Til den elskede pappa'n min, kapittel 5

"April 2011"

 

Vi har to sykesenger vi må stå ved nå. Hun som ligger i den ene står ved siden av meg og ser på den andre. Vi står tett. Synet av pappa'n vår i koma trekker oss automatisk nærmere hverandre. Synet som er så skummelt gjør at vi søker etter trygghet. Og det finner vi sammen.

 

Han har slanger over alt. I nesen, munnen og armene. Thea holder han i hånden mens hun ser på han. Jeg kan se medfølelsen i øynene hennes. Hun vet hvordan det er å ligge nede. Hun vet hvordan det er å ha det vondt. Og smerten i mammas ansikt mens hun står ved sengekanten hans, skjærer meg i hjertet. Følelsen av kaos eksploderer som bomber inni meg. Jeg kan både føle den og høre den, men får den ikke ut på noen som helst måte. Hjelp! Ordet skrikes innvendig, men finner ingen vei ut. Og jeg klarer heller ikke hjelpe den. Akkurat der er jeg veldig lik pappa. Stå foran mennesker og si at det går bra når det egentlig ikke gjør det fordi jeg ikke får meg selv til å si det. Fordi da blir det plutselig virkelighet. En virkelighet jeg ikke tørr å kjenne på.

 

Ikke før den dag i dag ihvertfall. Og den slo meg ned i kjelleren.

 

Pappa ligger fortsatt i koma. Hvor lenge han skal ligge vet vi ikke. Det kommer helt an på hvor raskt kroppen hans klarer å reparere seg. Jeg sitter ved sykesengen hans hver dag. Og bare ser på han. Sinne og sorg vokser inni meg. For dette er Økokrim sin feil. De ødelegger pappa'n min. Det er det mange som mener ikke stemmer. De mener at pappas sykdom er selvpåført. (U)heldigvis står de ikke i hans sko. For hadde de det så hadde de skjønt det. Ingen av de har bygget seg selv opp fra bunn til å bli en av norges mest brukte takstmenn som har alt. Som står på tronen etter 20 år med hardt arbeid. Og alt dette blir revet ned på fire år!

 

Mamma og jeg tar heisen mer enn noen andre i dette store brune bygget akkurat nå. Opp til Theamor og ned til pappa. Jeg kan tilslutt gjøre det i blinde og beina mine går på autopilot. Jeg er så sliten at jeg ikke engang vet selv at jeg er det. Synet av meg selv i speilet er bare fært. Posene under øynene, det fettete håret og den bleke huden min er det som møter meg. Og det eneste jeg klarer å tenke når jeg ser meg selv i øynene er "Hva skjer med denne familien?" Det er som om vi aker i nedoverbakke med en djevel på bremsen som sørger for at vi virkelig får med oss turen. Turen som torturerer oss.

 

Etter syv dager med venting på at pappa skal våkne, åpner han endelig de hovne øynene hans. Øynene som ikke kjenner deg når du får kontakt. Han er helt fjern og det er som om han ikke helt skjønner at han er på sykehus. Jeg har så vondt inni meg. Pappa ligger med en alvorlig tilstand i en sykeseng og er helt fjern. Jeg har aldri sett skjoldet mitt så svakt før. Mannen i livet mitt. Men den tøffe pappa'n min har ikke tenkt å gi opp. Han kommer seg og etterhvert sender de han videre til diakonhjemmet.

 

Det er ikke de mest pratsomme samtalene vi har når vi besøker han, men øyekontakten som blir vekslet mellom oss alle sier mer enn tusen ord.

 

"Hvem dukket opp sa du?"

 

Ordene kommer sjokkerende og rasende ut. Mamma har nettopp fortalt meg at Økokrim dukket opp på diakonhjemmet fordi de ikke trodde på at pappa var syk og bestemte seg for å oppsøke han på sykehuset. Burde det ikke ringe en bjelle hos Økokrim allerede der? Hallo, mannen dere skal avhøre ligger på sykehus! Det sier seg vel selv at han ikke er i stand til det?

 

"Jeg vil ringe Økokrim nå, mamma." Så rasende er jeg. Så rasende at jeg begynner å skjelve. Jeg har rett og slett fått nok. Økokrim har nådd det punktet hvor de tenner både Thea og meg. Men både mamma og advokaten til pappa har snakket med de allerede. Og kjenner jeg mamma rett så sa hun nok ikke ifra på en beskjeden måte. "Avhørte de han da?" "Nei, legen hadde møtt de i døren og sagt at det var helt uaktuelt og at de egentlig bare kunne forlate området."

 

Jeg drar til pappa med engang etter at jeg har fått beskjeden. Han skal ikke føle seg alene etter en sånn hendelse. Idet jeg åpner døren til rommet hans møter jeg synet av en mann som bare titter ut av vinduet. Den sterke og kjekke pappa'n min ser så sliten ut der han sitter på sengekanten og dingler med de bleke beina i en lyseblå sykeskjorte. Den tynne kroppen og det grå skjegget får han til å se gammel ut. Men samtidig så gjør den kromme ryggen og de snille øynene hans så søt. Det trekker fram et lite, men skjevt smil rundt munnen min.

 

"Hei, pappa."

"Hei, pus."

"Går det greit?"

"Jada, det går."

"Er det mulig å være så frekk å dukke opp her?! Økokrim altså."

"Ja, det er helt utrolig, men ikke tenk på det, pusen min. Du har 18års bursdag snart."

"Det er ikke noe jeg tenker på akkurat nå, pappa. Jeg skal nok bare ut og spise en middag med kjæresten."

 

Igjen vil han beskytte meg. Jeg kommer dit for å støtte han og for å være der hvis han vil prate om det. Men han vil ikke legge noe på skuldrene mine. Han er pappa og mannen i familien som skal beskytte oss. Og den innstillingen har han selv når han ligger i en sykeseng.

 

Det er kun en eneste gang jeg kan huske at jeg "beskyttet" pappa. Det var en kveld under Theas andre behandling i februar/mars 2011 rett før fallet hans i trappen som forårsaket indreblødninger. Mamma kom til meg og spurte om jeg hadde hørt noe fra pappa. "Nei.." Sa jeg. "Kan du dra hjem og sjekke han? Jeg har prøvd å ringe til han i hele går og i dag, men han svarer ikke. Thea vil ikke at jeg skal dra herfra." Hun bryter sammen. Dette er tungt for henne. En mann som er hennes kollega, venn og kjæreste sliter med Økokrim på nakken og en datter som kjemper for livet mot en sykdom, holder på å ta livet av henne. Jeg holder rundt henne og sier at jeg selvfølgelig skal dra hjem og se hvordan det står til med pappa. Jeg hadde heller ikke sett noe til han for jeg bodde for det meste på sykehuset eller hos min daværende kjæreste på Bygdøy.

 

Klokken er over midnatt. Min daværende kjæreste og jeg kjører inn porten til det røde huset vårt. Det er helt mørkt og jeg begynner å bli redd. For jeg vet hvorfor mamma vil at jeg skal dra hjem til pappa. Jeg må sjekke at han fortsatt er i live. Redsel vokser inni meg. Frykten for å finne pappa bevisstløs gjør pusten min tung og hendene mine begynner å skjelve.

Vi går begge musestille opp trappen. På toppen stopper vi utenfor den hvite døren som står med et lite gap. Jeg vender øret mot døren i håp om at jeg kan høre en som puster. Men det gjør jeg ikke. Hjertet mitt dunker enda fortere og jeg ser på min daværende kjæreste med et bekymringsfullt blikk. Jeg er livredd akkurat nå og har mest lyst til å gjemme meg bak ryggen hans, men jeg ber han om å vente ved trappen. Jeg vi like utsette han for et fært syn.

 

Jeg åpner døren til det mørke rommet og går mot sengen som befinner seg rundt hjørnet. Skapdørene på min høyre side langs veggen er store speil. Jeg kan se sengen i de og synet av en skikkelse som ligger der møter meg. Idet jeg kommer rundt svingen og nærmer meg sengen kan jeg både se og høre at han puster. 50 kilo falt nettopp av skuldrene mine. Men når nesen min legger merke til den innestengte lukten og øynene mine møter den sovende pappa'n min med blodige servietter på gulvet langs sengen, får jeg vondt. Han har mest sannsynlig slått seg. Jeg puster oppgitt og idet jeg setter meg på sengekanten hans våkner han brått.

 

"Å, er det deg, Thale. Jeg så ikke at det var deg." Han vrir seg litt i sengen.

"Pappa, går det greit?"

"Jada, skulle det ikke det?"

"Nei, jeg tror ikke du har det så bra. Jeg tror du er veldig lei deg og har vondt, og at situasjonen er tøffere for deg enn du viser."

 

Han kniper leppene sammen og tar tak i hånden min. Vi ser bare på hverandre og tårene som har begynt å renne.

 

"Pusen min." Det at han bryter sammen gjør stemmen hans svak og uklar.

"Jeg skjønner det, pappa. Jeg forstår godt at du er lei deg."

"Jeg er kjempe lei meg, Thale. Jeg synes dette er tungt. Jævlig tungt."

 

Han åpner seg totalt og hånden min som stryker langs det våte kinnet hans forteller han at det er helt okei. Det er lov å synes at livet er tøft. Selv for de voksne som skal beskytte oss. Og for første gang var det jeg som holdt hans hånd og ikke omvendt.

 

 

- Thalebabe93

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits