Theamor, kapittel 5

"24. oktober 2012"

 

Jeg står ved sengekanten hennes og ser på henne mens hun sover. Det er som om alt rundt meg blir borte. Som om tiden stopper opp. Det er så fredlig å se på, men samtidig så inderlig vondt. Kan du ikke være så snill og være litt mer våken, Thea? Åpne øynene dine så jeg ihvertfall kan få litt kontakt. Sånn at jeg vet at du er her. Jeg blir frustert over at jeg ikke oppnår det jeg ønsker som er at hun skal merke at jeg står over henne. Jeg vil at hun skal åpne øynene sine og se på meg. Men det gjør hun ikke. Jeg får lyst til å rykke i henne så hun våkner, noe jeg ikke klarer. Jeg kan ikke være så egoistisk så jeg går ut til mamma i kjøkkenet og lar frustasjonen min gå utover henne. Frustrasjonen som bare er tårer. Hun spør meg om hva det er. Denne gangen vet jeg hvorfor jeg er lei meg, men jeg tørr ikke si det. Jeg er redd for at det skal bli virkelighet. "Fortell hva det er. Er det Thea?" Det gjør tankene min enda større og det stopper ikke akkurat tårene. Tvert imot. "Ja," sier jeg "jeg er redd for at det skal skje noe med henne." Jeg merker at stemmen min blir lavere og at den begynner å skjelve.

 

"Redd for at hun skal dø."

 

Der sa jeg det. Ordene jeg aldri hadde trodd skulle komme ut av meg. Tankene, som jeg har prøvd å fortrenge og vært redd for, kom ut verbalt. Jeg knekker enda mer sammen og mammas varme armer tar tak rundt meg. Hun sier ingenting. Pappa kommer ut fra kontoret og står bare i inngangen til kjøkkenet med hendene foldet. Han blir trist av å se på oss. "Hva er det, pusen min?" "Ingenting, det går bra" sier jeg før jeg går forbi han samtidig som jeg tørker bort tårene. På vei ut i stuen hører jeg mumling mellom mamma og pappa, og mest sannsynlig forteller hun han hvorfor jeg gråt, men jeg er så opptatt av hun som ligger i stuen at jeg ikke får med meg et eneste ord. Jeg legger meg i den sorte lenestolen som står inntil sykesengen. Thea våkner av bevegelsene mine og åpner øynene et lite øyeblikk. "Hei" sier jeg "kan jeg holde deg i hånden?" Hun nikker og svarer med "Dyne?" Idet jeg legger litt av den over meg føler jeg trygghet igjen. Følelsen av kjærlighet strømmer gjennom kroppen min. Og den kommer hver gang jeg er tett på.


 

"25. oktober 2012"

 

klokken 23.00 befinner jeg meg i den sorte sofaen i stuen som står for enden av sykesengen hennes. Mamma ligger i den sorte lenestolen ved siden av med armen rundt henne. På den andre siden av sengen står nattbordet. Et sjokoladehjerte i rosa fra Joker med ordene "Glad i deg" på og et bilde av Thea med galopphesten sin står på det. Jeg blar igjennom et moteblad, samtidig som jeg holder et lite øye med Thea. Jeg må passe på at hun får i seg veske jevnlig og smøre leppene hennes med fuktighet. De er så tørre. Tungen også. Det gjør det vanskelig for henne å snakke, så mye av komunikasjonen er med hendene eller enkeltord. Det er musestille i huset og det gjør at jeg skvetter av den minste lyd. Alle har lagt seg utenom meg. Frederik og min daværende kjæreste er ute og spiser middag og vi skal alle tre på kino etterpå. Vi skal se "007 Skyfall" som begynner 00.07. Samtidig som jeg sitter og venter på å bli hentet er det en følelse inni meg som vokser. Sakte og sikkert. En følelse som forteller meg at jeg ikke burde dra. Den vil at jeg skal bli her. Og jeg får den hver gang jeg titter på det fredlige, sovende vesenet. Destod nærmere klokken blir 00.00 destod større vokser følelsen seg inni meg. Jeg skvetter av at ytterdøren åpner seg og inn kommer min daværende kjæreste. Han smiler til meg.

 

"Er du klar?"

 

Nei. Jeg vil ikke dra.

"Hvor er Frederik?"

"Han venter i bilen."

Jeg snur hodet 180 grader og ser ut vinduet. På veien står bilen. Jeg får dårlig samvittighet for de har allerede kjøpt kinobilletter og dratt hjem hit for å hente meg. Og jeg vet at han, som står i gangen og venter, vil ha meg med. Han har blitt en del av familien de siste to årene og jeg klarer ikke si nei til det snille ansiktet. Ansiktet som står ved min side og holder meg i hånden gjennom dette. Jeg ser bort på Thea og sier til meg selv at dette går bra. Hjemmesykepleieren som har vært her til og fra siden 20. oktober sa at hun trodde Thea hadde to uker igjen. Det velger jeg å stole på.

 

Jeg ser på han og smiler før jeg reiser meg og går bort til sengekanten hennes.

 

"Jeg elsker deg"

 

hvisker jeg idet jeg lener meg over og kysser henne på kinnet. Hun våkner og kaster et lite blikk på meg før hun lukker øynene igjen. "Jeg er så stolt av deg, jenta mi. Du er så tapper og flink." Øynene mine blir blanke. Hun er for sliten til å svare så hun nikker bare helt til hun begynner å puste tungt. Leppene hennes beveger seg så vidt og "Glad i deg og" kommer ut. Jeg stryker henne en siste gang på kinnet før jeg går og jeg merker et smertefullt smil om min munn.

 

Etter kamp scenen på taket av toget i "007 Skyfall" merker jeg at jakken min vibrerer. Jeg tar opp mobilen min fra jakkelommen. Det er mamma som ringer. Jeg vurderer først å ikke ta den, for mest sannsynlig har hun bare våknet og lurer på hvor vi er, men noe forteller meg at jeg må ta den. Jeg lener meg ned i fanget idet jeg svarer og alt jeg hører er pappas aggressive og stressa stemme i bakgrunnen. Jeg får vondt i magen. "Mamma?" sier jeg lavt. "Thale!" Jeg skjønner nå at det ikke er kun mamma og pappa i den andre enden av telefonen, og det er de som får smake på den fortvilte stemmen til pappa. "Thea har sluttet å puste!" De gråtkvalte ordene stikker meg i hjertet. "Vi kommer nå." Jeg legger på, snur meg mot Frederik mens jeg kaster på meg jakken og sier med lav, men bestemt stemme;

 

"Thea puster ikke!"

 

Vi løper alle tre ut av den store salen til Colosseum og kjører på alle røde lys. Hjertet mitt dunker så hardt og fort at jeg tror på et tidspunkt at det skal komme av brystet mitt. Selv med 100 km/h har turen hjem aldri vært lengre. Når vi endelig kjører inn stikkveien får vi øye på en ambulanse. Jeg hopper ut av bilen før min daværende kjæreste får stoppet den, løper inn porten, opp verandatrappen og inn terrassedøren. Synet av en ambulansemann kommer mot meg som om han skal stoppe meg. Idet jeg skyver døren til side hører jeg bare "Nei, det går fint, det er storesøster." Mannen trekker seg fort tilbake og synet av Thea på gulvet bombaderer hele kroppen min med smerte. Så mye smerte at jeg faller ned på kne ved siden av henne. Tårene mine treffer ansiktet hennes idet jeg lener meg over henne. Jeg prøver å tørke de bort, men det uklare synet mitt klarer ikke å se hvor de har landet. "Thea, du må våkne! Våkn opp, jenta mi! Vær så snill, Theamor!" Jeg sier navnet hennes med fortvilelse og frustrasjon kanskje tjue ganger mens de skjelvende hendene mine rører kinnene hennes. Det er som om jeg etterhvert skjønner at hun ikke kommer til å svare meg og det gjør overkroppen min tung. Så tung at den lener seg over henne. Kinnet mitt treffer hennes sakte samtidig som jeg holder i henne. De myke kinnene blir enda glattere med tårene mine som gnis inntil.

 

Følelsen av tomhet treffer meg i magen som en bowlingkule. Følelsen av ensomhet skjærer meg i hjertet som en kniv. Og sjokktilstanden til pappa i bakgrunnen gjør meg svimmel. Frederik prøver å roe han ned, men det nytter ikke. Han irriterer meg. Kan han ikke gi seg? Gi oss fred. Gi jenta, som nettopp har gått bort, fred. Jenta han ikke klarte å ordne opp med. Han maser om at ambulansepersonalet må gjenopplive henne. Men de gjør ikke det når de får rede på tilstanden og situasjonen hennes. Hun ble jo sendt hjem fordi hun skulle dø. Og uansett, hvorfor gjenopplive et menneske som bare har det vondt her på jorden? Hvorfor utsette henne for mer tid med smerte? Hun har endelig fått slippe. Han blir så sint at han tilslutt kaster personalet ut. De tar ingenting personlig, for de har vært borti dette før og skjønner at det er en type reaksjon. Det får meg til å reise meg og snu meg mot han. "Pappa, slutt, vær så snill." Men han gir seg ikke. Og det fører til krangling mellom oss. Krangling jeg ikke har krefter til så jeg gir meg med engang.

 

Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg blir kvalm og følelsen av at noe er på vei opp vokser i magen min. Jeg får nesten ikke puste. Min daværende kjæreste ser at jeg holder på å miste det så han kommer mot meg. Men jeg merker at jeg får klaustrofobi så jeg trekker meg unna. "Jeg må spy" sier jeg og beveger meg mot gjestedoen. Som den støtten han er følger han etter meg. Han lar meg ikke være alene. Jeg lener meg over doen og brekker meg flere ganger, men ingenting kommer opp. Jeg er bokstaveligtalt tom.

 

Klokken nærmer seg 02.00 den 26. oktober. Vi legger Thea tilbake i sykesengen med dynen over henne. Fadderen hennes og en kompis av pappa har kommet, og ambulansepersonalet har dratt. Mamma og pappa sitter i sofaen og holder rundt hverandre. Frederik er nede i kjelleren og prater i telefonen. Lyden av en gråtende stemme kommer opp gjennom gulvet under oss. Jeg legger meg i sykesengen helt inntil den varme kroppen og hvisker i øret hennes. Jeg forteller hvor høyt jeg elsker henne og hvor vakker hun er. Hvor tapper hun har vært. Min daværende kjæreste setter seg på en stol ved siden av sengen. Han legger armen rundt oss begge to samtidig som hans smale og blanke øyne renner.

 

Etter at familievennene har dratt og klokken nærmer seg 06.00 bestemmer vi oss for å legge madrassen hun ligger på, på gulvet. På hver sin side av henne legger vi en ny madrass. Mamma og Frederik sover på den ene siden. Min daværende kjæreste og jeg på den andre. Mamma og jeg ligger med en arm hver rundt Thea samtidig som vi holder i hverandre. Frederik helt inntil mamma, og min daværende kjæreste helt inntil meg. Pappa går opp og legger seg. Jeg vil ikke ha han her heller så det passer fint. Han har bare plaget og irritert meg. Tenk at han, som foreldre, klarer å begynne å krangle med meg. Midt oppi alt som skjer. Men det var vel sjokktilstanden som tok overhånd.

 

Jeg sitter på Bølgen & Moi Briskeby nå. Hadde det ikke vært for mammas arm, en sjef som alltid får meg til å le og pauser med frisk luft så hadde jeg nok ligget rett ut. Å ha mennesker rundt seg som løfter en opp er godt og viktig å ha. Men; det er like viktig å kjenne på sorgen og smerten man har innvendig. Og det er det jeg skal nå ved å ligge i armen til mamma og gråte. Masse.







- Thalebabe93

5 kommentarer

Linn Therese

02.02.2015 kl.09:47

Av og til får jeg litt dårlig samvittighet av å lese bloggen din. Du skjønner, jeg har blogg selv også, og vet hvor demotiverende og kjedelig det er å skrive lange innlegg, ta gode bilder og rett og slett bruke masse tid på bloggen uten at du føler du får noe igjen for det. Det å se at lesertallet er ganske OK, mens bare en liten brøkdel legger igjen kommentarer. DET er kjedelig det.

Jeg satt å tenkte over detta da jeg leste nå, og så fikk det meg til å tenke over hvor mye du egentlig fortjener å få igjen ettersom at bloggen din faktisk er ganske bra. Det gjør litt vondt å se at du ikke får så mange kommentarer som du fortjener egentlig. Derfor håper jeg denne kommentaren kan hjelpe litt på motivasjonen :-)

Du virker som ei kjempe hyggelig jente som er utrolig sterk på fysisk og psykisk, men samtidig har du også bena godt plantet på jorda. Du er også kjempe pen, og jeg ville lett blitt bedre kjent med deg om jeg kunne fått muligheten :-) Håper du får en kjempe fin mandag, og at du står på videre med bloggingen - for dette er noe du virkelig får til.

Ellers vil jeg tipse deg om (dette er altså ikke reklame, men jeg vil tipse deg om det fordi jeg synes du fortjener det) det siste innlegget mitt der jeg lager gratis header til noen av dere. Dersom du deltar er sannsynligheten stor for at nettopp du er en av de jeg plukker ut :-) Tuddelidu!

Ninni borge

02.02.2015 kl.23:42

Thale du er så sterk, og flink. Jeg er så takknemlig for alt du gjør og gjorde. Du fortjener det beste <3

Mvh ninni borge (en gammel venn)

Vilde B

02.02.2015 kl.23:58

Thale, du skriver om en utrolig rørende historie om Thea. Tårene mine bare renner og jeg måtte lese kapitlene med en gang. Det er ufattelig trist det som skjedde med søsteren din og alt din familie måtte gå igjennom gang på gang. Og ufattelig trist at Thea ble syk gang på gang og at behandlingen til slutt ikke fungerte. Du står frem som en sterk store søster som virkelig var der for lille søsteren din. Tenker på hvor snill familien til din da daværende kjæreste var mot Thea og din familie. Og så fin bursdag hun fikk tiltross for sykdom. Det er trist at livet skal ta en slik vending. Kondolerer så mye <3

Jenny

03.02.2015 kl.06:47

Wow, dette var sterk lesing! Håper du har det bedre nå, og at du har gode minner å tenke tilbake på av søsteren din :)

M

05.02.2015 kl.01:16

At du får leseren til å sette seg inn og se for seg hva som skjer, får du virkelig til! Du skriver så utrolig godt! At en tåre eller to rant nedover mitt kinn skal jeg ikke juge å si at det ikke gjorde. Jeg vil først si jeg er så lei meg for at du mistet søsteren din. Det gjør meg vondt at noen så unge har måttet gi tapt for den dusten vi kaller kreft. Jeg håper inderlig du klarer å se fremover og se positivt for deg! Livet er skjørt og har sine opp-og ned ganger. Måtte ditt liv gi deg og din familie alt du ønsker! Av hva jeg kan tyde av det du skriver hadde du og Thea et helt spesielt forhold, ta det med deg :)

Jeg har selv en søster som har kreft og er ung. Hun er noe eldre enn Thea, hun er 30. Men det er ingen alder å skulle få dødsdom på.

Jeg ønsker deg og din familie alt godt! Måtte du finne fred og glede i Theas minne og leve lykkelig i viten om at hun alltid er der :)

Skriv en ny kommentar

thalebabe93

thalebabe93

21, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits