Theamor, kapittel 1

Dette er nok et tema jeg ikke kommer til å klare å skrive på en og samme dag. Et tema som kommer til å kreve mye av meg. Både psykisk og fysisk. Ikke minst av hjertet mitt.  Så jeg har valgt å dele det opp over flere dager. Det blir som en "serie" med "episoder". En som stod meg nær i 18 år og som jeg ble enda "closere" med hennes siste to leveår skal innta bloggen min. Historien hennes gjennom mine ord og øyne.

 

Theamor

 

Jeg husker det som om det skulle vært i går. Frederik fikk en telefon fra mamma mens vi går langs veien på vei hjem fra trening. Jeg hører ikke samtalen, men jeg forstår på de bekymringsfulle svarene til den 7 år eldre storebroren min at noe ikke er helt som det skal være.

 

"Mamma og Thea henter oss nå. Thea er dårlig."

 

Hun hadde blødd mye neseblod, fått sår på kroppen som ikke ville gro og fikk veldig lett blåmerker. Sliten var hun også. Hun orket ikke en gang helle vann fra kannen til seg selv ved middagsbordet. Jeg merket at det begynte å irritere meg. Hun har alltid vært lat, noe som var en del av personligheten hennes, og det var noe vi bare måtte godta til tider. Men så "lat" som hun var nå gikk meg på nervene.

 

De plukker oss opp i rundkjøringen på andre siden av Mc Donalds på Ullevål. Jeg ser fire øyne. To av de er bekymret og de to andre er redde og blanke. Som en hundevalp med halen mellom beina. Frederik og jeg hopper inn bak og mamma forklarer at de har vært å tatt blodprøver, men ble bedt om å dra til Ullevålsykehus etter at de hadde fått svar.

 

"Dette går fint, Theamor."

 

Frederiks ord vender hodet til mamma mot henne og forbi bilsete foran meg i sidespeilet ser jeg en jente som ser ut av vinduet og biter leppene sammen. Hun er redd. Livredd. Øynene er blankere enn noen gang og tilslutt skimter jeg en tåre. Etter dette er bilturen stille resten av veien og det gjør den enda lenger.

 

En lege møter oss i det vi kommer inn døren til det store brune bygget, og Frederik og jeg blir bedt om å vente litt lenger ned i gangen. Vi setter oss ned i den stygge gule sofaen som står der. Rundt oss ligger det leker overalt. Jeg skjønner fort at vi er på barneavdelingen. Jeg husker forsatt den ukjente lukten og tanken på at det lå syke barn bak dørene i gangene gjorde meg uvel. Jeg ville bare ut derfra.

 

"Hun har kreft. Jeg bare vet det. Hun har kreft."

 

Tankene mine blir avbrutt av stemmen hans og det eneste jeg klarer å gjøre er å snu hodet mitt mot han. Frederik stirrer ut i luften mens han lener hodet mot høyre knyttneve. Kreft. Et kjent, men samtidig så fremmed ord. "Tror du det?" Nei, kreft er bare noe vi hører om, det skjer ikke oss. Og hvertfall ikke vår minstemann. Jeg vet ikke hva jeg skal si helt til den mørkhårete mannen med hvit frakk kommer rundt svingen, stopper opp og vinker oss med han. Frederik spretter opp og går med raske steg etter legen. Det er som om han har sittet og ventet i timevis på å kunne gå på do og nå fikk han endelig sjansen. Jeg hakk i hæl. Idet han åpner døren møter vi synet av den spinkle, bleike lillesøsteren vår, som sitter i en lenestol i det ene hjørnet av rommet.

 

"Jeg har blodkreft!"

 

De gråtende ordene treffer de gule veggene som bomber i rommet og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det eneste jeg klarer å gjøre er å legge ansiktet mitt i hendene mine og de blir våte. Jeg vet ikke hvorfor tårene kom. Hver gang jeg gråter så har jeg en forklaring på det, men denne gangen hadde jeg ingen anelse. Var jeg redd? Sint? Usikker? Lei meg? Jeg aner ikke. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si til henne så jeg setter meg bare på krakken foran de lange beina hennes. Beina som er fullt av blåmerker og sår. Det er i sånne situasjoner som dette jeg burde vise at jeg er storesøsteren hennes og være sterk for henne, men man skulle nesten tro det var jeg som hadde fått beskjeden. At det var jeg som hadde fått leukemi.

 

Legen går ut av rommet og gir oss et øyeblikk. Denne korte tiden vi fikk alene føltes som en evighet. Men samtidig var det som om et nytt sterkere bånd ble knyttet i mellom oss alle. Både mamma og Frederik snakker og mest sannsynlig sier de mye som hjelper på Theas situasjon, men i mine ører er ordene deres som snøflak som treffer bakken. Jeg sitter bare og ser på henne mens tårene renner gjevnt og raskt nedover kinnene mine.

 

"Du er mer lei deg enn meg jo, Thale."

 

Sier hun med mascara under øynene. Vi smiler til hverandre i noen sekunder, smil som sier mer enn tusen ord, før vi blir avbrutt av at legen kommer inn igjen. Han spør Thea om hun vet hva leukemi er og om hun visste hva som ville skje fremover. Han forklarer at hun skal igjennom en behandling som heter cellegift og det første hun spør om er om hun kommer til å miste håret sitt. Jeg hører skjørheten og redselen i stemmen hennes idet hun stiller spørsmålet. Det får meg til å tenke på den gangen mamma skulle klippe håret vårt. Theas var så langt og slitt at det nærmest var stygt. Mamma klippet et godt stykke av mitt, men når det ble Theas tur og hun hørte lyden av saksen skjære gjennom håret hennes klikket det for henne og hun hoppet av stolen. Ikke faen om noen skulle røre det tjukke lange håret hennes igjen. Men denne gangen hadde hun ikke noe valg. Denne gangen kom alt til å bli borte.

 

Hun blir innlagt med det samme. Med mamma ved sin side. Sommeren 2010, rett etter bursdagen hennes, går hun igjennom sin første behandling. Cellegiften bryter ned kroppen hennes, tvinger oppkast ut og smerte inn. Håret hennes faller litt og litt av, og jeg kan etterhvert begynne å se hodebunnen. Sykepleierne spør flere ganger om de skal shave det, men Thea vil ikke. Hun vil beholde håret sitt så lenge som mulig. Gullet hennes. Helt til jeg en dag går inn på rommet hennes og jeg et lite øyeblikk tror jeg har gått feil. For den jenta jeg får øye på i sengen har de korteste museflettene. Det nydelige ansiktet ser bare på meg med de fineste dådyr øynene som om hun venter på noe. Venter på en reaksjon. En bekreftelse på at jeg fortsatt synes hun er fin, selv uten det lange håret. Herregud, så søt hun er og det får meg til å smile. Jeg rekker så vidt å si hei før hun knekker sammen.

 

"Hva er det, Thea?"

 

Jenta ligger på sykehus med en sykdom vi forbinder med døden, får kroppen sin fylt med cellegift og har klippet av det kjæreste hun eier. Kanskje det dummeste spørsmålet i historien. Men jeg lurte faktisk på hva som var galt. Hva som fikk henne til å gråte. Jeg setter meg på sengen hennes, men hun vet heller ikke hva det er. Jeg ble lettet, for jeg trodde jeg var alene om å ikke ha en forklaring på hvorfor jeg også var lei meg.

 

Mye av tiden på det hvite og kjedelige rommet går til Mario Wii. Fyfaen så gøy vi har det. Jeg lurer på hva sykepleierne tenkte når de kom inn på rommet og Thea, Frederik og jeg skrek og lo om hverandre. Selvom det hadde blitt skapt et enda sterkere bånd mellom oss enn før så var vi fortsatt tre søsken med konkurranse innstinkt. Det måtte jo bli krig. Kjærlig krig. Selvfølgelig skulle vi ønske vi kunne tilbringe sommeren ute i solen, men vi hadde ikke noe valg og måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Situasjonen som var så fremmed. Som satte oss alle på hver vår prøve.

 

Hun har heldigvis ikke den aggressive typen av leukemi, men å se det herlige vesenet ligge og sove meste av tiden fordi en sykdom og cellegift har inntatt kroppen hennes gjør meg vondt. Sinne og sorg har begynt å vokse inni meg, og det hjelper ikke akkurat å se at mamma er helt fra seg. Hun prøver å holde det sammen og oppe. Hun må det. Hun er jo mamma. Jeg vet ikke hvordan det er å ha barn, men jeg merker at å ha et sykt barn er det nest verste som kan skje en foreldre.

 

Under behandlingen tar Theas stae vesen overhånd og bestemmer seg for at hun ikke vil ha noe med pappa å gjøre lenger. Handlingene hans og tomme ord sårer henne. Jeg skjønner henne, jeg skjønner henne så godt. Men jeg prøver å prate med henne om det, for det at han ikke får se yngste datteren sin gjør han vondt. Men nei, uansett hva jeg sier til henne nå så er det "lost case". Ingenting kan endre beslutningen hennes. Jeg blir sint. Ikke bare på henne, men også mamma og pappa. Mamma klarer ikke å gjøre annet enn å støtte det Thea vil, og pappa gjør ikke noe med hans tomme ord. De eneste gangene han får se henne er når hun ligger og sover. Da får han sjansen til å titte igjennom vinduet.

 

Hvis jeg lukker øynene og kjenner etter kan jeg fortsatt gjenoppleve følelsen jeg fikk når jeg så ansiktet hans fra rommet. Det var hjerteskjærende og det eneste som ble vekslet mellom oss var kjærlige, smertefulle smil.

 

Og nå kommer den tilbake. Følelsen inntar kroppen min i dette øyeblikk. Jeg får så vondt inni meg samtidig som jeg lammes og det føles som jeg må spy. Jeg må ha en pause nå. Skjermen er for uklar i mine våte øyne.

 

 

- Thalebabe93

7 kommentarer

Sarah

23.01.2015 kl.17:55

Åå thalemor.. Får helt klump i halsen og tårer i øynene. Sykt fint skrevet <3

vegard

23.01.2015 kl.21:29

Veldig sterkt og dypt!<3

23.01.2015 kl.23:15

<3<3

Marie

24.01.2015 kl.13:57

Ååå, dette er så forferdelig trist... Tenker masse på deg, Thale. Tårer i øynene.

24.01.2015 kl.15:47

❤️❤️ Det er så smertefuldt og følsomt at læse ❤️ Men samtidig fantastisk flot skrevet og jeg håber at det hjælper dig at få sat ord på din sorg og smerte ❤️

25.01.2015 kl.13:46

Jeg kjenner deg ikke, men jeg blir utrolig rørt av historien til deg og din familie. Du skriver utrolig flott og jeg gråter når jeg leser det du skriver. Jeg har aldri vært igjennom noe lignende, og ønsker ingen å gå gjennom noe som dette. Håper du finner lykken og jeg ønsker deg alt godt <3

Thea

26.01.2015 kl.23:53

Dette fikk tårene til å renne. Du skriver utrolig bra, og er en tøff jente. Ønsker deg alt godt. Fortsett å skrive, jeg vil vertfall titte innom her flere ganger. Stor klem til deg

Skriv en ny kommentar

thalebabe93

thalebabe93

21, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits