Til den elskede pappa'n min, kapittel 11

Min og din kamp

Jeg får vondt inni meg av å se på deg. Du sitter ved siden av advokatene dine frustrert, sliten og lei deg. Du får meg til å ville skrike. Skrike til Økokrim og dommerne. Fortelle dem at du er uskyldig. Men meg og min stemme i dette rommet er som fallende støv. Lydløs og vanskelig å se.

Du er utålmodig. Du vil at dommerne skal forstå at du ikke har gjort noe galt. Du vil så gjerne at de skal forstå at dette kan ende i justismord. "Hvorfor skulle jeg gjort meg selv til kjeltring? Jeg har mer enn nok å gjøre." Norges mest brukte takstmann uttrykker sin frusterasjon. Jeg kan høre uroen i stemmen din. Ikke bare er du maktesløs mot Staten som er uovervinnelig, men du har vondt. Både fysisk og psykisk.

Jeg husker en dag ut i ukene du og jeg bestemte oss for å gå på Sjakkmatt i pausen. Restauranten ved siden av Tinghuset får deg til å føle at du går inn i et sjakkbrett. Vi satte oss på et av de høye bordene rett til høyre med en gang man kommer inn døren. Vi prater litt. Du smiler og ler litt. Og som den fantastiske sterke pappa'n du er prøver du å få både meg og deg selv til å tenke på noe annet. For sånn var du, pappa. Din oppgave her i livet var å beskytte Thea og meg. Fra alt. Men jeg har noe som er usagt. Jeg vet at du egentlig vet det innerst inne, men jeg trenger å si det høyt til deg mens jeg ser deg i øynene. "Pappa, du vet at vi er her for deg, ikke sant? Du vet at både Frederik, Thea og jeg støtter deg og vet at du ikke har gjort noe galt?" Du har aldri hatt noe særlig godt forhold til Frederik, og Thea er sint på deg. Ikke på grunn av saken, men på grunn av tomme ord og handlinger. Du nikker forsiktig til meg før du knekker fullstendig sammen. "Jeg er så lei meg, Thale." Jeg tar tak i de foldede hendene dine på bordet. Jeg prøver å være sterk for deg, men klarer ikke holde pokerface. Du ser meg felde tårer og det får dine øyne til å renne enda mer. "Jeg er så sinnsykt lei meg, Thale." "Jeg vet det, pappa. Men det ordner seg. Du klarer dette. Og selvom ting er som de er nå så skal vi komme oss igjennom det." Du nikker og tørker tårene med de skjelvne hendene dine. Jeg lukker øynene. Ditt nydelige, men sorgfulle ansiktet treffer meg. Jeg kan se deg sitte der. Med den blå Napapijri jakken over den mørkegrå Ralph Lauren genseren med den hvite Fashonable skjorten under. Så fin. Så uskyldig. Og så lei seg.

Jeg er mye hos deg og litt hos Thea. Vi snakker ikke så mye om saken. Vi bare ser på hverandre og veksler noen få ord før stillheten i rommet fylles med ekko fra gangen. Jeg kan se på ansiktet hennes at hun føler med pappa'n vår. Hun bekymrer seg for han.

"Kan vi sende melding til pappa?"

"Selvfølgelig. Hva skal jeg skrive?"

Klarer du deg, pappa? Tikker det inn i rettssalen fra Rikshospitalet. Hun vil at han skal vite at hun bryr seg og er her. For selvom de ikke er gode venner akkurat nå så får ingen plage pappa'n hennes. Det var det som var så unikt med deg, Thea. Uansett hvor sint du kunne bli på oss så var vi fortsatt blodet ditt. Vi hadde det man kaller unconditional love. På en måte så kan dere relatere dere til hverandre. Du kjemper en kamp, både for deg selv og familien, og Thea kjemper sin.

Hva om det var din datter, Geir Kavlie?

Midt i rettssaken slippes en bombe. Støvet som svever over oss faller som skyer i sakte film. Verden rundt oss har blitt satt på lydløs. Og på under et sekund mistet du den siste lille gnisten du hadde av liv i deg. Thea har tapt kampen mot kreften. Det fører til at du får èn dag rettsfri. Èn dag. Hva om det var din datter. Geir Kavlie? 

Jeg tar tak i gullhåndtaket til den blå døren. Min daværende kjæreste og jeg har dratt hjem fra sykehuset for å se hvordan du har det. Jeg hadde vel egentlig svaret på det før jeg åpnet døren. Synet av deg er det første som møter meg. Kroppsspråket ditt forteller meg at du har falt enda lenger ned i kjelleren Hendene dine klør etter informasjon. De er utålmodige og de sorgfulle blanke øynene gjør deg enda mer uskyldig enn du allerede er. "Hei.." Du svarer som du pleier når du vet at jeg er lei meg eller trist. "Hei pusen min." Jeg vil bare ha en klem og jeg ser at du trenger en du også, så jeg går mot deg der du står lent inntil dørkarmen til kontoret ditt. Du biter leppene sammen og prøver å holde deg, men du er akkurat som meg; følsom. Det var vi vel alle da. Og rett før kinnet mitt treffer ditt knekker du sammen. Armene dine moser meg. Du er musestille, men den skjelvne kroppen din inntil min og pusten du holder inne forteller meg at du gråter. Denne klemmen trengte du mer enn meg.

- Thalebabe93 -

 

6 kommentarer

05.04.2017 kl.11:27

Deres evige kjærlighet for hverandre kan ikke matches i kamp mot noe❤️. Helt utrolig hvordan Geir Kavli & co over tid har vist en gjentagende umenneskelig utøvelse av myndighet i flere saker, vel beskyttet av offentlig frihet for konsekvenser!!!

hei

23.09.2017 kl.22:38

Veldig fint skrevet håper alt går bra

Meg

03.10.2017 kl.13:37

Har lest gjennom mye av denne bloggen i dag, etter å ha snublet over deg via nettomtale av Farmen. For meg virker dette åpenbart som noe du egentlig har skrevet for deg, ikke for oss. Men duverden så fantastisk skrevet. Duverden for en kjærlighetsæklæring til far og søster. Hvor enn mennesker havner etter dette livet, må de være stolte av deg.

Vondt å lese, for mye av dette kommer åpenbart fra et sårt sted. Flott å lese, for det viser styrken til mennesker, her representert ved deg. Flott å lese, fordi man skjønner at dette kommer fra hjertet. Ubehagelig å lese, fordi det føles som jeg leser din private, låste dagbok.

Alle opplevelser er med på å forme mennesker. Det er helt individuelt om man knekkes eller styrkes av ekstreme opplevelser. Det virker i alle fall som om du har bestemt deg for at denne perioden i livet ditt ikke skal få knekke deg.

Du har en blogg som ikke oppdateres så ofte. Til gjengjeld er hvert innlegg her verdt 1000 rosablogg-innlegg. Minst.. Takk for at du delte!!

04.10.2017 kl.10:47

Nå har jeg lest hele bloggen din. Håper du vil skrive hvordan alt endte! Du er virkelig tøff!

Charlotte

04.10.2017 kl.11:23

Håper du starter å blogge igjen! : ) Savner virkelig innleggene dine! : )

johnny b good

02.11.2017 kl.14:31

Har lest meg gjennom hele bloggen din og sitter igjen med følgende inntrykk:

-Utrolig bra skrevet, dette er så absolutt bokmaterialet i både innhold og utførelse.

-en veldig sterk historie som krever utrolig mye mot og stamina for å stå gjennom

Har store ønsker om at du skriver mer enten iform av videre blogginnlegg eller at du rett og slett utgir en bok om din historie.

Skriv en ny kommentar

hits