Til den elskede pappa'n min, kapittel 9

"Pølsebu + Familien Myhre = sant"

 

Juleaften kommer. Romjulen kommer. Og nyttåraften kommer. Det er som om hytta Pølsebu på Geilo fjerner alt. Alt av ventetid, alt av krangling, alt av bekymringer, og alt av smerte. Innenfor veggene til den ikke så altfor store, men koselige hytta som ligger øverst i bakken, trekker oss sammen. Sammen foran peisen som står midt i hytta og skiller stuen fra kjøkkenet. Der sitter vi. Alle fem.

Jeg lukker øynene og drømmer. Drømmer om deg, pappa. Jeg ser oss sitte der. Sammen. Og jeg kan høre latteren. Jeg kan føle kjærligheten. Helt til det svir i øynene og jeg åpner de fordi jeg kjenner våte drypp på brystet mitt.

Jeg ser hvert enkelt individ. Og det stråler sterke, men forskjellige personligheter fra alle. Jeg klarer ikke la være med å tenke "for en gjeng" og jeg tar meg selv i å sitte og smile. Theamor med den stripete trøyen, den blonde parykken og den hvite luen stråler mer enn noen gang. Latteren hennes er som å se på flytende honning renne fra et glass. Gul som den fineste solnedgang, behagelig, og beroligende. Den fyller hele rommet. Det at hun smiler gjør meg glad. Og det er det som er kjærlighet. Når noens lykke betyr mer enn sin egen. Å se deg glad Thea ga meg ro innvendig. Smilet ditt fortalte meg at alt ordner seg tilslutt.

Mamma med den hvite høyhalseren sin og den blå Bjørn Dæhli buksen sitter i den høye, slitte og blå stolen. Håret hennes er litt bustete etter en langrennstur rundt Ustedalsfjorden. Det går kanskje ikke like fort lenger, men den sporty mamma'n min kommer seg ut. Det får meg til å tenke tilbake på når vi var små og hun var to runder rundt vannet i full fart. Og hver gang stod pappa klar med kikkerten. I en av de mange Ralph Lauren skjortene sine, den løse og lyseblå bokseren sin, og en av de mange par svarte sokkene sine. Det store hvite vinduet i stuen gir oss den fineste utsikten. Med kikkerten inntil øynene sine beveger han hodet sagte et par ganger fram og tilbake. "Jenter, kom og se, jeg ser mamma!" Jeg kunne høre stoltheten i stemmen hans. Han hadde funnet kvinnen i livet sitt. Kvinnen han skal være sammen med resten av livet. Kvinnen som har gitt liv til det kjæreste han eier; nemlig jentene hans. Jentene han er så innmari stolt av.

Åh, pappa. Jeg gråter nå. Igjen. Kan du komme og gi eldste jenta di en klem? Vær så snill?

Frederik lener seg over stolen der mamma sitter. Jeg kan så vidt se den moste orange skriften på den mørkeblå genseren hans. Armene i kors dekker den akkurat ikke. Han spiller Wordfued. Jeg ser på smilet hans at han følger med på oss selv om øynene er festet til Iphone skjermen. Han og pappa klarer å være i samme rom. For første gang kjenner jeg ikke den intense energien mellom dem. Hva er det med dette stedet?

Og så var det deg da. Med brillene på tuppen av nesen propper du i deg grønne druer. Jeg kan se konsentrasjonen til kortspillet og nytelsen av selskapet rundt deg i ansiktet ditt. Du har tankene dine helt andre steder. For her oppe finnes ikke Økokrim. Her oppe finner du ro. Ro til å hente fram pappa'n du egentlig er. Og vi kan alle se det. Vi kan se kampen du ikke har valgt, men likevel må kjempe. Ikke bare for deg selv, men for oss. Som du pleide å si, "For Thea og deg, Thalemor". Jeg kan se måten du ser på henne. Det er som om du lengter etter oppmerksomheten til Thea. Jeg ser på hele deg at du vil ordne opp. Den nydelige rosen med torner frister deg til å plukke den opp. Men du vet konsekvensen av det. Derfor tilfredsstiller du de forsiktige dådyr øynene dine med noen få sekunder av gangen så fristelsen ikke blir for stor.

Året som bestod av en med leversvikt på intensiven i første etasje og en med leukemi i tredje etasje på Ullevål Sykehus, politibesøk jevnlig(til og med på sykehuset), trakkasering og kaos var endelig snart over. For første gang på lenge var vi sammen som en familie. For første gang på lenge kunne vi slappe av.

31.12.11 00:00 står vi i et rom fullt av tomme stoler og dekkede bord. Folk har gått utenfor. Veggen til bygget er et kjempe stort vindu. Den mørkeblå himmelen over oss har blitt full av farger. Jeg hører såvidt smellene og svak jubel som dukker opp her og der. Men jeg er for opptatt av å kjenne på kjærligheten som strømmer imellom oss når vi står side om side. Hånd i hånd.

Jeg elsker dere.

- Thalebabe93 -

SONY DSC SONY DSC
SONY DSC SONY DSC






 

2 kommentarer

09.12.2016 kl.17:44

Titter stadig innom i håp om et nytt kapittel. Denne bloggen din, Thale, har berørt meg mer enn noen film, biografi eller bok har gjort noen gang. Ofte tar jeg meg selv i å tenke på dere og deg, og hvor viktig det er at man behandler mennesker godt, uavhengig av om det er i en jobbsituasjon eller i andre menneskelige relasjoner. Håper du har det bra, og at livet går i en netto oppoverbakke for deg <3

Klem fra (også) Thale

Elin

19.01.2017 kl.19:52

Blir helt målløs av å lese alt du har skrevet, Thale! Gud, jeg har grått imens jeg har lest alle kapitlene. Du er så flink til å sette ord på tanker og ting som skjer. Det er beundringsverdig. Hadde du skrevet bok hadde jeg kjøpt den, samme hva den kostet. Det er så mye følelser i spill. Det er så trist, men du skriver det på en så fin måte likevel <3

Skriv en ny kommentar

hits