hits

30.11.2017

Hører du det? Det er lyden av hvite, knusene krystaller som moses idet du legger vekten din på det med det flate, men også inngraverte stykket. Det henger alltid noe igjen. Jeg ser på deg. Du gjør alltid sånn med munnen din når du konsentrerer deg. Jeg klarer ikke gjøre annet enn å beundre deg der du sitter. Så rolig og konsentrert. Du ser opp og på meg. Merker du det jeg merker? Jeg unner deg det ikke isåfall. For ute på den banen der er du dartskiven som kan bli truffet når som helst. Har du kjent på en pil før? Jeg også. Skyggen som har lagt seg over ansiktet ditt beroliger meg. Selv her jeg befinner meg så utsatt og sårbar gjør du meg trygg. Bare ved å se på meg. Hvem er det som egentlig er blind? Jeg eller de? Det må være meg. For ikke engang du ser det jeg ser. Diamantene, både i deg og de som ligger strødd utover, blender meg. Øynene mine søker mørket ut gjennom vinduet for der er de ikke like sterke.

Se ut. Nei, jeg har sett universet allerede. Jeg ser på deg igjen. Du snakker om meg. Jeg hører det på deg og ordene gjør meg fire år gammel igjen. Du tar på meg gullkjolen til Belle og sender meg i armene på han. Han som svingte meg rundt og fikk meg til å føle meg som en prinsesse.

Jeg koster deg under teppet. Oss. Jeg sminker på meg det nydelige smilet og retter meg opp. Det stikker. Jeg setter høyrefoten innenfor en ny dørkarm. Krystallene under den ujevne flaten blir igjen utenfor. Sammen med deg. Der venter du mens jeg glemmer deg inne i varmen. Helt til jeg fryser. For jeg puster deg både inn og ut. Jeg kan se krystallene forme seg oppover ytterdøren. Du smyger deg innpå. Sakte og sikkert. Jeg henter et glass med varmt vann og heller det langs døren. De smelter og blir borte. Enn så lenge.

Smyger jeg meg inn på deg av og til?

Det håper jeg virkelig ikke. For den stigende følelsen griper om hjertet ditt med klør som fester seg i kjøttet og knyter et stramt tau rundt halsen din. Det er ikke noe annet enn tortur. Jeg lurer meg unna noen ganger og da lar du meg gå. Skulle bare ønske du kunne minne meg på av og til at det gjøre bare gjør vondt verre.

Unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke holdt det jeg lovte og ga deg den fremtiden jeg sa jeg skulle gi deg. Det går fint. Bare lov meg en siste ting før vi blir en del av diamantene på det mørkeblå teppet?

At du alltid ser etter det du så i mine øyne hver gang du ser i hennes.

2 kommentarer

Thalefan

01.12.2017 kl.01:30

Trippy

Etlivivatererikkeetliv

01.12.2017 kl.13:13

En dissonerende og konsonerende tekst som gir en fin tone over noe tilsynelatende klart. Bra Thale❤️

Skriv en ny kommentar