Theamor, kapittel 7

"Dagen før dagen"

 

Det er sent. Jeg er så sliten. Hodet mitt er like tung som kroppen min. Det har vært verdens lengste uke. Inn og ut av begravelses byrået, besøke Thea som ligger på kjøl på Ullevål, og besøk av nære og kjære. Pappa og jeg har enda ikke pratet ut om kranglen vår, noe som gjør stemningen mellom oss anstrengende. Den har skapt en energi som bare ligger der. Og den er ikke akkurat bra for å si det sånn. Det gjør situasjonen enda tøffere. For nå trenger jeg pappa'n min. Jeg har nettopp mistet min aller beste bestevenn og trenger de som jeg alltid har kunnet gå til. De som har beskyttet meg igjennom livet. De som skal hjelpe meg gjennom tøffe livsopplevelser. Nemlig mine foreldre. Jeg har ikke hatt en eneste samtale med han siden den natten Thea døde og destod lengre tid det går destod vankeligere blir det for meg å se på han.

 

Vi sitter alle i bilen på vei ned til Ullevål. Vi skal se Thea en siste gang før begravelsen. Jeg har høyre hånden i jakkelommen og holder i en liten smykkepose. Den begynner å bli klam, men jeg slipper den ikke. Jeg vil vite til en hver tid at jeg har den. At den ikke har falt ut.

 

I kveld skal vi inn på rommet ved siden av der vi har pleid å besøke henne. Med de gjennomsiktige, men uklare vinduene, kan jeg se at det er helt annet type rom. Dette er større. Jeg skimter stoler og lys. Idet døren blir åpnet blir jeg truffet av en bølge jeg aldri i livet hadde forberedt meg på. Thea i en åpen kiste. Det slår meg enda hardere at dette blir siste gang jeg ser henne. Så fredfull ligger hun med den røde Erichsen Racing-jakken sin, som hun sa til mamma at hun ville begraves i. Den fikk hun av arbeidsplassen sin Øvrevoll Galoppbane som hun elsket. Hennes andre hjem. Hun har også fått på hvite ridebukser, hvit høyhalser og den blonde parykken sin. Vi har alle med ting som vi skal legge i kisten sammen med henne. Frederik legger et bilde i venstrearmen hennes, mamma legger et bilde i høyrearmen hennes, fadder og fadderbarn legger to bilder og et brev oppå trekket som ligger over beina hennes. Jeg tar opp det jeg har gått og holdt hardt på hele denne tiden fra lommen. Tårene presser på og med engang jeg blunker lages en liten elv på hvert mitt kinn. Tre armbånd lander i den venstre håndflaten min. Et rosa, et svart, og et sølv.




Et for hennes siste ønske. Et som jeg har den andre halvdelen til. Og det siste er det første i en setning på tre ord. "Best Friends Forever". Frederik og jeg har de to andre. For det var oss tre. Selvom vi ikke pratet så ofte om det så visste vi det alle innerst inne. Den dagen våre foreldre ikke var blandt oss lengre så hadde vi hverandre. Som vi lovte; å alltid passe på hverandre.

 

Igjen, hvor faen er du Thea? Hvorfor står du ikke i dørkarmen min lengre og passer på meg når jeg er lei meg? Som du pleide.

 

Mamma legger de falske øyevippene og maskaraen hennes i den røde jakkelommen. "Sånn, skatten min. Nå kan du sminke deg i himmelen også." Jeg ser på tårene som triller nedover kinnene hennes samtidig som hun stryker hånden sin langs kinnet til Thea, at hun er helt knust. Hjertet hennes er revet i stykker. Hun kan ikke tro at yngste datteren sin ligger i en kiste. En nydelige hvit kiste. Tilslutt legger hun en liten bok som heter "Kjærlighet" og en rosa rose mellom de foldede hendene hennes før hun legger røde sjokolade-hjerter rundt i kisten.

 

Min daværende kjæreste holder rundt meg. Det er så godt å vite at han passer på meg, men jeg får klaustrofobi. Jeg trenger plass. Jeg takler ikke kroppskontakt akkurat nå så jeg flytter på meg og påfører meg selv enda mer smerte. Fyller elvene mine med enda mer tårer. Fordi jeg vil så gjerne, men hjertet mitt klarer ikke. Hadde hodet mitt fått styre, hadde jeg klart det. Med stemmen som befinner seg der oppe hadde jeg bare overbevist meg selv om at jeg vil gjøre ting jeg egentlig ikke vil. Den kunne manipulert meg.

 

Som den gjør med følelsene mine overfor han den dag i dag. Prøver å fortrenge de ved å fortelle meg at jeg ikke føler noe lenger.

 

Etter at alle har lagt det de vil i kisten setter vi oss på de hvite stolene som står langs den. Alt er så hvitt. Hvit kiste, hvite stoler, hvite vegger. Jeg legger bare mer og mer merke til det og det gjør at jeg begynner å knipe igjen øynene. Lyset blir plutselig så veldig skarpt. Det tar meg tilbake til sykehuset og samtidig som jeg ser på Thea der hun ligger kjøres en film i hodet mitt. En film av alle minnene våre derfra. Både gode og vonde. Det slår meg nå at jeg aldri kommer til å lage flere med henne. Verken i daglig livet eller på sykehuset. Vi kommer aldri til å gå ned Bogstadveien igjen og få helt latterkrampe, jeg kommer aldri til å spille Mario Wii og spise pizza på sykehuset, og jeg kommer aldri til å få gi henne en klem igjen. Aldri. Tanken vrir invollene i magen min.

 

Jeg snur meg en siste gang og ser på henne før jeg går ut av rommet hun ligger i. Og idet døren bak meg smeller igjen treffer det meg. Nå skal jeg igjennom livet uten trygghet ved min side. Uten min aller beste bestevenn. Jeg vet ingen ting lenger. Bare at jeg er helt "lost". Jeg føler at jeg står i ørkenen og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Det finnes ikke annet enn meg og sanden mellom tærne mine. Problemet er ikke at jeg ikke har vann eller at solen steker, for det betyr ikke en dritt for meg. Problemet er at jeg står fast. Føttene mine vet ikke hvilken vei de skal bære meg. De har ikke en sti å følge. Alt er meningsløst og jeg har ingenting å forholde meg til. Jeg klarer ikke engang å forholde meg til meg selv.

 

"Fredag 2. Novemeber 2012"

 

Jeg befinner meg foran speilet på badet vårt. Badet vi delte. Med spennen i munnen glir hendene mine igjennom det nyvaskete håret mitt. Jeg skal holde talen i mitt liv om noen timer og si farvel til min elskede lillesøster. Den rosa og sorte kjolen min har aldri falt så lett ned langs kroppen min. Kanskje ikke så rart. Jeg har jo nesten ikke spist siden 26. oktober. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha gått ned så mye og likevel føle meg så tung og matt. Som om jeg har tjue kg på skuldrene. Tilsutt tar jeg på meg armbåndene vi deler og plutselig føler jeg at hun på en måte er nær. Som om energien hennes kretser rundt meg på badet. En energi som passer på meg og får meg til å føle meg trygg igjen et lite øyeblikk.

 

Pappa, mamma og jeg kjører til kirken sammen. Thomas, fetteren min, kjører også med oss. Mamma mistet søsteren sin i ung alder og tok seg av Thomas etter det. Så i mammas øyne er han sønnen hennes. Frederik og min daværende kjæreste kjører sammen i en annen bil.

 

Vi parkerer bilene langs Ris Kirke og rundt svingen utenfor døren står det en hvit hest. På hesten sitter en av Theas mange heste-venninner, som i ettertid har blitt en av mine gode venner. Veien fra trappen opp og inn kirkedørene har aldri vært så lang. Til høyre får jeg øye på to bilder av Thea på galopphester. Rundt står det lys og rosa blomster. Jeg vrir hodet til venstre og det er som om øynene mine følger det lange kirkegulvet fullt med rosa blomster hele veien opp til der kisten står. Samtidig som jeg går langs kirkebenkene mot alteret letter jeg fra bakken. Jeg har aldri sett noe så vakkert. Over den nydelige kisten med en bårebukett på er det en kjempe stor flatskjerm som viser bilder og video av Thea. Til venstre for den står sadelen hun brukte på et stativ med ridestøvlene og de rosa ridehanskene hennes under. Hodelaget, som også er rosa, henger på siden av sadelen. På den andre siden av kisten står det et gigantisk rosa rose-hjerte. Ved siden av der igjen er det festet rosa ballonger til prekestolen hvor vi skal holde tale. Nedenfor trappen til venstre henger den knallrosa jockeyjakken, som hun red med i hvert løp. "T.T. Eiendom AS" er inngravert. Hjelmen hennes, som er like rosa som jakken, henger over. På den andre siden av trappen henger Erichsen Racing-jakken som vi har lånt av hennes bestevenninne fra stallen. Den hvite hjelmen som har en rød dusk på toppen henger over.




Jeg husker det var mange som lurte på hva de skulle ha på seg i begravelsen. Ingen ville egentlig komme i sort fordi "det" var ikke Thea. Alle som kommer har på seg noe i den fargen som definerer henne mer enn noen andre. Og den fargen som fyller hele kirken. Nemlig rosa. Alt fra neglelakk og vesker til slips og dressjakker. Jeg blir helt rørt når jeg tenker tilbake på det. Tusen takk til alle.

 

Tættere På Himlen (feat. Nik & Jay), Skyfri himmel, Paradise og Hvad Nu Hvis (feat. Nik & Jay) blir spilt i kirken. Moderne musikk med tekst som treffer meg i hjertet hver gang jeg hører de. Tekst som passer perfekt til henne. Etter at fadder og Frederik har holdt tale er det min tur. Jeg går opp trappene med en følelse som ikke aner hvordan dette kommer til å gå. Frederik og jeg snakket om at hvis jeg ikke kom til å klare det så skulle han komme opp og hjelpe meg. Men det var noe inni meg som hadde bestemt seg for å gjennomføre det. Jeg skulle klare det. For henne. Med sceneskrekk og to taler på livs-CV'en bretter jeg ut arkene jeg har skrevet for hånd. Jeg puster dypt inn en siste gang før jeg begynner.

 

"Kjære elskede Thea

Det var ikke lett å vite hvor jeg skulle begynne på en tale når du har vært i livet mitt i 18 år?"

 

Derfra gikk jeg gråtende igjennom talen. Tilslutt tok jeg et siste farvel ved å kysse kisten før Frederik, Thomas, min daværende kjæreste, hennes bestevenninne, hennes danske fadder og jeg bærer den ut til "Some Die Young"







 

"Tirsdag 6. November 2012"

 

blir kisten lagt i jorden på Vestre Gravlund. Hvis hun skulle blitt gravlagt på Ris måtte hun kremeres, noe hun ikke ville. Og å gjøre noe mot Theas ønske var uaktuelt. Kun familie og min daværende kjæreste er der. Fire årstider treffer oss. Sol, blader som faller av trærne og grønt gress under oss som tilslutt blir dekket av snø.




Thea levde et kort, men rikt liv. Hun gjorde det hun elsket og tok sine avgjørelser uten å se tilbake. Hun viet livet sitt til hester og allerede som 16-årig hadde hun planen klar. Hun skulle flytte til Danmark og kjøpe en stall.

 

Bestemt, sta og stolt beskriver henne nok ganske bra. En jente som ikke er redd for å si sin mening.

 

Fyfaen du gikk meg på nervene noen ganger, Thea.

 

Men aldri i livet har jeg møtt et menneske med et så godt hjerte. Den omsorgen og omtenksomheten hun viste var helt spesiell. Hun var så god. Jeg trengte aldri å gå til henne og si at jeg var lei meg eller at jeg trengte å prate. Det var som om hun bare skjønte det og før jeg visste ordet av det stod hun i dørekarmen til rommet mitt. De snille øynene hennes fortalte meg at hun var her for å lytte og kroppsspråket hennes fortalte meg at hvis det var noen som plaget meg så skulle hun ta de. For selvom hun hadde det mykeste hjertet, så hadde du de sterkeste beina i nesen. For en jente.

 

Den tryggheten jeg mistet kommer jeg aldri til å få se igjen. For den har ridd i full galopp opp til himmelen. Opp dit hvor jeg verken kan se eller prate med den. Og hva gjør når jeg virkelig trenger den og den ikke er her og beskytter meg? Ingenting. Jeg klarer ikke engang å stå oppresit så jeg setter meg ned og gråter. Masse.

 

Kreften tok min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. Men kjærligheten mellom henne og meg er som vinden. Jeg kan ikke se den, men hvis jeg kjenner etter så kan jeg føle den. Og den er så sterk. Den står som en pyramide. For sånn er ekte kjærlighet. Den blir aldri borte. Selv etter vår tid vil den leve videre.

 

 

På samme måte som du vil leve videre i hjertet mitt, Theamor. Jeg håper du på ingen måte hviler i himmelen, men rir i full galopp og gjør alt du ikke fikk gjort her på jorden. Jeg elsker deg, lillesøsteren min <3




4 kommentarer

11.02.2015 kl.19:19

Å jeg savner henne sånn:(

Anniken

11.02.2015 kl.20:40

<3 <3 <3

Du er så fantastisk Thale.

Uncle mummy

12.02.2015 kl.11:11

Uanset hvor du er i livet og uanset hvad der sker i dit liv 😘😘 så vil Thea mor altid være med dig ❤️❤️❤️

Irene Hov

23.02.2015 kl.11:11

Tårene rant når jeg leste dette Thale. Du klarer å sette ord på sorgen - så bra at vi som aldri har opplevd å miste våre kjære i altfor ung alder kan forstå og kjenne på den smerten du bærer.

Du er virkelig tapper.

Klem Irene

Skriv en ny kommentar

thalebabe93

thalebabe93

21, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits