Til den elskede pappa'n min, kapittel 3

"Siktelsen"

 

Som jeg har skrevet tidligere ble pappa siktet 7. mai 2008 for tre uriktige verdivurderinger og takster som Økokrim mente skulle brukes til svindel av banker. Seks menn stod utenfor den blå døren vår. Klare til å arrestere pappa og ransake hele huset. En prosess fra Økokrim sin side som brakte økonomien i ruin.

 

Klippen til familien og inntekten til selskapet mamma og pappa hadde bygget opp sammen ble revet i stykker. Økokrim tok brikke for brikke og torturerte og krenket oss. De første to årene fra 2008 til 2010 tok de pappa. De to neste fra 2010 til 2012 tok de hele familien. Fire jævla år med trakkasering som skulle vise seg å bli til flere i ettertid.

 

Jeg husker en sen vinter kveld tidlig i 2009. Jeg skulle ut og løpe en tur. Jeg stod i gangen, hadde tatt på skoene og slengt på meg refleksvesten. Idet jeg skulle til å rope inn og si at jeg skulle ut en tur traff synet av pappa i den sorte sofaen meg. Han bare satt der og stirret ut i luften med hodet lent mot den høyre håndflaten sin. Jeg så i øynene hans at han hadde vondt. Depresjon og fortvilelse strømmet igjennom han. Jeg husker det traff meg. Pappa'n min har det vanskelig. Han som var skjoldet mitt sliter. Skjoldet som var laget av stål ble sakte og sikkert gjennomsiktig og gjort om til glass. Tynt glass.

 

Men Thea og jeg fikk ikke vite så mye om hva som foregikk. Mamma og pappa ville skåne og beskytte oss fra situasjonen. En situasjon som plutselig ble et oppslag på førstesiden av aviser og et tema for media. Hvordan kunne foreldrene våre beskytte oss fra situasjonen nå? Vi ble jo til og med konfrontert på skolen av medelever og spurt om pappa'n vår var kriminell. Dette førte til at mamma og pappa sendte oss til Danmark for å bo hos onkelen og tanten vår i ett års tid før vi kom hjem igjen og Thea fikk konstatert leukemi.

 

"2010"

 

De har nå begynt nye avhør av pappa. Bare at nå har tre uriktige takster og verdivurderinger blitt til tretti. Økokrim mente at de var brukt til svindel av banker. Et bedrageri på ca 100 millioner kroner som de mente pappa hadde hadde vært en del av. Etter to år med en siktelse mot seg som ikke kunne forklare hva som var uriktig med takstene ba pappa om å få journalført etter hvert avhør av de forskjellige eiendommene at Økokrim ikke kunne fortelle hva som var feil med verdivurderingene. Dette ville de ikke og kort tid etter trekker politietterforskeren Hans Magnus Warholm seg. "Jeg vil ikke mer" kom ut av munnen hans under et avhør med pappa før han reiste seg og gikk.

 

Hvorfor ville han ikke mer? Skjønte han hvor feil dette var?

 

Nå stod pappas sak uten etterforsker og politiadvokat. Hva skjer nå? Jo, Økokrim gjorde en avtale med pappas advokat om at han skulle fortsette avhørene gjennom spørsmål som Økokrim hadde laget. Skjønner dere hva dette betyr? Pappa skal nå bli avhørt av sin egen advokat på hans kontor. Sin egen advokat! Latterlig. Det er det jeg har å si til det ihvertfall. Etter to "avhør" med spørsmål som omhandlet hvem han hadde møtt, hvem som hadde bestilt takstene, betalt for takstene og fått takstene, sier pappa stopp. Dette blir for dumt. Noe alle ser, så pappa og hans advokat sender et brev til Økokrim om at hvis ikke de kan finne en etterforsker så må de frafalle siktelsen. Noe de selvfølgelig ikke har tenkt til å gjøre så de setter Inge Haugen på saken, som pappa har en skriftlig dialog med før det første avhøret. Her skriver politietterforskeren følgende til pappa:

 

"Vi/Økokrim kan ingenting om eiendom."

 

Hvordan kan Økokrim påstå at pappa har laget uriktige verdivurderinger og takster når de ikke kan noe om eiendom?

 

Det kunne de forsåvidt ikke for de klarte jo ikke forklare hva som var uriktig med de. Men en ting er sikkert og visst, de visste hvordan de skulle plage oss med jevnlig politibesøk over fire år.

 

"Trakkaseringen"

 

De visste hvordan de skulle gjemme seg i buskene rundt huset og i biler utenfor. Hvordan de skulle dukke opp syv ganger på fjorten dager og hvordan de skulle ta seg inn i huset uten å ringe eller banke på. Hvorfor? De skulle ta pappa med ned til politistasjonen, kaste han på glattcelle og forskynne han et besøksforbud. De dukker opp på en adresse som de har fått beskjed om at han ikke befinner seg på. En adresse en kreftsyk person oppholder seg på og som trenger ro.

 

Det er to hendelser som har festet seg til hjernen min. Hendelser som gjør meg sint. Den første var når pappa hadde hentet Frederik på Bygdøy. Han hadde mistet telefonen sin, mens han kjørte, ned på gulvet. Han lente seg ned for å plukke den opp som førte til at bilen vinglet. Ti minutter etter at de har kommet hjem ringer det på døren. Som den tillitsfulle og unnbydende mannen pappa var åpner han. To politimenn tar tak i han. De legger han hardt i bakken med håndjern på. Frederik, som er nede i kjelleren, kommer løpende opp før de kaster pappa inn i politibilen og slenger med alle dørene. Til og med naboen vår reagerte på oppførselen til politiet. Frederik blir helt fra seg, ringer mamma og forklarer hva som foregår. "Går du på dop/stoffer eller?" spør den ene politibetjenten Frederik om. "Nei, hvordan det?" "Du har så blanke øyne." Pappa måtte forklare seg på stasjonen og ble sendt hjem senere på kvelden.

 

Den andre hendelsen var når Thea og jeg fikk nok. Nok av menn som gjemte seg i buskene og i bilene utenfor huset vårt jevnlig. Menn som bare kom for å plage pappa'n vår. Vi sitter rundt det lange stuebordet en mørk vinterkveld. Plutselig får mamma øye på to skikkelser som går forbi porten vår. Det fører til at Thea reiser seg raskt opp, løper ut i gangen og kaster på seg sko og jakke. "Hvor skal du Thea?" spør jeg mens jeg beveger meg etter henne. "Jeg skal ut og si ifra!" Det fører til at jeg kaster på meg et par sko som står i gangen. Idet jeg har kommet ut til porten har hun nådd nesten helt ned til den andre veien. Der står det to menn og en svart Volvo. Hun roper etter de mens hun løper og sier at de skal vente. En annen svart Volvo kommer kjørende forbi porten. Jeg strekker ut armene. "Kan dere ikke bare la oss være? Dere finner ikke pappa på denne adressen og Thea har kreft og trenger ro." Den svartkledde og ekle mannen ser på meg og ler;

 

"Hun klarer fint å løpe så så syk er hun nok ikke."

 

Kjære politibetjent.

Den jenta som klarte så fint å løpe, løper i dag på skyer i himmelen.

Sammen med pappa'n vår.

 

 

- Thalebabe93 -

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits