Theamor, kapittel 3

"15.juni"

 

Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme. Thea hadde bursdag. Men det var ikke hvilken som helst dag. Hun fylte nemlig 18 år. Hun var ferdig med å få cellegift, heldigvis, så hun trengte ikke ligge på sykehuset hele dagen. Vi våknet av at sykepleierne kom inn på rommet og sang bursdagsang. Til og med pappa stod der. "Kom," sier mamma "vi skal spise frokost på kjøkkenet." Thea tar på seg de rosa Juicy buksene sine, en genser og et lyseblått bånd. Det er 20 meter fra rommet hennes til felleskjøkkenet, men hun bruker 5 minutter på å komme seg dit. Hvert steg er en utfordring, men hun gir seg ikke. Hun vil klare det. Rundt hjørnet til kjøkkenet får vi øye på et bord som har den største 18årsballong som rekker helt opp til taket. Kake og gaver står på bordet. Hun setter seg ned og puster tungt ut. Jeg drar ut stolen ved siden av henne og setter meg ned mens jeg ser meg omkring. De hvite veggene rundt oss fanger oppmerksomheten min. De er så kjedelige. Så kjedelige at jeg begynner å studere det ene bildet som henger på veggen foran meg. Et lite øyeblikk forsvinner jeg inn i min egen lille verden helt til jeg skvetter av at Thea river i gavepapiret. Jeg vender hodet mitt mot henne og klarer ikke la vær med å tenke på at dette livsglade mennesket må tilbringe mesteparten av dagen sin innenfor disse veggene. Dagen som er en av de største i tenårene. Hun ser på meg som om hun kan høre det jeg tenker. Jeg rister lett på hodet og smiler til henne til jeg får øye på pappa som står ved bordet som et lite, forsiktig og usikkert barn. Han vet ikke om hun vil at han skal sette seg. Om hun i det hele tatt vil ha han der. Jeg får så vondt av han, for han har det ikke lett han heller.

 

"Vil du ha mat pappa?"

 

Jeg prøver forsiktig å hinte til at han er mer enn velkommen. Hvertfall i mine øyne. Jeg ser på Thea rett etter at jeg har spurt og venter på en bekreftelse, men hun er så opptatt av at hun har bursdag og kaken at hun legger ikke engang merke til at han setter seg. For første gang på lenge føles det som vi er en familie igjen. Mamma, pappa, Thea og jeg sammen rundt bordet. Det er lenge siden jeg har sett henne så glad og jeg merker at det varmer hjertet mitt. Et lite øyeblikk glemmer jeg faktisk at hun er syk helt til hun sier at hun må inn på rommet igjen og legge seg. Jeg ser på den kromme ryggen at hun er sliten. Dette var et marathon for henne. Før hun reiser seg forteller jeg henne at jeg må ut en tur. De glade, men slitne øynene ble plutselig bekymringsfulle. De vil ikke at jeg skal dra og det vil ikke jeg heller. Jeg får vondt inni meg av å se på de så jeg unngår øyekontakt. Det er snakk om noen timer bare før vi ses igjen, allikevel klarer jeg ikke å dra derfra uten dårlig samvittighet. Jeg gir henne en klem og sier at vi har bord på sushi resturanten i kveld kl 19.00 så vi ses da. Alt må planlegges nøye og i god tid i forveien hvis hun skal forlate sykehuset noen timer. "Ikke glem å spør om permisjon, Thea."

 

Det hun ikke vet er at vi arrangerer et surprise for henne. Foreldrene til min daværende kjæreste sender henne en melding på ettermiddagen og spør om hun vil komme innom dem og hente ?gaven? hennes før hun skal på middag.

 

Alt går etter planen. Der står vi alle sammen, familie og venner, i leiligheten når hun kommer inn døren. Hun er så fin. Selvom hun er sliten og har aller mest lyst til å ligge i sengen med joggebukse på, så har hun samlet krefter til å pynte seg. De lange, tynne beina ble enda smalere i kilehæler og sorte bukser. Og den fine Chloe-jakken i sort og gull passer perfekt til gullbåndet hun har satt utenpå parykken. Hun er målløs mens hun klemmer og hilser på alle. Men hun er forsiktig og passer på at ingen tar ordentlig tak rundt henne. Mye av grunnen er nok at kroppen hennes er veldig øm og vond, men;

 

"Tenk om noen river av parykken ved et uhell."

 

Det får meg til å tenke på alle gangene vi har stått på badet sammen hjemme. Tre ganger på rad kunne hun spørre om man kunne se remmen på parykken bak. "Er du sikker, Thale?" Og nåde den i familien som fortalte noen andre at hun brukte parykk. Jeg synes det var så synd at hun gjemte det. Englehåret. Hun mente hun så ut som en gutt. De nydelig, korte, blonde krøllene gjorde ansiktet hennes enda mer markert og feminint. Shit, så pen hun var. Dere skulle sett det.

 

Jeg merker at sommerfugler har begynt å vokse i magen og hendene mine har blitt klamme. Vi har kommet til det punktet hvor jeg skal holde tale. Jeg jobber meg nervøst igjennom den første delen av arket jeg holder. Men når jeg kommer til den delen hvor jeg skal snakke om følelsene mine i forhold til henne og situasjonen er det som om alt og alle forsvinner. Det er bare hun og jeg i rommet. Før jeg fortsetter merker jeg at tårene presser på og jeg klarer ikke holde det tilbake. Men jeg vet og ser at jeg ikke er alene, for mine tårer blir møtt av hennes:

 




"Jeg vil minne deg på at du ikke er alene på noen som helst måte. Jeg skal stå ved din side og holde deg i hånden, og denne kommer jeg aldri til å slippe uansett. Når du føler deg svak eller er lei så er jeg her for å løfte deg opp og minne deg på at du er laget av stål. Du er min aller beste venn og jeg kommer aldri til å gi deg opp. Ikke glem det."

 

I hele fire timer orket hun å være med på sin egen bursdag før hun måtte kaste inn håndkle og dra tilbake på sykehuset. De to neste dagene sov hun. Fire timer hadde gjort henne helt utslitt.




 

 

"Hva skjer nå?"

 

Spør jeg mamma, selvom jeg vet at hun ikke kan gi meg et 100% svar. Det har gått så mange uker uten noen form for fremgang og Thea har nærmest sluttet å spise. Hvis vi er heldige får vi presset i henne noen skjeer med suppe. Ellers er det bare isbiter som går ned. Legene innkaller til et møte og de forteller oss at siste cellegiftbehandling ikke fungerte, men at de ikke har tenkt til å gi seg. De vil hente hjelp fra utlandet for å sette sammen en kur som de vil prøve en siste gang. Klarer virkelig den slitne og tynne kroppen hennes en fjerde behandling? Klarer eller ei, hun har ingen ting å tape på det. Annet enn livet.

 

Igjen skal hun igjennom uker med gift, smerter og oppkast. Men hvordan kan det komme noe opp når ingenting går ned? Det gjør det ikke heller. Kun hvitt slim. Og hver gang får jeg lyst til å ta tak i henne og riste. Riste i kreften og skrike til den. "La lillesøsteren min være i fred! Kom deg til helvete ut av kroppen hennes!" Jeg får så vondt av at hun har vondt. Av at hun er nede i kjelleren både fysisk og psykisk. Samtidig som jeg blir sint og lei meg så tappes jeg for energi av å se på henne, men på en måte blir jeg også inspirert. Jeg setter meg på den blå lenestolen vi har på rommet helt inntil sengen hennes. Jeg bare ser på henne mens hun sover. Den blanke hodebunnen får meg til å tenke på hvor tapper hun er, og det fredelige ansiktet treffer meg med omtenksomhet. Det minner meg på hvor snill og god hun faktisk er.

 

Jeg har et bilde av ansiktet hennes i hodet mitt akkurat nå. Måten hun ligger og sover på gjør meg fredelig og babyhuden gjør meg myk innvendig. Jeg får så lyst til å kjenne på den. Bare sette meg i den blå lenestolen igjen og stryke hånden min over kinnet hennes en siste gang. Men det kan jeg ikke. Og det kommer jeg aldri til å få gjøre igjen heller. Å si dette til meg selv gjør meg tung og sliten. Den nærmeste måten å føle henne på er når jeg setter meg på sengen hennes. Den følelsen trenger jeg, så nå reiser jeg meg og tusler opp trappen...

 

 

- Thalebabe93

Én kommentar

29.01.2015 kl.09:44

Savner henne så mye😳

Skriv en ny kommentar

thalebabe93

thalebabe93

21, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits