Til den elskede pappa'n min, kapittel 8

"Tiltalen"

 

  1. desember 2011 får pappa et besøksforbud mot statsadvokaten Geir Kavlie. Han som har saken og som ikke engang har villet møte pappa. En enkelt person som står mot Staten og dens makter får et besøksforbud allerede før han har håndhilst på Statsadvokaten.

 

Hva hadde pappa gjort?

 

Han hadde sittet i et avhør 20.desember med etterforsker Inge Haugen. Frustrasjon og fortvilelse strømmet igjennom blodet som førte til et slag i bordet med mappen sin som videre førte til at han reiste seg og gikk.

 

Om Thea og jeg fikk vite om besøksforbudet? Nei. Hvorfor ikke? Vi skulle skånes. Han visste at det ville gjøre oss sinte og at det ville skape bekymringer i hodene våre, noe han ikke ville. Instinktet som beskytter dine kjære når de er i vanskelige situasjoner treffer meg spesielt når det gjelder pappa. Og det at jeg som 18-åring visste at den lille stemmen min ikke har noe å si i denne saken gjorde meg depressiv. Tanken på at jeg ikke kan beskytte pappa mot det som skjer rundt han nå skjærer meg i hjertet. Så jeg prøver å ikke tenke på det.

 

For det var det jeg var god til. Løpe fra det jeg ikke ville kjenne på.

 

  1. desember 2011 blir pappa tiltalt for grov korrupsjon og et bedrageri på ca 100 millioner. Tiltalen han var sikker på at han aldri skulle få. For Økokrims bevis var meningsløse. Men de er Staten. Og de gjør som regel det som passer dem. Pappa knakk fullstendig sammen, men om han viste det for oss? Nei. Jeg hadde ikke engang en anelse om at han hadde blitt tiltalt. For mamma og pappa ville at vi skulle ha en hyggelig jul. De ville ikke at tiltalen skulle være noe tema rett før det nye året. Det nye året som skulle brukes til å forberede en rettssak. Det nye året som ble det siste som en familie på fem.

 

 Jeg gråter nå, pappa.Tastene under fingertuppene mine får litt ekstra trøkk mens jeg skriver dette. Jeg blir så fortvilet. Så fortvilet og sint at det er like før skjermen får en knyttneve. Hvorfor? Fordi jeg ikke skjønner noen ting. Jeg skjønner ikke hvordan vi endte her. Og du som hadde svaret på alt. Det trenger jeg nå. Hvor er du?

 

 

Når en person blir tiltalt skal all dokumentasjon foreligge samme dag som tiltalen signeres. Dette sier loven. Den gjaldt tydeligvis ikke pappa i dette tilfellet. Økokrim v/ Geir Kavlie hadde ikke dokumentasjonen klar. Flere purringer ble sendt fra pappa's advokat uten svar. Igjen må advokaten gå til retten og be om dokumentasjonen og endelig, i juni 2012, får pappa sakspapirene. Det vil si seks måneder etter tiltalebeslutningen. Som også betyr at pappa fikk kun to måneder til å forberede seg på sin livskamp. Kampen han hadde bestemt seg for å stå igjennom. Ikke bare fordi han hevdet sin uskyld, men "For Thea og din skyld, Thalemor."

 

Mamma og pappa er mye sammen i tiden før rettssaken. Hun må hjelpe han. Ikke bare må hun, men hun vil. De er jo et team. Team T.T. Eiendom. "DreamTeam" kalte jeg de bare. Mamma var jo en stor del av pappa's suksess. Han takserte, hun tok imot telefonsamtaler og satte opp oppdrag til pappa. Det var en av grunnene til at alle ringte Thorbjørn Myhre. Telefonen ble alltid svart og kunden fikk aldri nei. Enten det var pappa som tok den eller "Takstmann Thorbjørn Myhre, hvad kan jeg hjælpe dig med?" Mamma var en flink sekretær. Og jeg husker det. Jeg husker det så godt. For den jævla telefonen ringte hele tiden.

 

De jobber med saken. Hele tiden. Stakkars pappa. Jeg kan merke fortvilelsen hans der han sitter. Den treffer meg så hardt. Og jeg tror han kan se det på meg. For det er som om hele ansiktsuttrykket hans forandrer seg når han ser på meg. Det slitne og tynne ansiktet treffer meg med uskyldige dådyrøyne. Håret som en gang var brunt og fullt at levende krøller, er grått og dødt. Han prøver å gjøre seg selv glad og levende;

 

"Går det bra, pusen min?"

"Jaja, hva gjør dere?"

"Vi bare jobber litt med saken."

"Åja,"

 

svarer jeg som om jeg ikke skjønte det og som om det ikke går inn på meg. Hjertet mitt sprakk litt for hver gang. Som et tynt glass. Og det gjør det fortsatt hver gang tanken på saken og pappa's situasjon treffer meg. De hadde fortalt oss det. Nå blir det rettssak. Vi skjønte jo at det ville komme. Noe innblikk fikk vi i saken, men det var mye vi ikke forstod. Alt var så komplisert og innviklet. Det var så mange navn og koblinger mellom de forskjellige personene.

 

Men en ting jeg forstår mer enn noe annet nå er at jeg skulle ønske jeg visste da, det jeg vet nå.

 

- Thalebabe93 -

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits