryggraden min sakte og sikkert fra nakken og ned. Jeg klarer ikke holde meg. Øynene mine finner veien ned til fanget mitt før de begynner å svi og alt blir utydelig. Fire år skulle du få. Etter det hører jeg ikke særlig mye mer. Jeg er så krom i ryggen nå og jeg hører bevegelsen til mamma ved siden av meg. Det går ikke sekunder før hun legger armen rundt meg og drar meg mot skulderen sin. Høyre hånden min har funnet veien til ansiktet og gjort alt mørkt. Nå vil jeg bare sove igjen og ikke våkne. Og som om jeg var liten unge legger hun venstre hånden sin på øret mitt. Hun skjønner jeg ikke kan høre mer. "Vi tar en pause." Jeg klarer ikke rette meg opp. Jeg vil bare forsvinne inn i brystet til hennes mens de svarte skyggene går forbi oss ut døren. Hun slipper meg tilslutt og da står du der og tar imot kinnet mitt. Jeg hører advokatene dine snakke og de spør om Thea, men jeg er for opptatt av å høre på skrikene og tårene den skjelvende venstre hånden din sender mot meg. Hørte du mine? Jeg klarer så vidt å se på deg og du prøver å smile. "Pusen min." Jeg svarer bare med å se ned igjen.

23:27 19. oktober 2012 ble Thea bært inn gjennom terrassedøren hjemme. Av både deg og mamma. Jeg vet ikke helt hva som har gått igjennom hodet ditt akkurat der med tanke på at hun ikke kunne stå på sine egne bein, men jeg kan tenke meg at en del av deg føler et snev av glede. Endelig fikk du ta på henne igjen. Du fikk holde henne, støtte henne og hjelpe henne. Du fikk kjenne den skjøre kroppen og stå tett inntil. Før fikk du kun se gjennom det lille glassvinduet i døren til rommet hennes på Ullevål og Rikshospitalet. Jeg husker de blanke, rennende øynene dine der jeg lå ved siden av den sovende rosen. Du la nesten ikke merke til meg engang. Vi var alle egentlig litt usikre på om du i det hele tatt kunne være i huset samtidig som henne. "Mamma, kommer det til å funke?" De bekymringsfulle rynkene i pannen og de tunge øynene hennes forteller meg så mye mer enn jeg vil vite. Hun sukker. "Jeg vet ikke, Thale. Vi får bare ta det som det kommer." Jeg ser hun er helt utslitt. Det er like før ikke engang hun, den sterkeste kvinnen jeg kjenner, klarer mer.

Det er vanskelig for meg, mamma. Jeg ikke er så flink til å sette ord på hvorfor, men jeg syntes det er tøft å snakke med deg om han. Jeg vet han var vennen din, kjæresten din, mannen din og far til barna dine, men han var også mannen i livet mitt. Og å gråte til en som savner han like mye som meg er så vondt og tøft. For da kjenner jeg ekstra på at jeg ikke har pappa'n min lenger og jeg river opp sår på kroppen din. Jeg beklager.

Du er veldig forsiktig med hvor og hvordan du beveger deg. Du vil verken provosere eller dra krefter ut av den skrøplige kroppen som sover nesten hele tiden. Men du er der. Du viser henne at du elsker henne og at du er lei for det. Og hver gang du hører det skjer noe ute i stuen kommer du stille og rolig i full fart for å hjelpe til. Det er mamma som styrer mest, men når hun trenger en ekstra hånd står du klar. Jeg tror hun visste hun skulle reise for hun lot deg hjelpe til med alt. Du var så snill.

"Hva er det, vennen min?" Mamma tørket hendene sine i forkleet som lå på kjøkkenbenken jeg står lent inntil. Thea har sovnet så jeg kan endelig knekke sammen. "Hva om hun ikke klarer det?" Ordene som har ligget og sparket meg i magen kastes ut med spytt og hendene mine prøver å beskytte ansiktet mitt. Jeg hater å være lei meg. Og ved å dekke til ansiktet med hendene mine og gjøre det helt mørkt er det nærmeste jeg kommer det jeg vil aller mest da. Hun tar meg fort inntil seg og jeg kan merke hvor tynn denne prosessen har gjort henne. Det får meg til å gråte enda mer og henne til å klemme enda hardere. Jeg hører den gamle sorte stolen inne på kontoret knirke og i det jeg ser opp så står du i inngangen til kjøkkenet. Som jeg sa i sted; du kom stille og rolig i full fart. Du står der med folde hender som klør etter å ta tak i meg. Jeg kan se på hele ansiktet ditt og føle på energien din at jeg skjærer deg i hjertet. Nå har du vondt. Så jeg lar deg klemme meg. Men ikke lenge for da knekker jeg bare enda mer sammen. "Hva er det, pusen min? Du og mamma var så like. "Ingen ting. Jeg er bare lei meg." Du blir værende på kjøkkenet med mamma mens jeg går ut til tryggheten min som ligger i den stygge, grå sengen. Endelig kommer vi hjem fra sykehus, men må likevel ta med oss deler av det. Jeg hører lave og mumlende stemmer fra kjøkkenet og jeg skjønner hva dere snakker om. Du er nysgjerrig og vil bare vite hva jentene i livet ditt har på hjertet. Du vil vite om det er noe du kan gjøre. Jeg er for opptatt med å tørke tårene før jeg ankommer de store vinduene der hun ligger tungt å puster. Jeg legger meg i den sorte lenestolen som står ved siden av sengen hennes og stryker hånden min langs den myke babyhuden. Hun våkner så vidt og ser sporene etter tårene langs kinnene og på vippene mine. Jeg rekker akkurat å spørre henne om jeg kan få holde henne i hånden før de tunge øyelokkene dekker til de nydelige, snille stjernene. "Dyne?" svarer hun med og idet jeg legger den over meg er det som om alt er bra et lite øyeblikk. Hennes hånd i min og varmen under dynen gjør meg trygg. Jeg kaster et lite blikk innover mot kjøkkenet før jeg bestemmer meg for å lukke øynene og synet av deg traff meg. Du som var så følsom, hvorfor gråt du ikke? Jeg tror rett og slett øyeblikket av dine to prinsesser sammen på denne måten var alt på en gang for deg. I huset du og mamma har bygget sammen, fra bunnen av, ligger din yngste datter for døden mens din eldste legger seg ved siden av henne. Du ser kjærligheten mellom oss. Og jeg ser deg der du står så stille og ser på. For respekten du viser gjennom å la oss være alene og tett inntil hverandre i sorg er kjærlighet. Uendelig kjærlighet.

Takk, pappa. 

 

Én kommentar

❤️

07.12.2017 kl.11:44

Pappaen din må være universets stolteste mann. Dere er verdens beste jenter<3

Skriv en ny kommentar