Til den elskede pappa'n min, kapittel 6

Den friske rosa fargen i kinnene hans gjør at pappa ser mye bedre ut. Noe han også er, men kroppen hans viser noe annet. Flere kilo har falt av etter 7 dager i koma og noen uker på Diakonhjemmet. Ukene som føles som år. For mamma, Frederik og jeg kjører fra det ene sykehus til det andre. Men vi er mest hos Thea for pappa orker ikke altfor mye besøk og minstemann er livredd for å være alene. Stakkars jente. Cellegiften sprøyter inn gift, redsel og usikkerhet. Kanskje ikke så rart. Thea og jeg lever det søte liv på Oslo-vest som ikke har sett den harde siden av livet og nå ligger pluteslig hun og pappa'n vår på sykehus på grunn av situasjoner som ikke var virkelighet for oss. Situasjoner som liksom ikke kunne skje. Og nå står vi midt oppi det. Det som er så ukjent og skummelt.

 

Verken Thea eller jeg er kristne. Pappa var ateist og skulle ikke ha oss døpt. Men midt oppi dette kaoset når det har vært som aller verst og jeg har vært i kjelleren, har jeg faktisk satt meg ned for å be. Be om at dette skal ende bra. At Thea skal bli frisk, at pappa skal komme seg ut av Økokrim, og at vi skal bli en lykkelig familie igjen. For samtidig som vi står hverandre så nært igjennom dette føles det som om vi bare sklir mer og mer fra hverandre på grunn av forholdet til Thea og pappa. Det gjør de kiloene vi alle bærer på skuldrene våre 10 kilo tyngre.

 

"Lørdag 30. april 2011"

 

sitter vi alle sammen på United Bakeries Vinderen om morgenen og spiser frokost. Jeg har 18årsdag og nettopp fått Thea og pappa hjem på perm fra sykehusene. Jeg kjenner en glede innvendig der jeg sitter og ser på hele gjengen. Vi er alle samlet et sted som ikke innbærer cellegift eller medisin, og Thea klarer å sitte rundt samme bord som pappa uten å slenge spydige kommentarer. Jeg sitter på enden av bordet med mannen i livet mitt på min venstre side, gutten i livet mitt på min høyre side, Frederik og mamma ved siden av de, og på den andre siden av bordet ovenfor meg sitter tryggheten min. Det bleke smilende ansiktet med parykken langs kinnene gjør meg glad der hun sitter og knipser med det orange Canon kameraet sitt. Det er lenge siden jeg har sett henne med så mye energi. Hun er så glad i dag. Og det er en av de beste gavene jeg kunne fått.

 

Pappa sitter i en blå Polo-skjorte og en kremfarget Armani-genser over skuldrene sine. Ansiktet hans og den kromme ryggen minner meg på at vi ikke kan sitte her altfor lenge. Han er sliten og sier ikke stort. Kanskje ikke så rart det heller. Å ligge i koma i syv dager hvor kroppen bruker absolutt alle krefter på å reparere seg selv, sliter en ut.

 

Resten av dagen henger min daværende kjæreste, Thea, Frederik og jeg sammen helt til kvelden kommer. Pappa må tilbake på sykehuset og Thea skal bli med mamma ut til Sandvika. Min daværende kjæreste og jeg skal ut og spise middag sammen. Det er lenge siden bare han og jeg har gjort noe hyggelig så vi pynter oss og bestemmer oss for å spise på en italiensk restaurant. Fem minutter etter at vi har satt oss i bilen ringer telefonen min. Det er Thea. Hun vil at vi skal komme helt ut til Sandvika så hun kan ta et bilde av oss.

 

"Tuller du eller?"

"Nå har dere pyntet dere og alt det der. Kjør hit først da så jeg kan ta et bilde av dere."

"Nei, Thea det gidder vi ikke. Ikke bare for et bilde."

"Vær så snill!"

 

Jeg får dårlig samvittighet og vender hodet mot min daværende kjæreste. Jeg vil så gjerne gjøre Thea glad, men om han gidder å kjøre helt ut til Sandvika vet jeg ikke. Jeg føler meg egoistisk som må spørre og er redd for å få et svar av han som kommer til å skuffe henne.

 

"Kan vi kjøre ut dit?"

"Jada, det går fint det."

 

Idet jeg åpner døren til den store cafeen Thea og mamma befinner seg er det musestille. Jeg roper hallo, men det er ingen som svarer. Det gir mer mening når jeg kommer rundt svingen og inn på rommet alle bordene står. Synet av Thea og ordet ?SURPRISE!? er det første som treffer meg. Bordene er pyntet med bursdagsdryss, ballonger og gaver. Venninner, venner og familie står sammen og smiler og begynner å synge. Et bilde du liksom.

 

Hun har arrangert dette. Hun som er syk. Pappa står der også. Tilbake på sykehuset du liksom. Jeg blir så rørt, akkurat som pappa, for der er vi også helt like. Så rørt at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake og når han kommer bort til meg med tårer i øynene selv føles det som at dette kommer til å gå bra. Denne tøffe perioden vi befinner oss i kommer til å ordne seg og et lite øyeblikk glemmer jeg smerten. Det at Thea har arrangert dette mens hun har ligget i en sykeseng treffer meg, og det at pappa er her får tårene til å renne enda mer. De to som har det vondt og som sliter aller mest av oss alle løfter meg opp.



På veggen ved det lange bordet henger det mest sannsynlig et bilde, som er pakket inn i papir. En gave jeg skulle pakke opp til sist. Det røde bildet med en ballerinadanser inni et hjerte er så vakkert. Teksten som følger formen på hjertet leser jeg høyt, men det var ikke før i ettertid jeg forstod verdien av ordene. Ordene som løfter meg opp.



"Kjære vakre deg

Dans kun etter egne noter, vet du hvor vakker du er, hvor begavet, du trenger ikke bevise noe annet enn den du er, du er nydelig

Ta av deg tåspiss skoene og dans kun etter egne noter og det vil være den vakreste dansen du noen gang har danset"

 

 

Det er akkurat det jeg gjør nå, mamma og pappa.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits