Til den elskede pappa'n min, kapittel 11

Min og din kamp

Jeg får vondt inni meg av å se på deg. Du sitter ved siden av advokatene dine frustrert, sliten og lei deg. Du får meg til å ville skrike. Skrike til Økokrim og dommerne. Fortelle dem at du er uskyldig. Men meg og min stemme i dette rommet er som fallende støv. Lydløs og vanskelig å se.

Du er utålmodig. Du vil at dommerne skal forstå at du ikke har gjort noe galt. Du vil så gjerne at de skal forstå at dette kan ende i justismord. "Hvorfor skulle jeg gjort meg selv til kjeltring? Jeg har mer enn nok å gjøre." Norges mest brukte takstmann uttrykker sin frusterasjon. Jeg kan høre uroen i stemmen din. Ikke bare er du maktesløs mot Staten som er uovervinnelig, men du har vondt. Både fysisk og psykisk.

Jeg husker en dag ut i ukene du og jeg bestemte oss for å gå på Sjakkmatt i pausen. Restauranten ved siden av Tinghuset får deg til å føle at du går inn i et sjakkbrett. Vi satte oss på et av de høye bordene rett til høyre med en gang man kommer inn døren. Vi prater litt. Du smiler og ler litt. Og som den fantastiske sterke pappa'n du er prøver du å få både meg og deg selv til å tenke på noe annet. For sånn var du, pappa. Din oppgave her i livet var å beskytte Thea og meg. Fra alt. Men jeg har noe som er usagt. Jeg vet at du egentlig vet det innerst inne, men jeg trenger å si det høyt til deg mens jeg ser deg i øynene. "Pappa, du vet at vi er her for deg, ikke sant? Du vet at både Frederik, Thea og jeg støtter deg og vet at du ikke har gjort noe galt?" Du har aldri hatt noe særlig godt forhold til Frederik, og Thea er sint på deg. Ikke på grunn av saken, men på grunn av tomme ord og handlinger. Du nikker forsiktig til meg før du knekker fullstendig sammen. "Jeg er så lei meg, Thale." Jeg tar tak i de foldede hendene dine på bordet. Jeg prøver å være sterk for deg, men klarer ikke holde pokerface. Du ser meg felde tårer og det får dine øyne til å renne enda mer. "Jeg er så sinnsykt lei meg, Thale." "Jeg vet det, pappa. Men det ordner seg. Du klarer dette. Og selvom ting er som de er nå så skal vi komme oss igjennom det." Du nikker og tørker tårene med de skjelvne hendene dine. Jeg lukker øynene. Ditt nydelige, men sorgfulle ansiktet treffer meg. Jeg kan se deg sitte der. Med den blå Napapijri jakken over den mørkegrå Ralph Lauren genseren med den hvite Fashonable skjorten under. Så fin. Så uskyldig. Og så lei seg.

Jeg er mye hos deg og litt hos Thea. Vi snakker ikke så mye om saken. Vi bare ser på hverandre og veksler noen få ord før stillheten i rommet fylles med ekko fra gangen. Jeg kan se på ansiktet hennes at hun føler med pappa'n vår. Hun bekymrer seg for han.

"Kan vi sende melding til pappa?"

"Selvfølgelig. Hva skal jeg skrive?"

Klarer du deg, pappa? Tikker det inn i rettssalen fra Rikshospitalet. Hun vil at han skal vite at hun bryr seg og er her. For selvom de ikke er gode venner akkurat nå så får ingen plage pappa'n hennes. Det var det som var så unikt med deg, Thea. Uansett hvor sint du kunne bli på oss så var vi fortsatt blodet ditt. Vi hadde det man kaller unconditional love. På en måte så kan dere relatere dere til hverandre. Du kjemper en kamp, både for deg selv og familien, og Thea kjemper sin.

Hva om det var din datter, Geir Kavlie?

Midt i rettssaken slippes en bombe. Støvet som svever over oss faller som skyer i sakte film. Verden rundt oss har blitt satt på lydløs. Og på under et sekund mistet du den siste lille gnisten du hadde av liv i deg. Thea har tapt kampen mot kreften. Det fører til at du får èn dag rettsfri. Èn dag. Hva om det var din datter. Geir Kavlie? 

Jeg tar tak i gullhåndtaket til den blå døren. Min daværende kjæreste og jeg har dratt hjem fra sykehuset for å se hvordan du har det. Jeg hadde vel egentlig svaret på det før jeg åpnet døren. Synet av deg er det første som møter meg. Kroppsspråket ditt forteller meg at du har falt enda lenger ned i kjelleren Hendene dine klør etter informasjon. De er utålmodige og de sorgfulle blanke øynene gjør deg enda mer uskyldig enn du allerede er. "Hei.." Du svarer som du pleier når du vet at jeg er lei meg eller trist. "Hei pusen min." Jeg vil bare ha en klem og jeg ser at du trenger en du også, så jeg går mot deg der du står lent inntil dørkarmen til kontoret ditt. Du biter leppene sammen og prøver å holde deg, men du er akkurat som meg; følsom. Det var vi vel alle da. Og rett før kinnet mitt treffer ditt knekker du sammen. Armene dine moser meg. Du er musestille, men den skjelvne kroppen din inntil min og pusten du holder inne forteller meg at du gråter. Denne klemmen trengte du mer enn meg.

- Thalebabe93 -

 

Til den elskede pappa'n min, kapittel 10

10.09.12

Jeg hører tærne dine knekke idet du lister deg ned de første trinnene i den hvite trappen. De sorte sokkene dine gjør sånn at huden din ikke klistrer seg til den. Jeg kan høre på bevegelsene dine at du er stressa. Du gruer deg. I ni måneder har du gått å ventet på dette. Nei, helt siden mai 2008. Altså i fire år har du ventet på denne dagen. Kan du komme hit, pappa? Vær så snill. Jeg våkner litt ekstra fort og setter meg opp i sengen. Øynene mine har vansker for å holde seg åpne, men jeg tvinger dem. For selvom de ikke vet hvilken dag det er i dag, så vet jeg. Jeg reiser meg og beveger meg sakte mot og ned trappen. Han ser meg idet han kommer rundt svingen fra kjøkkenet. "Hei pus. Jeg må skyndte meg litt." "Ja," svarer jeg med trøtt og nesten falleferdig stemme,"lykke til da." De uskyldige dådyrøynene møter mine og jeg kan se han er sårbar idet han kommer mot meg. "Takk, pusen min." sier han og gir meg et kyss på kinnet. Det stakk ikke som det har gjort i det siste. Årene med etterforskning har slitt sånn på deg. Jeg lener meg inntil dørkarmen i gangen og idet den glattbarberte huden forsvinner med han ut døren føles det som om jeg er åtte år igjen. Han hadde forberdt seg som om han skulle på befaring. Kvalitets jeans fra Armani, Timberland skoene, Fashonable skjorten og Ralph Lauren genseren var der de skulle være. På deg. Med de nyvaskede krøllene dine tar du befaringsvesken din i den ene hånden og den mørkeblå Napapijri jakken din i den andre. Helten min.

Mamma følger deg ned til Tinghuset. Dream Team. Vi alle ser at dere ikke har tid til å være kjærester lenger. Med et alvorlig sykt barn og Økokrim på nakken blir det ikke tid til så mye annet, men dere er fortsatt T.T. Eiendom. Dere er fortsatt Tobben&Joan. Dere har sammen bygget opp alt fra bunnen av. Og dere har hverandre. Uansett hva som skjer. Jeg ser kjærligheten mellom dere. Jeg ser hvor høyt mamma elsker deg. Stillheten mellom dere er fylt med støtte. Du har ryggraden hennes og hun har din.

ML'en er full av permer. Kanskje ikke så rart; du skal sitte i det rommet i fem uker fremover. Jeg drar ned til Thea som ligger på Rikshospitalet. Hun har gjennomgått sin siste behandling. Det nærmer seg 30 dager siden siste dag med cellegift og det er som om tapet av kampen skjer i sagte film. Hun sover bare mer og mer og spiser mindre. Men hun har ikke tenkt å gi seg. Hun fortsetter å kjempe. Hun fortsetter å tro. Og hun har bestemt seg for å være her for deg og kampen din.

Jeg husker alt, pappa.

"Dere skal ikke ta noen bilder av meg," pappa's stemme er klar og alvorlig "jeg har en datter som er syk og dere har ødelagt nok!" Pressen som har publisert artikler om saken jevnlig sørget for at pappa fikk mindre og mindre oppdrag. De suger etter informasjon. "Om dere absolutt må ha bilde til artiklene kan dere ta bilde av meg", advokaten til pappa bryter inn. "Stå på. Dette klarer vi også." Mamma står på den andre siden av benken i rettssalen. Pappa fikler med permer og papirer. Det er noen minutter igjen. Jeg hører respekten i de få ordene. Dere står sterke sammen. Side om side. Det er kanskje der Thea og jeg fikk det fra.

Dag 2,3,4,5...

Etter første dag bytter mamma og jeg plass. Jeg føler jeg sitter i et klasserom. Elevene i de sorte frakkene er her ikke for å drite ut pappa eller prøve å få han dømt. De er her for å lære om eiendom. For de kan absolutt ingen ting. Selv jeg kan svare på spørsmålene de stiller. Du svarer på alt. Du lærer dem alt. Og du setter dem på plass. Var det flaut, Geir Kavlie? I den svarte frakken sin sitter monsteret i retten mot en uskyldig mann mens datteren hans ligger døende. Likevel har han samvittighet til å se meg i øynene. Han ser at de renner der jeg sitter skrått overfor han. Jeg ser ikke vekk. For han skal få se hva han gjør med en 19 år gammel jente's liv. Monsteret skal få se hvilken smerte han påfører oss. For jeg gråter for hele familien. Og han vet det.

Han ser bort tilslutt, men jeg fortsetter å se på han. For jeg vil at han skal se på meg igjen. Og jeg ser at han merker det. Hele kroppen min vil at han skal få med seg hver eneste tåre. Han manner seg opp. Luften han trekker inn løfter brystkassen hans og tilslutt får han baller nok til å se på meg igjen. Det virker som om han blir usikker. Ble du det, Geir Kavlie?

"Pus?" Jeg fjerner blikket fra monsteret i rommet. For uansett hva så får ingen oppmerksomheten min mer enn pappa. Han ser de våte kinnene mine. Dådyrøynene blir blanke og de mørke, men litt grå brynene, lager rynker i den slitne pannen din. Jeg kan se smerten min på hele ansiktet ditt.

- Thalebabe93 -

Til den elskede pappa'n min, kapittel 9

"Pølsebu + Familien Myhre = sant"

 

Juleaften kommer. Romjulen kommer. Og nyttåraften kommer. Det er som om hytta Pølsebu på Geilo fjerner alt. Alt av ventetid, alt av krangling, alt av bekymringer, og alt av smerte. Innenfor veggene til den ikke så altfor store, men koselige hytta som ligger øverst i bakken, trekker oss sammen. Sammen foran peisen som står midt i hytta og skiller stuen fra kjøkkenet. Der sitter vi. Alle fem.

Jeg lukker øynene og drømmer. Drømmer om deg, pappa. Jeg ser oss sitte der. Sammen. Og jeg kan høre latteren. Jeg kan føle kjærligheten. Helt til det svir i øynene og jeg åpner de fordi jeg kjenner våte drypp på brystet mitt.

Jeg ser hvert enkelt individ. Og det stråler sterke, men forskjellige personligheter fra alle. Jeg klarer ikke la være med å tenke "for en gjeng" og jeg tar meg selv i å sitte og smile. Theamor med den stripete trøyen, den blonde parykken og den hvite luen stråler mer enn noen gang. Latteren hennes er som å se på flytende honning renne fra et glass. Gul som den fineste solnedgang, behagelig, og beroligende. Den fyller hele rommet. Det at hun smiler gjør meg glad. Og det er det som er kjærlighet. Når noens lykke betyr mer enn sin egen. Å se deg glad Thea ga meg ro innvendig. Smilet ditt fortalte meg at alt ordner seg tilslutt.

Mamma med den hvite høyhalseren sin og den blå Bjørn Dæhli buksen sitter i den høye, slitte og blå stolen. Håret hennes er litt bustete etter en langrennstur rundt Ustedalsfjorden. Det går kanskje ikke like fort lenger, men den sporty mamma'n min kommer seg ut. Det får meg til å tenke tilbake på når vi var små og hun var to runder rundt vannet i full fart. Og hver gang stod pappa klar med kikkerten. I en av de mange Ralph Lauren skjortene sine, den løse og lyseblå bokseren sin, og en av de mange par svarte sokkene sine. Det store hvite vinduet i stuen gir oss den fineste utsikten. Med kikkerten inntil øynene sine beveger han hodet sagte et par ganger fram og tilbake. "Jenter, kom og se, jeg ser mamma!" Jeg kunne høre stoltheten i stemmen hans. Han hadde funnet kvinnen i livet sitt. Kvinnen han skal være sammen med resten av livet. Kvinnen som har gitt liv til det kjæreste han eier; nemlig jentene hans. Jentene han er så innmari stolt av.

Åh, pappa. Jeg gråter nå. Igjen. Kan du komme og gi eldste jenta di en klem? Vær så snill?

Frederik lener seg over stolen der mamma sitter. Jeg kan så vidt se den moste orange skriften på den mørkeblå genseren hans. Armene i kors dekker den akkurat ikke. Han spiller Wordfued. Jeg ser på smilet hans at han følger med på oss selv om øynene er festet til Iphone skjermen. Han og pappa klarer å være i samme rom. For første gang kjenner jeg ikke den intense energien mellom dem. Hva er det med dette stedet?

Og så var det deg da. Med brillene på tuppen av nesen propper du i deg grønne druer. Jeg kan se konsentrasjonen til kortspillet og nytelsen av selskapet rundt deg i ansiktet ditt. Du har tankene dine helt andre steder. For her oppe finnes ikke Økokrim. Her oppe finner du ro. Ro til å hente fram pappa'n du egentlig er. Og vi kan alle se det. Vi kan se kampen du ikke har valgt, men likevel må kjempe. Ikke bare for deg selv, men for oss. Som du pleide å si, "For Thea og deg, Thalemor". Jeg kan se måten du ser på henne. Det er som om du lengter etter oppmerksomheten til Thea. Jeg ser på hele deg at du vil ordne opp. Den nydelige rosen med torner frister deg til å plukke den opp. Men du vet konsekvensen av det. Derfor tilfredsstiller du de forsiktige dådyr øynene dine med noen få sekunder av gangen så fristelsen ikke blir for stor.

Året som bestod av en med leversvikt på intensiven i første etasje og en med leukemi i tredje etasje på Ullevål Sykehus, politibesøk jevnlig(til og med på sykehuset), trakkasering og kaos var endelig snart over. For første gang på lenge var vi sammen som en familie. For første gang på lenge kunne vi slappe av.

31.12.11 00:00 står vi i et rom fullt av tomme stoler og dekkede bord. Folk har gått utenfor. Veggen til bygget er et kjempe stort vindu. Den mørkeblå himmelen over oss har blitt full av farger. Jeg hører såvidt smellene og svak jubel som dukker opp her og der. Men jeg er for opptatt av å kjenne på kjærligheten som strømmer imellom oss når vi står side om side. Hånd i hånd.

Jeg elsker dere.

- Thalebabe93 -

SONY DSC SONY DSC
SONY DSC SONY DSC






 

Til den elskede pappa'n min, kapittel 8

"Tiltalen"

 

  1. desember 2011 får pappa et besøksforbud mot statsadvokaten Geir Kavlie. Han som har saken og som ikke engang har villet møte pappa. En enkelt person som står mot Staten og dens makter får et besøksforbud allerede før han har håndhilst på Statsadvokaten.

 

Hva hadde pappa gjort?

 

Han hadde sittet i et avhør 20.desember med etterforsker Inge Haugen. Frustrasjon og fortvilelse strømmet igjennom blodet som førte til et slag i bordet med mappen sin som videre førte til at han reiste seg og gikk.

 

Om Thea og jeg fikk vite om besøksforbudet? Nei. Hvorfor ikke? Vi skulle skånes. Han visste at det ville gjøre oss sinte og at det ville skape bekymringer i hodene våre, noe han ikke ville. Instinktet som beskytter dine kjære når de er i vanskelige situasjoner treffer meg spesielt når det gjelder pappa. Og det at jeg som 18-åring visste at den lille stemmen min ikke har noe å si i denne saken gjorde meg depressiv. Tanken på at jeg ikke kan beskytte pappa mot det som skjer rundt han nå skjærer meg i hjertet. Så jeg prøver å ikke tenke på det.

 

For det var det jeg var god til. Løpe fra det jeg ikke ville kjenne på.

 

  1. desember 2011 blir pappa tiltalt for grov korrupsjon og et bedrageri på ca 100 millioner. Tiltalen han var sikker på at han aldri skulle få. For Økokrims bevis var meningsløse. Men de er Staten. Og de gjør som regel det som passer dem. Pappa knakk fullstendig sammen, men om han viste det for oss? Nei. Jeg hadde ikke engang en anelse om at han hadde blitt tiltalt. For mamma og pappa ville at vi skulle ha en hyggelig jul. De ville ikke at tiltalen skulle være noe tema rett før det nye året. Det nye året som skulle brukes til å forberede en rettssak. Det nye året som ble det siste som en familie på fem.

 

 Jeg gråter nå, pappa.Tastene under fingertuppene mine får litt ekstra trøkk mens jeg skriver dette. Jeg blir så fortvilet. Så fortvilet og sint at det er like før skjermen får en knyttneve. Hvorfor? Fordi jeg ikke skjønner noen ting. Jeg skjønner ikke hvordan vi endte her. Og du som hadde svaret på alt. Det trenger jeg nå. Hvor er du?

 

 

Når en person blir tiltalt skal all dokumentasjon foreligge samme dag som tiltalen signeres. Dette sier loven. Den gjaldt tydeligvis ikke pappa i dette tilfellet. Økokrim v/ Geir Kavlie hadde ikke dokumentasjonen klar. Flere purringer ble sendt fra pappa's advokat uten svar. Igjen må advokaten gå til retten og be om dokumentasjonen og endelig, i juni 2012, får pappa sakspapirene. Det vil si seks måneder etter tiltalebeslutningen. Som også betyr at pappa fikk kun to måneder til å forberede seg på sin livskamp. Kampen han hadde bestemt seg for å stå igjennom. Ikke bare fordi han hevdet sin uskyld, men "For Thea og din skyld, Thalemor."

 

Mamma og pappa er mye sammen i tiden før rettssaken. Hun må hjelpe han. Ikke bare må hun, men hun vil. De er jo et team. Team T.T. Eiendom. "DreamTeam" kalte jeg de bare. Mamma var jo en stor del av pappa's suksess. Han takserte, hun tok imot telefonsamtaler og satte opp oppdrag til pappa. Det var en av grunnene til at alle ringte Thorbjørn Myhre. Telefonen ble alltid svart og kunden fikk aldri nei. Enten det var pappa som tok den eller "Takstmann Thorbjørn Myhre, hvad kan jeg hjælpe dig med?" Mamma var en flink sekretær. Og jeg husker det. Jeg husker det så godt. For den jævla telefonen ringte hele tiden.

 

De jobber med saken. Hele tiden. Stakkars pappa. Jeg kan merke fortvilelsen hans der han sitter. Den treffer meg så hardt. Og jeg tror han kan se det på meg. For det er som om hele ansiktsuttrykket hans forandrer seg når han ser på meg. Det slitne og tynne ansiktet treffer meg med uskyldige dådyrøyne. Håret som en gang var brunt og fullt at levende krøller, er grått og dødt. Han prøver å gjøre seg selv glad og levende;

 

"Går det bra, pusen min?"

"Jaja, hva gjør dere?"

"Vi bare jobber litt med saken."

"Åja,"

 

svarer jeg som om jeg ikke skjønte det og som om det ikke går inn på meg. Hjertet mitt sprakk litt for hver gang. Som et tynt glass. Og det gjør det fortsatt hver gang tanken på saken og pappa's situasjon treffer meg. De hadde fortalt oss det. Nå blir det rettssak. Vi skjønte jo at det ville komme. Noe innblikk fikk vi i saken, men det var mye vi ikke forstod. Alt var så komplisert og innviklet. Det var så mange navn og koblinger mellom de forskjellige personene.

 

Men en ting jeg forstår mer enn noe annet nå er at jeg skulle ønske jeg visste da, det jeg vet nå.

 

- Thalebabe93 -

Til den elskede pappa'n min, kapittel 7

"Kollaps"

 

Sommeren 2011 er det "stille". Thea går på medisin etter at hun har blitt friskmeldt og pappa venter på hva som kommer til å skje med saken hans. Saken Økokrim bare trenerer. Pappa'n min som er en av norges beste og mest brukte takstmenn har gått fra å kjøre fra eiendom til eiendom, til å være "taxisjåfør" for oss andre. Og når han ikke er det så sover han. Hele tiden. Hvorfor sover han? Fordi da trenger han ikke kjenne på smerten og bekymringene. Du hadde ikke trengt å bære de alene, pappa. Jeg kunne hjulpet deg. Misforstå meg rett; jeg hadde gjort det med glede.

 

Sent i august 2011 får jeg en telefon fra mamma. "Tobben har falt om, Thale! Jeg er med Thea på sykehuset og tar noen prøver. Du må dra til Diakonhjemmet." Igjen fikk jeg en sånn telefon. Og igjen fryktet jeg det verste. Nemlig pappa i koma. Men denne gangen er det heldigvis ikke like ille. Jeg drar dit alene i fullfart og det eneste som går igjennom hodet mitt er hva i all verden skjedde.

 

Jeg merker en energi inni meg. En sint, stresset og bekymret følelse vokser mens jeg går mot døren til rommet han ligger på. Jeg kan høre pusten min bedre enn noe annet. Hvorfor skjer dette igjen? Jeg fatter det ikke. Kan ikke Økokrim bare la pappa være? La han komme tilbake til jobben og hjelpe familien sin. Vi har nok med en person inn og ut av sykehus. Idet jeg åpner døren og ser den bekrymringsfulle, men samtidig rolige pappa'n min fylles jeg med empati. Hjertet mitt knuses.

 

"Hva skjedde?"

De snille øynene treffer meg med forklaringsproblem.

"Jeg vet ikke, Thale. Jeg satt utenfor en kafé med advokaten min og forberedte meg til avhør hos Økokrim. Plutselig falt jeg om."

"Dette sliter på deg, pappa. Går det greit med deg da?"

"Ja, jeg får dra hjem snart."

 

Jeg setter meg i stolen som står ved siden av sengen og gnir ansiktet mitt i hendene. Jeg er sliten og oppgitt, og skulle ønske jeg satt sammen med pappa i en litt hyggeligere setting. Men det gjør vi ikke. Og akkurat nå føles det som at dette er livet mitt. Sykehus og Økokrim. Tenk på hvordan de som faktisk er hovedpersonene oppi dette har det.

 

Det turbulente forholdet til Thea og pappa gjør det ikke akkurat lettere heller. Hun er så sint på han og han tar imot så mye dritt. Og sånn er det hver dag. Hun klarer ikke være i samme rom som han engang. Jeg kan se på ansiktet og føle energien hennes hver gang han går forbi henne. Om han slenger tilbake? Nei. Han tar imot og tar imot. Og jeg får så vondt av han for det er ikke hans feil. Men det stae vesenet gir seg ikke. Og uansett hva jeg sier så er det ingenting som endrer hennes mening. Det gjør meg oppgitt. Så oppgitt at jeg tilslutt klikker på henne. Noe som skjedde i ny og ne. For jeg klarte ikke å se en person jeg bryr meg om bli sparket mens han ligger nede.

 

Mamma bare står og ser på som om hun ikke bryr seg. Men jeg vet innerst inne at det er vondt for henne. Å se to av sine kjære ikke komme overens. Det er bare det at hun er for sliten. Hun er nesten tappet for energi. Og så tynn som hun er nå har jeg aldri sett henne. Det er som om hun ikke klarer å ta vare på seg selv. For alt hun har å gi går til Thea. Jeg vet ikke hva som foregår oppi hodet hennes, men jeg kan se for meg ordene leukemi, Økokrim og økonomi. Og itillegg til alt dette så får vi jevnlig besøk av politi på døren.

 

Maktesløs. Det er det som strømmer igjennom kroppen min hver gang de ringer på døren, gjemmer seg i buskene eller i biler utenfor huset. Får de tak i pappa legger de han hardt i bakken og setter på håndjern, uansett hvor samarbeidsvillig han er. Og hva skal en jente på 18 år gjøre? Ikke en dritt. For som sagt, jeg er maktesløs. Det eneste jeg kan gjøre er å stå og se på. Kjenne på synet av en uskyldig mann bli lagt i bakken. En mann som jeg kaller for pappa. Det treffer meg som en bowlingkule i magen hver gang. Hva de vil forteller de aldri. Kun "Vi skal snakke med Thorbjørn." Bullshit. Dere skal bare ha med pappa på glattcelle. Plage han. Det eneste positive som kom ut av jevnlig trakkasering var støtten og kjærligheten Thea hadde til pappa. Ingen skulle få røre han. Love hate relationship.

 

Mamma har gitt opp å prøve å fikse forholdet mellom Thea og pappa. For det har nådd det punktet hvor Thea ikke vil feire julen 2011 med pappa på hytta Pølsebu. Stedet på Geilo det ikke finnes noen bekymringer eller klokke. Julen som alltid har vært familietid innenfor våre fire vegger. Som handler om kjærligheten mellom oss og kvalitetstid sammen som en familie. Jeg får vondt i magen når jeg får vite at Thea ikke vil feire jul med pappa. Og det verste av alt er at det virker som om mamma ikke har tenkt til å gjøre noe med det. Som om dette er noe, dessverre, Thea bestemmer. Jeg blir sint og lei meg på samme tid. Jeg vet ikke om jeg vil skrike eller gråte noe som fører til at følelsen nesten blir innestengt. Den vet ikke hvordan den skal komme ut. For ikke vil den skape krangling mellom Thea og meg, og ikke vil den la andre se veske renne ned mine kinn. For da er jeg bare svak. Og det at den bare ligger i magen og vokser gjør meg kvalm.

 

Hvordan i helvete kan man være så egoistisk?! Og hvordan kan mamma bare la det være greit?

 

"Nei, mamma, vi kan ikke la pappa være alene hjemme i julen. Det har jeg ikke samvittighet til. Hvis ikke pappa får være med så blir ikke jeg med heller."Du som står for rettferdighet mer enn noen andre jeg kjenner. Ikke kast med stein i et glasshus. "Vi skal gå til et familievernskontor som kan hjelpe oss." Hun har kanskje gitt opp å fikse forholdet selv, men at noen utenforstående kan gjøre det har hun forsatt et lite håp om.

 

 

Og det klarte de. Vi fikk pratet ut om ting vi alle hadde på hjertet på en stille og rolig måte. Og ble enig om at vi alle fem skulle feire julen 2011 sammen. Det at min daværende kjæreste kom opp i romjulen lettet nok også litt på trykket mellom Thea og pappa. Gutten min. Og her innenfor disse veggene kommer støtten, kjærligheten og det sterke båndet mellom oss alle frem. Det som vi alle trodde var borte. På nyttårsaften stod vi sammen side om side og holdt rundt hverandre og sa at 2012 blir et bedre år. Dette blir vårt år. At det skulle bli vårt siste sammen som en familie på fem var det ingen som visste. Det var ikke engang en tanke. Takk Gud for at vi alle var sammen.









Til den elskede pappa'n min, kapittel 6

Den friske rosa fargen i kinnene hans gjør at pappa ser mye bedre ut. Noe han også er, men kroppen hans viser noe annet. Flere kilo har falt av etter 7 dager i koma og noen uker på Diakonhjemmet. Ukene som føles som år. For mamma, Frederik og jeg kjører fra det ene sykehus til det andre. Men vi er mest hos Thea for pappa orker ikke altfor mye besøk og minstemann er livredd for å være alene. Stakkars jente. Cellegiften sprøyter inn gift, redsel og usikkerhet. Kanskje ikke så rart. Thea og jeg lever det søte liv på Oslo-vest som ikke har sett den harde siden av livet og nå ligger pluteslig hun og pappa'n vår på sykehus på grunn av situasjoner som ikke var virkelighet for oss. Situasjoner som liksom ikke kunne skje. Og nå står vi midt oppi det. Det som er så ukjent og skummelt.

 

Verken Thea eller jeg er kristne. Pappa var ateist og skulle ikke ha oss døpt. Men midt oppi dette kaoset når det har vært som aller verst og jeg har vært i kjelleren, har jeg faktisk satt meg ned for å be. Be om at dette skal ende bra. At Thea skal bli frisk, at pappa skal komme seg ut av Økokrim, og at vi skal bli en lykkelig familie igjen. For samtidig som vi står hverandre så nært igjennom dette føles det som om vi bare sklir mer og mer fra hverandre på grunn av forholdet til Thea og pappa. Det gjør de kiloene vi alle bærer på skuldrene våre 10 kilo tyngre.

 

"Lørdag 30. april 2011"

 

sitter vi alle sammen på United Bakeries Vinderen om morgenen og spiser frokost. Jeg har 18årsdag og nettopp fått Thea og pappa hjem på perm fra sykehusene. Jeg kjenner en glede innvendig der jeg sitter og ser på hele gjengen. Vi er alle samlet et sted som ikke innbærer cellegift eller medisin, og Thea klarer å sitte rundt samme bord som pappa uten å slenge spydige kommentarer. Jeg sitter på enden av bordet med mannen i livet mitt på min venstre side, gutten i livet mitt på min høyre side, Frederik og mamma ved siden av de, og på den andre siden av bordet ovenfor meg sitter tryggheten min. Det bleke smilende ansiktet med parykken langs kinnene gjør meg glad der hun sitter og knipser med det orange Canon kameraet sitt. Det er lenge siden jeg har sett henne med så mye energi. Hun er så glad i dag. Og det er en av de beste gavene jeg kunne fått.

 

Pappa sitter i en blå Polo-skjorte og en kremfarget Armani-genser over skuldrene sine. Ansiktet hans og den kromme ryggen minner meg på at vi ikke kan sitte her altfor lenge. Han er sliten og sier ikke stort. Kanskje ikke så rart det heller. Å ligge i koma i syv dager hvor kroppen bruker absolutt alle krefter på å reparere seg selv, sliter en ut.

 

Resten av dagen henger min daværende kjæreste, Thea, Frederik og jeg sammen helt til kvelden kommer. Pappa må tilbake på sykehuset og Thea skal bli med mamma ut til Sandvika. Min daværende kjæreste og jeg skal ut og spise middag sammen. Det er lenge siden bare han og jeg har gjort noe hyggelig så vi pynter oss og bestemmer oss for å spise på en italiensk restaurant. Fem minutter etter at vi har satt oss i bilen ringer telefonen min. Det er Thea. Hun vil at vi skal komme helt ut til Sandvika så hun kan ta et bilde av oss.

 

"Tuller du eller?"

"Nå har dere pyntet dere og alt det der. Kjør hit først da så jeg kan ta et bilde av dere."

"Nei, Thea det gidder vi ikke. Ikke bare for et bilde."

"Vær så snill!"

 

Jeg får dårlig samvittighet og vender hodet mot min daværende kjæreste. Jeg vil så gjerne gjøre Thea glad, men om han gidder å kjøre helt ut til Sandvika vet jeg ikke. Jeg føler meg egoistisk som må spørre og er redd for å få et svar av han som kommer til å skuffe henne.

 

"Kan vi kjøre ut dit?"

"Jada, det går fint det."

 

Idet jeg åpner døren til den store cafeen Thea og mamma befinner seg er det musestille. Jeg roper hallo, men det er ingen som svarer. Det gir mer mening når jeg kommer rundt svingen og inn på rommet alle bordene står. Synet av Thea og ordet ?SURPRISE!? er det første som treffer meg. Bordene er pyntet med bursdagsdryss, ballonger og gaver. Venninner, venner og familie står sammen og smiler og begynner å synge. Et bilde du liksom.

 

Hun har arrangert dette. Hun som er syk. Pappa står der også. Tilbake på sykehuset du liksom. Jeg blir så rørt, akkurat som pappa, for der er vi også helt like. Så rørt at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake og når han kommer bort til meg med tårer i øynene selv føles det som at dette kommer til å gå bra. Denne tøffe perioden vi befinner oss i kommer til å ordne seg og et lite øyeblikk glemmer jeg smerten. Det at Thea har arrangert dette mens hun har ligget i en sykeseng treffer meg, og det at pappa er her får tårene til å renne enda mer. De to som har det vondt og som sliter aller mest av oss alle løfter meg opp.



På veggen ved det lange bordet henger det mest sannsynlig et bilde, som er pakket inn i papir. En gave jeg skulle pakke opp til sist. Det røde bildet med en ballerinadanser inni et hjerte er så vakkert. Teksten som følger formen på hjertet leser jeg høyt, men det var ikke før i ettertid jeg forstod verdien av ordene. Ordene som løfter meg opp.



"Kjære vakre deg

Dans kun etter egne noter, vet du hvor vakker du er, hvor begavet, du trenger ikke bevise noe annet enn den du er, du er nydelig

Ta av deg tåspiss skoene og dans kun etter egne noter og det vil være den vakreste dansen du noen gang har danset"

 

 

Det er akkurat det jeg gjør nå, mamma og pappa.

Til den elskede pappa'n min, kapittel 5

"April 2011"

 

Vi har to sykesenger vi må stå ved nå. Hun som ligger i den ene står ved siden av meg og ser på den andre. Vi står tett. Synet av pappa'n vår i koma trekker oss automatisk nærmere hverandre. Synet som er så skummelt gjør at vi søker etter trygghet. Og det finner vi sammen.

 

Han har slanger over alt. I nesen, munnen og armene. Thea holder han i hånden mens hun ser på han. Jeg kan se medfølelsen i øynene hennes. Hun vet hvordan det er å ligge nede. Hun vet hvordan det er å ha det vondt. Og smerten i mammas ansikt mens hun står ved sengekanten hans, skjærer meg i hjertet. Følelsen av kaos eksploderer som bomber inni meg. Jeg kan både føle den og høre den, men får den ikke ut på noen som helst måte. Hjelp! Ordet skrikes innvendig, men finner ingen vei ut. Og jeg klarer heller ikke hjelpe den. Akkurat der er jeg veldig lik pappa. Stå foran mennesker og si at det går bra når det egentlig ikke gjør det fordi jeg ikke får meg selv til å si det. Fordi da blir det plutselig virkelighet. En virkelighet jeg ikke tørr å kjenne på.

 

Ikke før den dag i dag ihvertfall. Og den slo meg ned i kjelleren.

 

Pappa ligger fortsatt i koma. Hvor lenge han skal ligge vet vi ikke. Det kommer helt an på hvor raskt kroppen hans klarer å reparere seg. Jeg sitter ved sykesengen hans hver dag. Og bare ser på han. Sinne og sorg vokser inni meg. For dette er Økokrim sin feil. De ødelegger pappa'n min. Det er det mange som mener ikke stemmer. De mener at pappas sykdom er selvpåført. (U)heldigvis står de ikke i hans sko. For hadde de det så hadde de skjønt det. Ingen av de har bygget seg selv opp fra bunn til å bli en av norges mest brukte takstmenn som har alt. Som står på tronen etter 20 år med hardt arbeid. Og alt dette blir revet ned på fire år!

 

Mamma og jeg tar heisen mer enn noen andre i dette store brune bygget akkurat nå. Opp til Theamor og ned til pappa. Jeg kan tilslutt gjøre det i blinde og beina mine går på autopilot. Jeg er så sliten at jeg ikke engang vet selv at jeg er det. Synet av meg selv i speilet er bare fært. Posene under øynene, det fettete håret og den bleke huden min er det som møter meg. Og det eneste jeg klarer å tenke når jeg ser meg selv i øynene er "Hva skjer med denne familien?" Det er som om vi aker i nedoverbakke med en djevel på bremsen som sørger for at vi virkelig får med oss turen. Turen som torturerer oss.

 

Etter syv dager med venting på at pappa skal våkne, åpner han endelig de hovne øynene hans. Øynene som ikke kjenner deg når du får kontakt. Han er helt fjern og det er som om han ikke helt skjønner at han er på sykehus. Jeg har så vondt inni meg. Pappa ligger med en alvorlig tilstand i en sykeseng og er helt fjern. Jeg har aldri sett skjoldet mitt så svakt før. Mannen i livet mitt. Men den tøffe pappa'n min har ikke tenkt å gi opp. Han kommer seg og etterhvert sender de han videre til diakonhjemmet.

 

Det er ikke de mest pratsomme samtalene vi har når vi besøker han, men øyekontakten som blir vekslet mellom oss alle sier mer enn tusen ord.

 

"Hvem dukket opp sa du?"

 

Ordene kommer sjokkerende og rasende ut. Mamma har nettopp fortalt meg at Økokrim dukket opp på diakonhjemmet fordi de ikke trodde på at pappa var syk og bestemte seg for å oppsøke han på sykehuset. Burde det ikke ringe en bjelle hos Økokrim allerede der? Hallo, mannen dere skal avhøre ligger på sykehus! Det sier seg vel selv at han ikke er i stand til det?

 

"Jeg vil ringe Økokrim nå, mamma." Så rasende er jeg. Så rasende at jeg begynner å skjelve. Jeg har rett og slett fått nok. Økokrim har nådd det punktet hvor de tenner både Thea og meg. Men både mamma og advokaten til pappa har snakket med de allerede. Og kjenner jeg mamma rett så sa hun nok ikke ifra på en beskjeden måte. "Avhørte de han da?" "Nei, legen hadde møtt de i døren og sagt at det var helt uaktuelt og at de egentlig bare kunne forlate området."

 

Jeg drar til pappa med engang etter at jeg har fått beskjeden. Han skal ikke føle seg alene etter en sånn hendelse. Idet jeg åpner døren til rommet hans møter jeg synet av en mann som bare titter ut av vinduet. Den sterke og kjekke pappa'n min ser så sliten ut der han sitter på sengekanten og dingler med de bleke beina i en lyseblå sykeskjorte. Den tynne kroppen og det grå skjegget får han til å se gammel ut. Men samtidig så gjør den kromme ryggen og de snille øynene hans så søt. Det trekker fram et lite, men skjevt smil rundt munnen min.

 

"Hei, pappa."

"Hei, pus."

"Går det greit?"

"Jada, det går."

"Er det mulig å være så frekk å dukke opp her?! Økokrim altså."

"Ja, det er helt utrolig, men ikke tenk på det, pusen min. Du har 18års bursdag snart."

"Det er ikke noe jeg tenker på akkurat nå, pappa. Jeg skal nok bare ut og spise en middag med kjæresten."

 

Igjen vil han beskytte meg. Jeg kommer dit for å støtte han og for å være der hvis han vil prate om det. Men han vil ikke legge noe på skuldrene mine. Han er pappa og mannen i familien som skal beskytte oss. Og den innstillingen har han selv når han ligger i en sykeseng.

 

Det er kun en eneste gang jeg kan huske at jeg "beskyttet" pappa. Det var en kveld under Theas andre behandling i februar/mars 2011 rett før fallet hans i trappen som forårsaket indreblødninger. Mamma kom til meg og spurte om jeg hadde hørt noe fra pappa. "Nei.." Sa jeg. "Kan du dra hjem og sjekke han? Jeg har prøvd å ringe til han i hele går og i dag, men han svarer ikke. Thea vil ikke at jeg skal dra herfra." Hun bryter sammen. Dette er tungt for henne. En mann som er hennes kollega, venn og kjæreste sliter med Økokrim på nakken og en datter som kjemper for livet mot en sykdom, holder på å ta livet av henne. Jeg holder rundt henne og sier at jeg selvfølgelig skal dra hjem og se hvordan det står til med pappa. Jeg hadde heller ikke sett noe til han for jeg bodde for det meste på sykehuset eller hos min daværende kjæreste på Bygdøy.

 

Klokken er over midnatt. Min daværende kjæreste og jeg kjører inn porten til det røde huset vårt. Det er helt mørkt og jeg begynner å bli redd. For jeg vet hvorfor mamma vil at jeg skal dra hjem til pappa. Jeg må sjekke at han fortsatt er i live. Redsel vokser inni meg. Frykten for å finne pappa bevisstløs gjør pusten min tung og hendene mine begynner å skjelve.

Vi går begge musestille opp trappen. På toppen stopper vi utenfor den hvite døren som står med et lite gap. Jeg vender øret mot døren i håp om at jeg kan høre en som puster. Men det gjør jeg ikke. Hjertet mitt dunker enda fortere og jeg ser på min daværende kjæreste med et bekymringsfullt blikk. Jeg er livredd akkurat nå og har mest lyst til å gjemme meg bak ryggen hans, men jeg ber han om å vente ved trappen. Jeg vi like utsette han for et fært syn.

 

Jeg åpner døren til det mørke rommet og går mot sengen som befinner seg rundt hjørnet. Skapdørene på min høyre side langs veggen er store speil. Jeg kan se sengen i de og synet av en skikkelse som ligger der møter meg. Idet jeg kommer rundt svingen og nærmer meg sengen kan jeg både se og høre at han puster. 50 kilo falt nettopp av skuldrene mine. Men når nesen min legger merke til den innestengte lukten og øynene mine møter den sovende pappa'n min med blodige servietter på gulvet langs sengen, får jeg vondt. Han har mest sannsynlig slått seg. Jeg puster oppgitt og idet jeg setter meg på sengekanten hans våkner han brått.

 

"Å, er det deg, Thale. Jeg så ikke at det var deg." Han vrir seg litt i sengen.

"Pappa, går det greit?"

"Jada, skulle det ikke det?"

"Nei, jeg tror ikke du har det så bra. Jeg tror du er veldig lei deg og har vondt, og at situasjonen er tøffere for deg enn du viser."

 

Han kniper leppene sammen og tar tak i hånden min. Vi ser bare på hverandre og tårene som har begynt å renne.

 

"Pusen min." Det at han bryter sammen gjør stemmen hans svak og uklar.

"Jeg skjønner det, pappa. Jeg forstår godt at du er lei deg."

"Jeg er kjempe lei meg, Thale. Jeg synes dette er tungt. Jævlig tungt."

 

Han åpner seg totalt og hånden min som stryker langs det våte kinnet hans forteller han at det er helt okei. Det er lov å synes at livet er tøft. Selv for de voksne som skal beskytte oss. Og for første gang var det jeg som holdt hans hånd og ikke omvendt.

 

 

- Thalebabe93

Til den elskede pappa'n min, kapittel 4

"Familien Myhre på sykehus"

 

Vi befinner oss i 2011 og Thea har fått sitt andre tilbakefall nå. Pappas helse blir ikke akkurat bedre den heller. Han sover mye og jeg får mindre kontakt med han. Pappa'n min forsvinner bare mer og mer. Som om han skyver meg unna. Ikke fordi han vil, men for å beskytte meg. For han vil ikke at jeg skal bekymre meg. Men det gjør jeg innerst inne uansett hvor mye han sier at jeg ikke skal tenke på det. For jeg kan se i øynene hans at han har det vondt. At det er så mye mer enn det Thea og jeg har fått vite. Men som den pappa'n han er så legger han ikke problemene sine på oss. Ikke fordi han vil skjule noe, men fordi han er verdens beste pappa. I mine øyne ihvertfall.

 

Dette sliter på oss alle. Hetsen fra Økokrim, Theas sykdom, media og økonomien. Pappa har ingen ting å gjøre lenger. Jobben hans er tatt fra han. Jobben han er best i. På grunn av Økokrim.

 

Rundt april 2011 kommer jeg hjem fra sykehuset en ettermiddag. Mest sannsynlig for å sjekke at pappa fortsatt var i livet. Som alle de andre gangene jeg ble sendt hjem fra sykehuset midt på natten for å sjekke. Men jeg kommer ikke inn fordi låsen på døren har blitt skiftet. Hva faen skjer her a? Jeg er drit sliten og orker ikke dette akkurat nå. Jeg har nok med Thea som er syk, en mamma som aldri er hjemme lenger og en pappa som sliter med Økokrim. Jeg føler meg så alene på forskjellige måter. Og denne låsen som har blitt skiftet gjør meg enda mer forvirret og "lost" enn det jeg allerede er. Jeg står utenfor døren vår som et hissig stort spørsmålstegn og bare stirrer på den nye gullåsen. Jeg merker at noe bygges raskt inni meg. Fortvilelsen er påvei til å eksplodere. Tilslutt står jeg med høyre tommel på ringeklokken og trykker så fort og ofte jeg kan mens den andre hånden min slår på døren. Jeg vet at pappa ikke er ute og takserer. Det har han ikke gjort siden Økokrim festet han til ankret sitt, så han må være hjemme. "Pappa, åpn opp!"

Tilslutt åpner døren seg. Jeg står og ser på han som om jeg har sett et spøkelse. "Hva faen skjer her? Hva har du gjort?" Som den blinde jenta jeg er ser jeg bare han som synderen. "Det er ikke meg, Thale." Hvis ikke det er han? "Hvem faen er det da?!" "Jeg vet ikke" sier han. "Kødder du med meg nå eller?" sier jeg på en overfladisk og frekk måte mens jeg merker at jeg begynner å bli litt redd. Har han mistet det helt og gjort det uten at han selv vet det? Eller forteller han meg sannheten?

 

Det jeg ikke vet er at namsmannen har vært her. Det er han som har skiftet låsen. Og her står jeg og kjefter på pappa og spør om det har klikka for han.

 

Hvorfor ikke bare fortelle meg situasjonen som den er? At økonomien går til helvete og at Namsmannen har vært her fordi Norges Tennisforbund vil ha huset tvangssolgt?

 

Fordi han visste at det å begynne å forklare alt sammen ville ikke bare bli for komplisert, men alt for mye for meg. Han ville skåne meg for alle bekymringene som ville skapes ved å fortelle meg. Mye av grunnen var nok også at han ikke orket. For han var like sliten som meg.

 

Men hvorfor ville NTF ha huset tvangssolgt? Fordi i mars 2008 ble jeg kastet ut av norges satsningsteam; Team Odin. Dette var en gruppe på seks med landets beste tennisspillere mellom 13 og 16 år. Hvorfor jeg ble kastet ut? Fordi mamma og pappa stilte spørsmål. Spørsmål som: "Hvem skal kjøre minibussen ned med barna til Danmark (til en av de mange turneringene)?" "Hvilken trener er det som skal møte barna der nede?" osv. Denne minibussen skulle kjøre ned til Danmark, med en sjåfør som ikke hadde minibusslappen, en fredag. Det betydde at barna måtte tas ut av skolen denne dagen. Jeg hadde startet året med å være borte fra skolen og hadde vært mye borte generelt på grunn av tennis så foreldrene mine valgte å sende meg ned til Danmark med fly lørdag morgen i stedet. Dette var uakseptabelt for lederne og trenerne i teamet så de eksluderte meg under denne turen. Fordi foreldrene mine valgte å sette meg på skolebenken i stedet for å sitte i en buss i åtte timer! Jeg må faktisk le litt. Det gjorde tennisvennene mine også. De sa ikke et ord til meg der nede. Der stod de en gjeng på fem stykker og bare så på meg. Om det traff meg i magen? Ja. Men jeg hevet meg over det. Jeg var ikke der for å være med venner uansett. Jeg var der for å spille tennis.

 

Etter ekskluderingen fra teamet bestemte vi oss for å stevne tennisforbundet. En sak vi tapte i Tingretten og Lagmannsretten, hvor NTF deretter krevde sakskostnader dekket. De tok derfor utlegg i huset vårt og begjærte tvangssalg som førte til en verdivurdering på huset og skiftet lås.

 

Uansett. Hvordan kom pappa seg inn? Namsmannen hadde ikke satt på ny lås på kjellerdøren bak huset, så pappa kom seg inn der. Det jeg heller ikke visste mens jeg stod og kjeftet på han var at han hadde falt ned den lange trappen og slått seg så hardt at han fikk indre blødninger. Noe han ikke visste. To dager senere viste pappa mamma blåmerket han hadde fått etter fallet. Det fylte hele siden av magen og ryggen, og hele veien ned til kneet. Noen timer senere løper jeg igjennom en hvit gang etter en telefon fra mamma. "Pappa ligger på intensiven på Ullevål syehus, Thale. Du må dra dit nå! Jeg kommer så fort jeg kan." For å kunne komme inn til avdelingen han ligger på, må jeg ringe på. "Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?" "Jeg skal inn til Thorbjørn Myhre." Jeg er andpusten og stresset. "Okei, og hvem er du?" "Jeg er eldste datteren hans." De to store dørene åpner seg og jeg går med raske skritt gjennom gangen. En lege kommer med enda raskere steg mot meg. Hun stopper meg og spør meg om jeg er alene. Jeg forklarer at jeg fikk en telefon fra mamma om at jeg måtte dra hit så fort som mulig fordi hun er helt ute i Sandvika en tur. "Okei, men jeg kan forklare deg tilstanden hans eller skal vi vente på mamma'n din?" "Neida, du kan fortelle meg." Hun guider meg bort til stolene som på en måte har blitt festet sammen til en benk langs den hvite veggen. Og der sitter jeg 17 år gammel alene på intensiven på Ullevål sykehus og får vite at tilstanden til pappa'n min er kritisk. Han har kraftig indre blødninger som de ikke har funnet ut av hvor kommer fra. De var redde for organkollaps og tok beslutningen om å legge han i koma. På denne måten hadde de også mer kontroll på hjertet hans.

 

Men jeg får ikke se han så jeg tar heisen opp til 3. etasje. Opp til tryggheten min som ligger i et rom med blodkreft. Nå trenger jeg henne virkelig. For jeg aner ikke hva som skjer med denne familien. Hvordan kan Theamor ligge i 3. etasje med leukemi og pappa ligge i 1. etasje i koma med indre blødninger? Og tillegg til alt dette holder huset vår på å bli tvangssolgt. Takk Gud for at pappa sparte meg for den informasjonen. Tanken gjør meg så "lost" at jeg ikke engang vet selv at jeg er det. Og nå skal jeg slippe bomben på henne. Som om hun ikke har nok med seg selv fra før. Samtidig som det knuser meg å måtte fortelle henne hva som foregår, er jeg redd. Redd for å se en reaksjon jeg ikke ønsker. En reaksjon som ikke bryr seg. For selv om hun ikke vil ha noe med pappa'n vår å gjøre så klarer ikke jeg å stenge han ute.

 

Jeg trenger ikke si ett ord før hun skjønner at noe er galt. "Hva er det?" Hun kan se på hele meg at jeg ikke har det bra og trenger henne. "For noen dager siden falt pappa i trappen hjemme. Han ligger i 1. etasje i koma med indre blødninger." Ansiktsuttrykket hennes blir bekymringsfullt. Noe som på en måte var godt å se. For det var en bekreftelse på at hun fortsatt har masse kjærlighet til mannen hun er så sint på. Mannen hun ikke vil ha noe med å gjøre lenger. Pappa'n vår. "Kan vi få se han?" Enda en bekreftelse. Jeg forklarer henne at legen ikke vil la oss se han før mamma kommer. Det er tydeligvis ikke et pent syn.

 

- Thalebabe93 -

Til den elskede pappa'n min, kapittel 3

"Siktelsen"

 

Som jeg har skrevet tidligere ble pappa siktet 7. mai 2008 for tre uriktige verdivurderinger og takster som Økokrim mente skulle brukes til svindel av banker. Seks menn stod utenfor den blå døren vår. Klare til å arrestere pappa og ransake hele huset. En prosess fra Økokrim sin side som brakte økonomien i ruin.

 

Klippen til familien og inntekten til selskapet mamma og pappa hadde bygget opp sammen ble revet i stykker. Økokrim tok brikke for brikke og torturerte og krenket oss. De første to årene fra 2008 til 2010 tok de pappa. De to neste fra 2010 til 2012 tok de hele familien. Fire jævla år med trakkasering som skulle vise seg å bli til flere i ettertid.

 

Jeg husker en sen vinter kveld tidlig i 2009. Jeg skulle ut og løpe en tur. Jeg stod i gangen, hadde tatt på skoene og slengt på meg refleksvesten. Idet jeg skulle til å rope inn og si at jeg skulle ut en tur traff synet av pappa i den sorte sofaen meg. Han bare satt der og stirret ut i luften med hodet lent mot den høyre håndflaten sin. Jeg så i øynene hans at han hadde vondt. Depresjon og fortvilelse strømmet igjennom han. Jeg husker det traff meg. Pappa'n min har det vanskelig. Han som var skjoldet mitt sliter. Skjoldet som var laget av stål ble sakte og sikkert gjennomsiktig og gjort om til glass. Tynt glass.

 

Men Thea og jeg fikk ikke vite så mye om hva som foregikk. Mamma og pappa ville skåne og beskytte oss fra situasjonen. En situasjon som plutselig ble et oppslag på førstesiden av aviser og et tema for media. Hvordan kunne foreldrene våre beskytte oss fra situasjonen nå? Vi ble jo til og med konfrontert på skolen av medelever og spurt om pappa'n vår var kriminell. Dette førte til at mamma og pappa sendte oss til Danmark for å bo hos onkelen og tanten vår i ett års tid før vi kom hjem igjen og Thea fikk konstatert leukemi.

 

"2010"

 

De har nå begynt nye avhør av pappa. Bare at nå har tre uriktige takster og verdivurderinger blitt til tretti. Økokrim mente at de var brukt til svindel av banker. Et bedrageri på ca 100 millioner kroner som de mente pappa hadde hadde vært en del av. Etter to år med en siktelse mot seg som ikke kunne forklare hva som var uriktig med takstene ba pappa om å få journalført etter hvert avhør av de forskjellige eiendommene at Økokrim ikke kunne fortelle hva som var feil med verdivurderingene. Dette ville de ikke og kort tid etter trekker politietterforskeren Hans Magnus Warholm seg. "Jeg vil ikke mer" kom ut av munnen hans under et avhør med pappa før han reiste seg og gikk.

 

Hvorfor ville han ikke mer? Skjønte han hvor feil dette var?

 

Nå stod pappas sak uten etterforsker og politiadvokat. Hva skjer nå? Jo, Økokrim gjorde en avtale med pappas advokat om at han skulle fortsette avhørene gjennom spørsmål som Økokrim hadde laget. Skjønner dere hva dette betyr? Pappa skal nå bli avhørt av sin egen advokat på hans kontor. Sin egen advokat! Latterlig. Det er det jeg har å si til det ihvertfall. Etter to "avhør" med spørsmål som omhandlet hvem han hadde møtt, hvem som hadde bestilt takstene, betalt for takstene og fått takstene, sier pappa stopp. Dette blir for dumt. Noe alle ser, så pappa og hans advokat sender et brev til Økokrim om at hvis ikke de kan finne en etterforsker så må de frafalle siktelsen. Noe de selvfølgelig ikke har tenkt til å gjøre så de setter Inge Haugen på saken, som pappa har en skriftlig dialog med før det første avhøret. Her skriver politietterforskeren følgende til pappa:

 

"Vi/Økokrim kan ingenting om eiendom."

 

Hvordan kan Økokrim påstå at pappa har laget uriktige verdivurderinger og takster når de ikke kan noe om eiendom?

 

Det kunne de forsåvidt ikke for de klarte jo ikke forklare hva som var uriktig med de. Men en ting er sikkert og visst, de visste hvordan de skulle plage oss med jevnlig politibesøk over fire år.

 

"Trakkaseringen"

 

De visste hvordan de skulle gjemme seg i buskene rundt huset og i biler utenfor. Hvordan de skulle dukke opp syv ganger på fjorten dager og hvordan de skulle ta seg inn i huset uten å ringe eller banke på. Hvorfor? De skulle ta pappa med ned til politistasjonen, kaste han på glattcelle og forskynne han et besøksforbud. De dukker opp på en adresse som de har fått beskjed om at han ikke befinner seg på. En adresse en kreftsyk person oppholder seg på og som trenger ro.

 

Det er to hendelser som har festet seg til hjernen min. Hendelser som gjør meg sint. Den første var når pappa hadde hentet Frederik på Bygdøy. Han hadde mistet telefonen sin, mens han kjørte, ned på gulvet. Han lente seg ned for å plukke den opp som førte til at bilen vinglet. Ti minutter etter at de har kommet hjem ringer det på døren. Som den tillitsfulle og unnbydende mannen pappa var åpner han. To politimenn tar tak i han. De legger han hardt i bakken med håndjern på. Frederik, som er nede i kjelleren, kommer løpende opp før de kaster pappa inn i politibilen og slenger med alle dørene. Til og med naboen vår reagerte på oppførselen til politiet. Frederik blir helt fra seg, ringer mamma og forklarer hva som foregår. "Går du på dop/stoffer eller?" spør den ene politibetjenten Frederik om. "Nei, hvordan det?" "Du har så blanke øyne." Pappa måtte forklare seg på stasjonen og ble sendt hjem senere på kvelden.

 

Den andre hendelsen var når Thea og jeg fikk nok. Nok av menn som gjemte seg i buskene og i bilene utenfor huset vårt jevnlig. Menn som bare kom for å plage pappa'n vår. Vi sitter rundt det lange stuebordet en mørk vinterkveld. Plutselig får mamma øye på to skikkelser som går forbi porten vår. Det fører til at Thea reiser seg raskt opp, løper ut i gangen og kaster på seg sko og jakke. "Hvor skal du Thea?" spør jeg mens jeg beveger meg etter henne. "Jeg skal ut og si ifra!" Det fører til at jeg kaster på meg et par sko som står i gangen. Idet jeg har kommet ut til porten har hun nådd nesten helt ned til den andre veien. Der står det to menn og en svart Volvo. Hun roper etter de mens hun løper og sier at de skal vente. En annen svart Volvo kommer kjørende forbi porten. Jeg strekker ut armene. "Kan dere ikke bare la oss være? Dere finner ikke pappa på denne adressen og Thea har kreft og trenger ro." Den svartkledde og ekle mannen ser på meg og ler;

 

"Hun klarer fint å løpe så så syk er hun nok ikke."

 

Kjære politibetjent.

Den jenta som klarte så fint å løpe, løper i dag på skyer i himmelen.

Sammen med pappa'n vår.

 

 

- Thalebabe93 -

Til den elskede pappa'n min, kapittel 2

"Økokrim + NTF = Sant?"

 

Som sikkert mange av dere vet spilte Frederik og jeg tennis i mange år og konkurrerte på et relativt høyt nivå. Hvertfall Frederik. Han var nok Norges største talent. Jeg har aldri møtt noen med en sånn type ballfølelse som den gutten der. Som om hendene og beina hans var laget for ballsport. Men som meg selv ble han fryst ut av både trenere og ledere som førte til en bitter tennisstrid mellom mine foreldre og Norges Tennis Forbundet(NTF), et tema jeg skal komme utfyldene tilbake til. Det er nå helvete begynner.

 

I juni 2007 ilegges Frederik en bot på 10 000 kroner for en advarsel han fikk i en finale på Hankø. 10 000! Denne boten ble klaget inn for appellutvalget i NTF. Lederen i appellutvalget, Jan Just Madsen, som samtidig satt i styret i Nordea, måtte i desember 2007 nedskrive boten fra 10 000 kroner til 1000 kroner. 8. Januar 2008, altså en måned etter, sender han "for ordens skyld" beskjed til Økokrim om at pappa'n min var en del av et kriminelt miljø.

 

I februar begynner NTF's utfrysningen av meg hvor det tilslutt blir tatt en avgjørelse og jeg blir kastet ut av Norges satsnings team 10. mars 2008. Ikke nok med det, jeg blir også eskludert fra alle klubber. Hvorfor alle klubber? Fordi den daværende presidenten(i NTF) skrev et innlegg på tennis.no. Med bilde av både mamma og jeg stod det at vi var eskludert og stygge ting om pappa.

 

Men hvorfor? Hvorfor ville de fryse Frederik og meg ut? Fordi mamma og pappa satt med korrupsjonspapirer på tre sentrale personer i Norges Tennis Forbund.

 

Husk på at jeg var kun 14 år. Jeg forstod ikke alt som foregikk, men jeg forstod følelsen av å gå på et tennisanlegg og ikke føle seg velkommen. Følelsen av at ingen vil snakke med deg. Og hva hadde jeg gjort? Hadde jeg mobbet eller plaget andre spillere? Nei. Jeg hadde ikke gjort noen ting. Så hvorfor går dette utover meg da? Fordi mine foreldre står for rettferdighet og ikke lar seg tråkke på. Som mange andre lar seg gjøre.

 

29. april skriver Økokrims Pål Sverre Hærnes, som selv driver med eiendom, siktelsen av pappa for tre uriktige takster og verdivurderinger.

 

Norges flinkeste og mest brukte takstmann har blitt siktet. Pappas database var gull verdt i eiendomsbransjen. En database som inneholdt 16 år med taksering. Han takserte for alle eiendomsinvestorer og ble brukt av alle eiendomsmeglere. Hvorfor? Som de alle sa; "Tobben var best!"

 

7. mai 2008 blir pappa arrestert og satt på glattcelle i 48 timer hvor han sitter i avhør. Samtidig foregår det full ransakelse av huset. Hva de lette etter? Penger. Det gikk rykter om at det var flere titalls millioner gjemt nede i kjelleren vår. Hva de finner? Ingenting. Som fører til løslatelse av pappa fredag 9. mai 2008.

 

Var hensikten med ransakelsen at Hærnes skulle ha tak i databasen til Norges mest brukte takstmann?

 

Jeg husker det som om det var i går. Thea på 14 år og jeg på 15 år hadde ikke sett pappa'n vår på to dager fordi politiet hadde tatt han. Vi ante ikke hva som foregikk bortsett fra at Økokrim hadde fjernet dataer, mobiler og papirer fra hele huset. Vi fikk vite av mamma at vi kunne få se pappa igjen i Frognerparken utenfor tennisanlegget hvis vi ville. Vi ville se han så fort som mulig så vi tok snarveien gjennom Frogner Stadion. Rundt svingen ser vi pappa komme gående med mamma fra andre siden av parkeringsplassen. Jeg spurter alt jeg kan og Thea har aldri tråkket så hardt på pedalene på sykkelen. Vi omfavner pappa'n vår med en stor klem. Det presser frem tårer i øynene hans.

 

Det blir gjennomført ett avhør til i juni måned 2008 av pappa. Etter dette er det stille fra Økokrim sin side. Så stille at pappas advokat tilslutt går til tingretten og ber om frifinnelsesdom ettersom Økokrim ikke vil avhøre hans klient. Klienten som nærmest løp etter Økokrim for å bli avhørt for å forklare sin uskyld. De stoppet prossessen med rettslige avhør og sa at det ikke var nødvendig. De ville selv gjenoppta avhørene av han. Men da pappa og hans advokat kom til Økokrim igjen hadde de ingenting å spørre han om. De ville ikke presentere noen spørsmål eller si hva de ville vite. De lurte på hva pappa hadde å si.

 

Hvorfor prøvde Økokrim å unngå rettslige avhør?

 

Jeg husker pappa alltid stilte et spørsmål; "Hva er det jeg har gjort galt?" Han visste hva han var siktiet for. Uriktige takster og verdivurderinger på tre  forskjellige eiendommer, men hva var uriktig med dem? Det ble en Kafka-prosess uten grenser.

 

 Taksering er det samme som kvalifisert gjetting. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor mye en eiendom er verdt. Taksering er nemlig skjønn.

 

Først i 2010 blir det tatt opp nye avhør av pappa. To år senere! To år gikk han med ingen anelse av hva han hadde gjort galt. Om pappa mistet kundene sine? Ja. Ikke fordi de ikke ville bruke han, men fordi de ikke kunne. Pappa hadde fått stempelet som kriminell. Om det plaget han psykisk? Ja. Ekstremt.

 

Husker du da du satt i sandkassen som liten og hadde brukt tid på å bygge et slott? Husker du han som kom og sparket og tråkket det i stykker? Og husker du følelsen du satt med igjen etterpå? Knust, oppgitt og frustrert. For nå må du begynne helt på nytt. Eneste forskjellen var at pappa ikke kunne begynne noe sted. Økokrim festet han til et anker og kastet han ut i havet. Der lot de han ligge i to år før de sakte og sikkert begynte å trekke han litt oppover igjen ved hjelp av avhør. En prosess fra Økokrim sin side som skulle bli en så hard påkjenning at det tilslutt gikk utover helsen til pappa.

 

 

- Thalebabe93

Til den elskede pappa'n min, kapittel 1

Kjære pappa'n min. Dette gjør jeg ikke kun for deg, men også for meg. Dette er den eneste måten jeg kommer til å klare å tilgi meg selv på. En måte å si unnskyld til deg på. Jeg har gått rundt med dårlig samvittighet i to år. En samvittighet jeg ikke har turt å kjenne på. Den er for vond og skummel. Jeg kommer til å åpne meg helt gjennom deg og din historie. Jeg kommer til å vise meg fra min verste side. En side som såret og skadet meg selv.

 

Pappa

 

Det er seks uker siden Thea galopperte opp til himmelen. Til et bedre sted. Uten meg. Det er sikkert egoistisk av meg å si det, men på mange måter skulle jeg ønske hun hadde tatt meg med. Med på den hvite englehesten sin. For jeg vil se regnbuen og alle dens farger. Sammen med henne.

 

"5. Desember 2012"

 

Jeg står på terrassen onsdag kveld og impregnerer de nye Ugsene mine sammen med mamma. Vi har nettopp kommet hjem fra USA. To uker tok vi i  varmen i Florida. For å komme oss litt bort fra smerten. Få litt frisk luft. Men med en gang jeg setter foten min innenfor døren hjemme igjen kjenner jeg på sorgen. Savnet etter Thea. Pappa var ikke med, noe jeg synes var deilig. Men selvom jeg var glad for å slippe hans nærvær så tenkte jeg på han hver dag der borte. For han var jo alene.

 

Jeg ser han inne i stuen komme mot oss. Hva faen er det han vil nå? Han maser så jævlig. Mas som plager oss psykisk. Men det er ikke hans feil, det er en sykdom. En sykdom Økokrim forårsaket. Jeg er så sliten og merker at nå takler jeg ikke mer. Ikke ett eneste ord fra han. Men jeg vet at det kommer. Og det kaster mer bensin på bålet inni meg. Han skyver terrassedøren til side. To eller tre ganger må jeg be han om å gå sin vei og la meg være i fred, likevel gir han seg ikke. Idet jeg skal til å si ifra fjerde gang eksploderer bomben inni meg. En bombe jeg ikke har kontroll på. Jeg skriker og roper etter han. Han ber meg om å roe meg. "Thale, vi har naboer!" Men jeg har mistet det og kunne ikke brydd meg mindre om naboene akkurat nå. For ingenting betyr noe lenger. Ikke etter at Thea dro fra meg. Jeg gir så faen i alt utenom pappa. Han har utløst noe i meg som jeg ikke klarer å stoppe. Tilslutt går han inn og skyver døren igjen, men når vi blir ferdig med Ugsene, fortsetter han.

Er det mulig?

 

Nå har det klikket for meg. For nå skriker jeg høyere og sier enda styggere ting. Jeg sårer han ved å minne han på det som gjør han vondt. Nemlig Thea og han. At han ikke klarte å ta seg sammen for henne. Og nå er hun død. Det fører til at han klapper igjen og begynner å gå opp trappen til soverommet. Men jeg gir meg ikke. Jeg klarer ikke og det fører til at jeg fortsetter ved å følge etter han. Tilslutt stopper han opp utenfor rommet og snur seg mot meg. Han prøver å si noe, men jeg skriker så høyt og hører kun meg og min egoistiske stemme. Jeg merker en energi i musklene mine bygge seg opp og knyttnevene mine strammer seg. Nå skjer det. Nå er det sekunder før jeg flyr jeg på han. Idet jeg løfter den høyre knyttneven min og skal til å kaste meg over han blir jeg dratt bakover av to armer. Jeg var så sint at jeg ikke engang merket at mamma fulgte etter oss. Hun skjønte at nå kom det til å gå galt. Det ender meg at jeg river meg ut av armene hennes og går ned trappen med øynene fullt av tårer. Frederik står i stuen. "Hva skjer?" Det tvinger fram enda mer veske som tilslutt renner nedover mine kinn. "Jeg bare takler han ikke lenger."

 

Senere på kvelden legger vi oss alle sammen. Mamma legger seg inne hos meg for jeg vil ikke være alene. Hun lukker igjen døren og låser den. "Jeg tørr ikke ha den ulåst. Ikke etter det som nettopp skjedde." Jeg ser at min eksplosjon gjør henne vondt. Men jeg klarte ikke styre det. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke. Det bare skjedde. Og nå står han utenfor og banker på. "Kan vi ikke bli venner igjen? Vær så snill?" Jeg har ikke krefter til å svare så mamma sier at vi kan snakke om det i morgen. Noe vi alle tre vet at vi ikke kommer til å bli. Det er allerede ødelagt.

 

"6. Desember 2012"

 

Mamma, Frederik og jeg er på Flanure Food på Briskeby. Vi har nettopp spist frokost og drukket litt kaffe. Samtalene rundt bordet er meningsløse og tomme. Ingen av oss er noe særlig pratesomme. Vi er alle tappet for energi og krefter. Energi og krefter Thea tok fra oss.

 

Pappa er hjemme. Heldigvis. Alt ved han irriterer meg. Bare lyden av pusten hans går meg på nervene. Samtidig som jeg blir sint av å se på han så er det en sorg inni meg. Den ligger forsiktig bak der. Når sinnet dabber ut fordi lyden av stemmen hans forsvinner, vokser sorgen fram og legger seg over. Fordi jeg får vondt av han. Så inderlig. Han klarte ikke ordne opp med Thea. Datteren hans. Datteren han var så innmari stolt av. De avluttet tiden hennes her på jorden uavklart. Og nå har den andre tatt opp kampen hennes mot han.

 

Vi setter oss i bilen for å kjøre hjemover igjen. Humøret har lettet litt helt til mammas telefon ringer. Det er pappa. Igjen. Kan han ikke gi seg? Jeg sitter og ser ut av bilvinduet bak Frederik. Jeg prøver å stenge samtalen mellom dem ute. Jeg orker ikke kjenne på den sinte følelsen. Den tapper meg bare for energi. Jeg later som jeg ikke vet at det er han mamma snakker med, men når jeg hører den slitne stemmen hennes endres til bekymret og stresset fanger det oppmerksomheten min. "Tobben har kastet opp blod og føler ikke beina sine. Vi må hjem nå for han klarer ikke gå ned og åpne døren til ambulansen." Faen. En følelse av at jeg blir bekymret og redd treffer meg i magen. Av natur. Tenk at jeg kan bry meg så mye om et menneske jeg er så sint på. Et menneske som jeg ikke vet hvem er lenger. Jeg kjenner ikke den mannen jeg en gang kalte pappa. Han har blitt ødelagt av Økokrim.

 

Vi kjører inn stikkveien og får øye på både ambulanse og brannbil. Brannmennene holder på å bryte opp terrassedøren. De må inn nå. Så alvorlig er det. Før de får brutt den opp løper mamma inn porten og roper til de at hun har nøkler. Jeg løper sammen med henne inn og opp på soverrommet hans. Jeg ser på han og sinne, sorg og smerte skjærer i hjertet mitt. Det dunker av irritasjon og stress, men samtidig så vet jeg at han ikke har det lett og at den sitasjonen han er i ikke er noe man bare kan fikse.

 

Han blir bært ned av ambulansepersonalet. Jeg og mamma står nedenfor trappen. Hun gråter. "IKKE gråt, mamma!" Jeg er sint. "Han skal ikke se oss gråte for han." Tårene mine er harde å holde tilbake når synet av den bekymringsfulle og redde pappa'n min bæres ned trappen av to menn og kjørt i full fart til diakonhjemmet.

 

Etter at legene har fått rede på tilstanden hans er de klare til å snakke med oss. De forteller at den er ganske kritisk. Indre blødninger og svikt i både nyrer og lever. Jeg har nettopp kommet ut av et opphold over to år hvor jeg må inn og ut av et sykehus. Nå er jeg her faen meg igjen.

 

Og det er hans feil. Nei, Thale, men det skjønner du ikke enda.

 

Jeg er sliten så jeg orker ikke være på sykehuset lenge. Ikke Frederik heller. Vi har fått vår dose, så vi bestemmer oss for å dra. Det er ingenting vi får gjort uansett.

 

Noen timer senere sitter jeg på en blå trestol hjemme hos en barndomsvenninne. Det koselige kjøkkenet hennes tar meg tilbake til tiden vi var små. Tiden hvor vi ikke hadde bekrymringer. Tiden hvor vi badet i svømmebassenget hennes og løp ute om sommeren. En tid jeg ikke kan spole tilbake til.

 

Mamma har både ringt og sendt meg melding hvor det står at pappa spør etter meg. Men jeg gidder ikke svare. Selvom det gjør vondt å vite at han ligger i en sykeseng og bare vil ha meg ved siden av han så orker jeg ikke. Jeg orker ikke forholde meg til det akkurat nå.

 

Fyfaen så egoistisk jeg var.

 

Helt til fadderen til Thea ringer meg. Hun forteller meg at han er ordentlig dårlig og at jeg burde dra til sykehuset. For det er alvorlig. Hun minner meg på at den mannen som ligger der er ikke pappa'n min. Det er bare skallet hans. "Husk på det, Thalemor." Det får meg til å bryte sammen. "Kan noen hente meg, vær så snill?" "Ja, du blir hentet om 10 minutter, vennen."

 

Jeg står ved en sengekant igjen. Klokken er 22.30. Han som jeg en gang kjente ligger i sengen. Han skjelver og er urolig hele tiden. "Thale er her nå, Tobben." Han åpner øynene sine og ser på meg. Jeg prøver å få kontakt, men uansett hvor dypt jeg ser inn i øynene hans når jeg ikke frem. Han er her, men ikke tilstede.

 

"Hei pappa."

"Hei pusen min. Jeg elsker deg."

"Jeg elsker pappa'n min. Jeg er ikke noe glad i det som har ødelagt deg, men jeg elsker den pappa'n jeg vet du er innerst inne."

"Det var hyggelig å høre."

"Hvis det skjer deg noe, pappa, så må du ikke være redd. For Thea er den som henter deg."

 

Før jeg fortsetter med å fortelle hva som skjer videre med pappa, så vil jeg ta dere med tilbake i tid i de neste kapittellene. For det var nemlig ikke bare Thea som var inn og ut av sykehus jevnlig i to år.

 

 

- Thalebabe93

Theamor, kapittel 7

"Dagen før dagen"

 

Det er sent. Jeg er så sliten. Hodet mitt er like tung som kroppen min. Det har vært verdens lengste uke. Inn og ut av begravelses byrået, besøke Thea som ligger på kjøl på Ullevål, og besøk av nære og kjære. Pappa og jeg har enda ikke pratet ut om kranglen vår, noe som gjør stemningen mellom oss anstrengende. Den har skapt en energi som bare ligger der. Og den er ikke akkurat bra for å si det sånn. Det gjør situasjonen enda tøffere. For nå trenger jeg pappa'n min. Jeg har nettopp mistet min aller beste bestevenn og trenger de som jeg alltid har kunnet gå til. De som har beskyttet meg igjennom livet. De som skal hjelpe meg gjennom tøffe livsopplevelser. Nemlig mine foreldre. Jeg har ikke hatt en eneste samtale med han siden den natten Thea døde og destod lengre tid det går destod vankeligere blir det for meg å se på han.

 

Vi sitter alle i bilen på vei ned til Ullevål. Vi skal se Thea en siste gang før begravelsen. Jeg har høyre hånden i jakkelommen og holder i en liten smykkepose. Den begynner å bli klam, men jeg slipper den ikke. Jeg vil vite til en hver tid at jeg har den. At den ikke har falt ut.

 

I kveld skal vi inn på rommet ved siden av der vi har pleid å besøke henne. Med de gjennomsiktige, men uklare vinduene, kan jeg se at det er helt annet type rom. Dette er større. Jeg skimter stoler og lys. Idet døren blir åpnet blir jeg truffet av en bølge jeg aldri i livet hadde forberedt meg på. Thea i en åpen kiste. Det slår meg enda hardere at dette blir siste gang jeg ser henne. Så fredfull ligger hun med den røde Erichsen Racing-jakken sin, som hun sa til mamma at hun ville begraves i. Den fikk hun av arbeidsplassen sin Øvrevoll Galoppbane som hun elsket. Hennes andre hjem. Hun har også fått på hvite ridebukser, hvit høyhalser og den blonde parykken sin. Vi har alle med ting som vi skal legge i kisten sammen med henne. Frederik legger et bilde i venstrearmen hennes, mamma legger et bilde i høyrearmen hennes, fadder og fadderbarn legger to bilder og et brev oppå trekket som ligger over beina hennes. Jeg tar opp det jeg har gått og holdt hardt på hele denne tiden fra lommen. Tårene presser på og med engang jeg blunker lages en liten elv på hvert mitt kinn. Tre armbånd lander i den venstre håndflaten min. Et rosa, et svart, og et sølv.




Et for hennes siste ønske. Et som jeg har den andre halvdelen til. Og det siste er det første i en setning på tre ord. "Best Friends Forever". Frederik og jeg har de to andre. For det var oss tre. Selvom vi ikke pratet så ofte om det så visste vi det alle innerst inne. Den dagen våre foreldre ikke var blandt oss lengre så hadde vi hverandre. Som vi lovte; å alltid passe på hverandre.

 

Igjen, hvor faen er du Thea? Hvorfor står du ikke i dørkarmen min lengre og passer på meg når jeg er lei meg? Som du pleide.

 

Mamma legger de falske øyevippene og maskaraen hennes i den røde jakkelommen. "Sånn, skatten min. Nå kan du sminke deg i himmelen også." Jeg ser på tårene som triller nedover kinnene hennes samtidig som hun stryker hånden sin langs kinnet til Thea, at hun er helt knust. Hjertet hennes er revet i stykker. Hun kan ikke tro at yngste datteren sin ligger i en kiste. En nydelige hvit kiste. Tilslutt legger hun en liten bok som heter "Kjærlighet" og en rosa rose mellom de foldede hendene hennes før hun legger røde sjokolade-hjerter rundt i kisten.

 

Min daværende kjæreste holder rundt meg. Det er så godt å vite at han passer på meg, men jeg får klaustrofobi. Jeg trenger plass. Jeg takler ikke kroppskontakt akkurat nå så jeg flytter på meg og påfører meg selv enda mer smerte. Fyller elvene mine med enda mer tårer. Fordi jeg vil så gjerne, men hjertet mitt klarer ikke. Hadde hodet mitt fått styre, hadde jeg klart det. Med stemmen som befinner seg der oppe hadde jeg bare overbevist meg selv om at jeg vil gjøre ting jeg egentlig ikke vil. Den kunne manipulert meg.

 

Som den gjør med følelsene mine overfor han den dag i dag. Prøver å fortrenge de ved å fortelle meg at jeg ikke føler noe lenger.

 

Etter at alle har lagt det de vil i kisten setter vi oss på de hvite stolene som står langs den. Alt er så hvitt. Hvit kiste, hvite stoler, hvite vegger. Jeg legger bare mer og mer merke til det og det gjør at jeg begynner å knipe igjen øynene. Lyset blir plutselig så veldig skarpt. Det tar meg tilbake til sykehuset og samtidig som jeg ser på Thea der hun ligger kjøres en film i hodet mitt. En film av alle minnene våre derfra. Både gode og vonde. Det slår meg nå at jeg aldri kommer til å lage flere med henne. Verken i daglig livet eller på sykehuset. Vi kommer aldri til å gå ned Bogstadveien igjen og få helt latterkrampe, jeg kommer aldri til å spille Mario Wii og spise pizza på sykehuset, og jeg kommer aldri til å få gi henne en klem igjen. Aldri. Tanken vrir invollene i magen min.

 

Jeg snur meg en siste gang og ser på henne før jeg går ut av rommet hun ligger i. Og idet døren bak meg smeller igjen treffer det meg. Nå skal jeg igjennom livet uten trygghet ved min side. Uten min aller beste bestevenn. Jeg vet ingen ting lenger. Bare at jeg er helt "lost". Jeg føler at jeg står i ørkenen og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Det finnes ikke annet enn meg og sanden mellom tærne mine. Problemet er ikke at jeg ikke har vann eller at solen steker, for det betyr ikke en dritt for meg. Problemet er at jeg står fast. Føttene mine vet ikke hvilken vei de skal bære meg. De har ikke en sti å følge. Alt er meningsløst og jeg har ingenting å forholde meg til. Jeg klarer ikke engang å forholde meg til meg selv.

 

"Fredag 2. Novemeber 2012"

 

Jeg befinner meg foran speilet på badet vårt. Badet vi delte. Med spennen i munnen glir hendene mine igjennom det nyvaskete håret mitt. Jeg skal holde talen i mitt liv om noen timer og si farvel til min elskede lillesøster. Den rosa og sorte kjolen min har aldri falt så lett ned langs kroppen min. Kanskje ikke så rart. Jeg har jo nesten ikke spist siden 26. oktober. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha gått ned så mye og likevel føle meg så tung og matt. Som om jeg har tjue kg på skuldrene. Tilsutt tar jeg på meg armbåndene vi deler og plutselig føler jeg at hun på en måte er nær. Som om energien hennes kretser rundt meg på badet. En energi som passer på meg og får meg til å føle meg trygg igjen et lite øyeblikk.

 

Pappa, mamma og jeg kjører til kirken sammen. Thomas, fetteren min, kjører også med oss. Mamma mistet søsteren sin i ung alder og tok seg av Thomas etter det. Så i mammas øyne er han sønnen hennes. Frederik og min daværende kjæreste kjører sammen i en annen bil.

 

Vi parkerer bilene langs Ris Kirke og rundt svingen utenfor døren står det en hvit hest. På hesten sitter en av Theas mange heste-venninner, som i ettertid har blitt en av mine gode venner. Veien fra trappen opp og inn kirkedørene har aldri vært så lang. Til høyre får jeg øye på to bilder av Thea på galopphester. Rundt står det lys og rosa blomster. Jeg vrir hodet til venstre og det er som om øynene mine følger det lange kirkegulvet fullt med rosa blomster hele veien opp til der kisten står. Samtidig som jeg går langs kirkebenkene mot alteret letter jeg fra bakken. Jeg har aldri sett noe så vakkert. Over den nydelige kisten med en bårebukett på er det en kjempe stor flatskjerm som viser bilder og video av Thea. Til venstre for den står sadelen hun brukte på et stativ med ridestøvlene og de rosa ridehanskene hennes under. Hodelaget, som også er rosa, henger på siden av sadelen. På den andre siden av kisten står det et gigantisk rosa rose-hjerte. Ved siden av der igjen er det festet rosa ballonger til prekestolen hvor vi skal holde tale. Nedenfor trappen til venstre henger den knallrosa jockeyjakken, som hun red med i hvert løp. "T.T. Eiendom AS" er inngravert. Hjelmen hennes, som er like rosa som jakken, henger over. På den andre siden av trappen henger Erichsen Racing-jakken som vi har lånt av hennes bestevenninne fra stallen. Den hvite hjelmen som har en rød dusk på toppen henger over.




Jeg husker det var mange som lurte på hva de skulle ha på seg i begravelsen. Ingen ville egentlig komme i sort fordi "det" var ikke Thea. Alle som kommer har på seg noe i den fargen som definerer henne mer enn noen andre. Og den fargen som fyller hele kirken. Nemlig rosa. Alt fra neglelakk og vesker til slips og dressjakker. Jeg blir helt rørt når jeg tenker tilbake på det. Tusen takk til alle.

 

Tættere På Himlen (feat. Nik & Jay), Skyfri himmel, Paradise og Hvad Nu Hvis (feat. Nik & Jay) blir spilt i kirken. Moderne musikk med tekst som treffer meg i hjertet hver gang jeg hører de. Tekst som passer perfekt til henne. Etter at fadder og Frederik har holdt tale er det min tur. Jeg går opp trappene med en følelse som ikke aner hvordan dette kommer til å gå. Frederik og jeg snakket om at hvis jeg ikke kom til å klare det så skulle han komme opp og hjelpe meg. Men det var noe inni meg som hadde bestemt seg for å gjennomføre det. Jeg skulle klare det. For henne. Med sceneskrekk og to taler på livs-CV'en bretter jeg ut arkene jeg har skrevet for hånd. Jeg puster dypt inn en siste gang før jeg begynner.

 

"Kjære elskede Thea

Det var ikke lett å vite hvor jeg skulle begynne på en tale når du har vært i livet mitt i 18 år?"

 

Derfra gikk jeg gråtende igjennom talen. Tilslutt tok jeg et siste farvel ved å kysse kisten før Frederik, Thomas, min daværende kjæreste, hennes bestevenninne, hennes danske fadder og jeg bærer den ut til "Some Die Young"







 

"Tirsdag 6. November 2012"

 

blir kisten lagt i jorden på Vestre Gravlund. Hvis hun skulle blitt gravlagt på Ris måtte hun kremeres, noe hun ikke ville. Og å gjøre noe mot Theas ønske var uaktuelt. Kun familie og min daværende kjæreste er der. Fire årstider treffer oss. Sol, blader som faller av trærne og grønt gress under oss som tilslutt blir dekket av snø.




Thea levde et kort, men rikt liv. Hun gjorde det hun elsket og tok sine avgjørelser uten å se tilbake. Hun viet livet sitt til hester og allerede som 16-årig hadde hun planen klar. Hun skulle flytte til Danmark og kjøpe en stall.

 

Bestemt, sta og stolt beskriver henne nok ganske bra. En jente som ikke er redd for å si sin mening.

 

Fyfaen du gikk meg på nervene noen ganger, Thea.

 

Men aldri i livet har jeg møtt et menneske med et så godt hjerte. Den omsorgen og omtenksomheten hun viste var helt spesiell. Hun var så god. Jeg trengte aldri å gå til henne og si at jeg var lei meg eller at jeg trengte å prate. Det var som om hun bare skjønte det og før jeg visste ordet av det stod hun i dørekarmen til rommet mitt. De snille øynene hennes fortalte meg at hun var her for å lytte og kroppsspråket hennes fortalte meg at hvis det var noen som plaget meg så skulle hun ta de. For selvom hun hadde det mykeste hjertet, så hadde du de sterkeste beina i nesen. For en jente.

 

Den tryggheten jeg mistet kommer jeg aldri til å få se igjen. For den har ridd i full galopp opp til himmelen. Opp dit hvor jeg verken kan se eller prate med den. Og hva gjør når jeg virkelig trenger den og den ikke er her og beskytter meg? Ingenting. Jeg klarer ikke engang å stå oppresit så jeg setter meg ned og gråter. Masse.

 

Kreften tok min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. Men kjærligheten mellom henne og meg er som vinden. Jeg kan ikke se den, men hvis jeg kjenner etter så kan jeg føle den. Og den er så sterk. Den står som en pyramide. For sånn er ekte kjærlighet. Den blir aldri borte. Selv etter vår tid vil den leve videre.

 

 

På samme måte som du vil leve videre i hjertet mitt, Theamor. Jeg håper du på ingen måte hviler i himmelen, men rir i full galopp og gjør alt du ikke fikk gjort her på jorden. Jeg elsker deg, lillesøsteren min <3




Theamor, kapittel 6

"26. oktober 2012"

 

Den blåeste himmelen med en sol som lyser inn i stuen tvinger meg til å åpne øynene. Øynene som har blitt tunge og håvne etter tre timer med smertefull søvn. Armen min ligger fortsatt og holder rundt henne. Hun som ikke kommer til å våkne. Du vet den følelsen du får når du våkner fra et mareritt? Hvor lettet man blir og tanken "det var bare en drøm" streifer gjennom hodet ditt? Denne gangen var det omvendt. Denne gangen inntok følelsen og tanken kroppen min når jeg sovnet. Først da ble jeg lettet. For jeg våknet ikke til virkeligheten. Jeg våknet til et mareritt.

 

Mamma, Frederik og min daværende kjæreste reiser seg. Lyden av tær som knekker er på vei ned trappen fra soverrommet. Jeg skimter noen bein gjennom gellenderet fra der jeg ligger på gulvet. Jeg sier ingenting til pappa. Det er så vidt jeg gidder å se på han og når jeg først kaster et blikk på han så ser jeg Thea. Hun som han ikke klarte å ordne opp med før hun døde. Og det gir meg en dårlig følelse hver gang. Jeg blir sint og lei meg. På begges vegne.

 

Alt jeg vet er at jeg ikke orker å reise meg. Den tunge, men samtidig tomme kroppen min klarer ikke bevege seg. Den har sunket ned i madrassen og vil bare ligge her. Men jeg må opp for vi skal legge Thea tilbake i sykesengen før familie og venner kommer. Jeg kler på meg og på rommet hennes finner jeg kritt. Det tar meg tilbake til barndommen og sommerne hvor vi lå ute hele dagen og bare tegnet på asfalten. Uten bekymringer. Jeg vil tilbake til den deilige tiden så jeg går ut på gårdsplassen nedenfor terrassen. Jeg setter meg med knærne på de kalde flisene samtidig som jeg kjenner en varme. En varme jeg ikke har kjent siden Thea kom hjem fra sykehuset. For helt siden da har det vært grått, vått og tåkete. Det skarpe lyset gjør at jeg kniper igjen øynene og med den varme solen i nakken begynner jeg å skrive.




 

Jeg legger ut på facebook om morgen:

Min kjære elskede Thea <3

I natt galopperte du på en hvit englehest opp til himmelen. Du er fortsatt like vakker der du ligger så fredfull ved siden av meg. Du visste at du var klar for å reise og sovnet derfor stille inn. Jeg kommer til å savne deg mer enn noe annet i hele verden, men jeg vet at vi ses igjen. Det lovte vi hverandre.

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, Theamor <3

 

Hun var klar over at hun ikke hadde mye tid igjen. Innerst inne. For etter jeg hadde dratt med Frederik og min daværende kjæreste på kino så hadde hun sagt til mamma i søvne; "Mamma, nå skal vi bare vente til Frederik og Thale kommer tilbake, så skal vi pakke og så skal vi reise. Reise bort."

 

Det går ikke lang tid før alle har fått beskjeden. Beskjeden om at Thea har dratt til et bedre sted. Hele dagen har vi folk inn og ut av huset. Nære og kjære. Venner vi ikke har sett på mange år til og med, kommer for å vise støtte. Mennesker jeg aldri har sett før i hele mitt liv kommer inn på gårdsplassen og setter lys ved fakkelhjertet. Det er så mange som viser omsorg og kjærlighet. Kjærlighet jeg ikke har sett på lenge. Som jeg ikke trodde fantes lengre. Og det varmer hjertet mitt så inderlig. Selv tegningen av Thea som den lille nabojenta med gullkrøller kom med, gjør meg godt. Tenk at så lite skal til for å glede et annet menneske. Og det koster ingen ting.

 

Theas to beste venner, fra barneskolen og stallen, står i stuen vår. Hun ene har satt seg på en stol ved sengen hennes og holder henne i hånden. Kroppsråket forteller meg at hun er helt nede. Den andre står med hvite blomster i hendene litt lenger bak. Som om hun ikke tørr å gå nærmere. Hun klarer ikke. Hun står der bare å ser på sengen samtidig som tårene renner. Jeg går bort og stryker dem på ryggen. Jeg kan se i øynene deres at hjertene blør. De har begge to bursdag i dag.

 

"Av ALLE dager, Thea, så velger du fredag den 26. oktober. Dagen dine to beste venner har bursdag!"

 

Ord blir fattige så ingen av oss vet helt hva vi skal si. Men stuen blir heldigvis ikke så stille, for blomstene overalt letter litt på regnet. Stuen vår har aldri vært så fargerik. Farger som får meg til å tenke på personligheten til Thea. Og akkurat nå, selvom hun på en måte ikke er her lenger, fyller hennes vesen hele stuen. For det var det hun var. Fargerik.

 

Senere på dagen, etter at de fleste har gått utenom de nærmeste, kommer det en blå varebil. To menn kommer inn med en båre. De bretter ut plastikk som ser ut som soveposer. Jeg forstår nå hva de skal brukes til. De kommer for å hente Thea og legge henne på kjøl. "Joan, er du sikker på at du vil se dette?" Sier fadderen til Thea som står ved siden av mamma. Men hun svarer ikke ordentlig. Hun står bare med hendene foran munnen. Synet av datteren sin bli lagt først i en blå pose for så å bli lynt igjen av en svart, river ut hjertet hennes. Hun knekker nesten sammen i beina, men Frederik tar henne imot. Storebroren min som prøver å ikke gråte. Han vil være sterk for oss. Og noen ganger er han så sterk at jeg glemmer at han også har mistet lillesøsteren sin. Det føles som en egoisme som har begynt å vokse inni meg og jeg klarer ikke stoppe den. Jeg har for mye meg selv, tankene og følelsene mine. Hvordan klarer han det? Hvordan klarer han å ta seg av oss og seg selv samtidig?



 

"Støtten"

 

Jeg setter meg i den sorte sofaen etter at de har tatt tryggheten min med seg i en varebil. Ved siden av meg sitter en av mine to beste venner. En jeg dessverre ikke har like mye kontakt med den dag i dag. Hun er her hele tiden. Hun sier ikke mye, men det trenger hun ikke heller. For der hun sitter og holder meg hånden forteller meg at hun ikke skal noen steder. Selvfølgelig gir hun meg tid hvis jeg trenger det, men hun er her hver dag fremover. De eneste gangene jeg ikke ser henne er når hun må hjem å spise eller sove. Og hver kveld før hun går så sier hun til meg "Jeg kommer i morgen." "Du må ikke hvis du ikke orker. Du har vært her hele tiden så jeg skjønner hvis det blir litt mye." Men nei, det er ikke snakk om at jeg får være alene. Og hun gjør dette fordi hun vil, ikke fordi hun må. Tusen takk, Emi.

 

Min andre bestevenninne, som jeg har kjent siden vi var 12, er her også hele tiden. Hun bor litt utenfor byen, men hun kommer hver dag og retter dagene sine etter mine. Hun sier heller ikke så mye, men det er deilig. Hun tar meg med rundt og vi gjør ting som gjør at jeg får en liten pause. Hun avlaster tankene mine. Tusen takk, Nora.

 

"Uken før"

 

Dagene som ikke har noen mening lenger er lange. De går til det samme hver dag. Besøk av venner, tenne faklene rundt hjertet, og forberedelse av begravelsen. Hver dag drar vi og besøker Thea der hun ligger på kjøl. Det hvite rommet med det røde gulvet treffer meg med trygghet og kjærlighet. Min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. Hun ligger på en båre med et hvitt laken over seg. Ved siden av står et høyt lys. Et lys som på en eller annen måte gir meg ro. Jeg løfter lakenet av det nydelige ansiktet. Og jeg blir tung igjen. Overkroppen min tvinger kinnet mitt ned og inntil hennes. Babyhuden er iskald, men fortsatt like myk. Idet jeg reiser meg opp igjen og tørker vekk tårene som har lagt seg på henne legger jeg merke til den rosa rosen vi la på brystet hennes før hun ble hentet. Fargen som definerer henne mer enn noen andre.

 

Mamma, min daværende kjæreste og jeg sover på rommet hennes hver natt. Mamma og jeg i sengen, og han på en madrass på gulvet. Han vil være hos meg hele tiden. Og jeg vil ha han der, men det stresser meg. For jeg vil så gjerne være der for han også, noe jeg ikke klarer akkurat nå. Jeg klarer ikke være den kjæresten han trenger og det gjør vondt. Det sårer meg å tenke på at jeg ikke klarer å være der for den gutten jeg elsker. Gutten jeg har delt livet mitt med de siste to årene og som har blitt en del av familien. Jeg er så lei for det, savnede.

 

Jeg merker at jeg blir mer og mer egoistisk. Jeg tenker nesten bare på meg selv og det jeg vil. Jeg ønsker ikke å være sånn, men jeg klarer ikke stoppe det. Og det skremmer meg litt, for hva hvis det utvikler seg? Overfor pappa har det allerede eskalert. Jeg takler han nesten ikke samtidig som jeg har så inderlig vondt av han. Tenk hvordan det er å være han. Han får aldri se datteren sin igjen og snakket ut om alt han har på hjertet. Handlinger og tomme løfter han kanskje vil si unnskyld for. Det gjør meg sint og jeg merker at oppførselen min ovenfor pappa likner mer og mer på Theas. Er jeg i ferd med å ta opp kampen hennes mot han? Fortsette og fullføre?

 

Nå merker jeg at følelsene mine for mitt neste tema her på bloggen begynner å innta kroppen min. Og den stivner meg. Men før det skal et farvel tas gjennom begravelsen i neste "kapittel".

 

 

- Thalebabe93

Theamor, kapittel 5

"24. oktober 2012"

 

Jeg står ved sengekanten hennes og ser på henne mens hun sover. Det er som om alt rundt meg blir borte. Som om tiden stopper opp. Det er så fredlig å se på, men samtidig så inderlig vondt. Kan du ikke være så snill og være litt mer våken, Thea? Åpne øynene dine så jeg ihvertfall kan få litt kontakt. Sånn at jeg vet at du er her. Jeg blir frustert over at jeg ikke oppnår det jeg ønsker som er at hun skal merke at jeg står over henne. Jeg vil at hun skal åpne øynene sine og se på meg. Men det gjør hun ikke. Jeg får lyst til å rykke i henne så hun våkner, noe jeg ikke klarer. Jeg kan ikke være så egoistisk så jeg går ut til mamma i kjøkkenet og lar frustasjonen min gå utover henne. Frustrasjonen som bare er tårer. Hun spør meg om hva det er. Denne gangen vet jeg hvorfor jeg er lei meg, men jeg tørr ikke si det. Jeg er redd for at det skal bli virkelighet. "Fortell hva det er. Er det Thea?" Det gjør tankene min enda større og det stopper ikke akkurat tårene. Tvert imot. "Ja," sier jeg "jeg er redd for at det skal skje noe med henne." Jeg merker at stemmen min blir lavere og at den begynner å skjelve.

 

"Redd for at hun skal dø."

 

Der sa jeg det. Ordene jeg aldri hadde trodd skulle komme ut av meg. Tankene, som jeg har prøvd å fortrenge og vært redd for, kom ut verbalt. Jeg knekker enda mer sammen og mammas varme armer tar tak rundt meg. Hun sier ingenting. Pappa kommer ut fra kontoret og står bare i inngangen til kjøkkenet med hendene foldet. Han blir trist av å se på oss. "Hva er det, pusen min?" "Ingenting, det går bra" sier jeg før jeg går forbi han samtidig som jeg tørker bort tårene. På vei ut i stuen hører jeg mumling mellom mamma og pappa, og mest sannsynlig forteller hun han hvorfor jeg gråt, men jeg er så opptatt av hun som ligger i stuen at jeg ikke får med meg et eneste ord. Jeg legger meg i den sorte lenestolen som står inntil sykesengen. Thea våkner av bevegelsene mine og åpner øynene et lite øyeblikk. "Hei" sier jeg "kan jeg holde deg i hånden?" Hun nikker og svarer med "Dyne?" Idet jeg legger litt av den over meg føler jeg trygghet igjen. Følelsen av kjærlighet strømmer gjennom kroppen min. Og den kommer hver gang jeg er tett på.


 

"25. oktober 2012"

 

klokken 23.00 befinner jeg meg i den sorte sofaen i stuen som står for enden av sykesengen hennes. Mamma ligger i den sorte lenestolen ved siden av med armen rundt henne. På den andre siden av sengen står nattbordet. Et sjokoladehjerte i rosa fra Joker med ordene "Glad i deg" på og et bilde av Thea med galopphesten sin står på det. Jeg blar igjennom et moteblad, samtidig som jeg holder et lite øye med Thea. Jeg må passe på at hun får i seg veske jevnlig og smøre leppene hennes med fuktighet. De er så tørre. Tungen også. Det gjør det vanskelig for henne å snakke, så mye av komunikasjonen er med hendene eller enkeltord. Det er musestille i huset og det gjør at jeg skvetter av den minste lyd. Alle har lagt seg utenom meg. Frederik og min daværende kjæreste er ute og spiser middag og vi skal alle tre på kino etterpå. Vi skal se "007 Skyfall" som begynner 00.07. Samtidig som jeg sitter og venter på å bli hentet er det en følelse inni meg som vokser. Sakte og sikkert. En følelse som forteller meg at jeg ikke burde dra. Den vil at jeg skal bli her. Og jeg får den hver gang jeg titter på det fredlige, sovende vesenet. Destod nærmere klokken blir 00.00 destod større vokser følelsen seg inni meg. Jeg skvetter av at ytterdøren åpner seg og inn kommer min daværende kjæreste. Han smiler til meg.

 

"Er du klar?"

 

Nei. Jeg vil ikke dra.

"Hvor er Frederik?"

"Han venter i bilen."

Jeg snur hodet 180 grader og ser ut vinduet. På veien står bilen. Jeg får dårlig samvittighet for de har allerede kjøpt kinobilletter og dratt hjem hit for å hente meg. Og jeg vet at han, som står i gangen og venter, vil ha meg med. Han har blitt en del av familien de siste to årene og jeg klarer ikke si nei til det snille ansiktet. Ansiktet som står ved min side og holder meg i hånden gjennom dette. Jeg ser bort på Thea og sier til meg selv at dette går bra. Hjemmesykepleieren som har vært her til og fra siden 20. oktober sa at hun trodde Thea hadde to uker igjen. Det velger jeg å stole på.

 

Jeg ser på han og smiler før jeg reiser meg og går bort til sengekanten hennes.

 

"Jeg elsker deg"

 

hvisker jeg idet jeg lener meg over og kysser henne på kinnet. Hun våkner og kaster et lite blikk på meg før hun lukker øynene igjen. "Jeg er så stolt av deg, jenta mi. Du er så tapper og flink." Øynene mine blir blanke. Hun er for sliten til å svare så hun nikker bare helt til hun begynner å puste tungt. Leppene hennes beveger seg så vidt og "Glad i deg og" kommer ut. Jeg stryker henne en siste gang på kinnet før jeg går og jeg merker et smertefullt smil om min munn.

 

Etter kamp scenen på taket av toget i "007 Skyfall" merker jeg at jakken min vibrerer. Jeg tar opp mobilen min fra jakkelommen. Det er mamma som ringer. Jeg vurderer først å ikke ta den, for mest sannsynlig har hun bare våknet og lurer på hvor vi er, men noe forteller meg at jeg må ta den. Jeg lener meg ned i fanget idet jeg svarer og alt jeg hører er pappas aggressive og stressa stemme i bakgrunnen. Jeg får vondt i magen. "Mamma?" sier jeg lavt. "Thale!" Jeg skjønner nå at det ikke er kun mamma og pappa i den andre enden av telefonen, og det er de som får smake på den fortvilte stemmen til pappa. "Thea har sluttet å puste!" De gråtkvalte ordene stikker meg i hjertet. "Vi kommer nå." Jeg legger på, snur meg mot Frederik mens jeg kaster på meg jakken og sier med lav, men bestemt stemme;

 

"Thea puster ikke!"

 

Vi løper alle tre ut av den store salen til Colosseum og kjører på alle røde lys. Hjertet mitt dunker så hardt og fort at jeg tror på et tidspunkt at det skal komme av brystet mitt. Selv med 100 km/h har turen hjem aldri vært lengre. Når vi endelig kjører inn stikkveien får vi øye på en ambulanse. Jeg hopper ut av bilen før min daværende kjæreste får stoppet den, løper inn porten, opp verandatrappen og inn terrassedøren. Synet av en ambulansemann kommer mot meg som om han skal stoppe meg. Idet jeg skyver døren til side hører jeg bare "Nei, det går fint, det er storesøster." Mannen trekker seg fort tilbake og synet av Thea på gulvet bombaderer hele kroppen min med smerte. Så mye smerte at jeg faller ned på kne ved siden av henne. Tårene mine treffer ansiktet hennes idet jeg lener meg over henne. Jeg prøver å tørke de bort, men det uklare synet mitt klarer ikke å se hvor de har landet. "Thea, du må våkne! Våkn opp, jenta mi! Vær så snill, Theamor!" Jeg sier navnet hennes med fortvilelse og frustrasjon kanskje tjue ganger mens de skjelvende hendene mine rører kinnene hennes. Det er som om jeg etterhvert skjønner at hun ikke kommer til å svare meg og det gjør overkroppen min tung. Så tung at den lener seg over henne. Kinnet mitt treffer hennes sakte samtidig som jeg holder i henne. De myke kinnene blir enda glattere med tårene mine som gnis inntil.

 

Følelsen av tomhet treffer meg i magen som en bowlingkule. Følelsen av ensomhet skjærer meg i hjertet som en kniv. Og sjokktilstanden til pappa i bakgrunnen gjør meg svimmel. Frederik prøver å roe han ned, men det nytter ikke. Han irriterer meg. Kan han ikke gi seg? Gi oss fred. Gi jenta, som nettopp har gått bort, fred. Jenta han ikke klarte å ordne opp med. Han maser om at ambulansepersonalet må gjenopplive henne. Men de gjør ikke det når de får rede på tilstanden og situasjonen hennes. Hun ble jo sendt hjem fordi hun skulle dø. Og uansett, hvorfor gjenopplive et menneske som bare har det vondt her på jorden? Hvorfor utsette henne for mer tid med smerte? Hun har endelig fått slippe. Han blir så sint at han tilslutt kaster personalet ut. De tar ingenting personlig, for de har vært borti dette før og skjønner at det er en type reaksjon. Det får meg til å reise meg og snu meg mot han. "Pappa, slutt, vær så snill." Men han gir seg ikke. Og det fører til krangling mellom oss. Krangling jeg ikke har krefter til så jeg gir meg med engang.

 

Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg blir kvalm og følelsen av at noe er på vei opp vokser i magen min. Jeg får nesten ikke puste. Min daværende kjæreste ser at jeg holder på å miste det så han kommer mot meg. Men jeg merker at jeg får klaustrofobi så jeg trekker meg unna. "Jeg må spy" sier jeg og beveger meg mot gjestedoen. Som den støtten han er følger han etter meg. Han lar meg ikke være alene. Jeg lener meg over doen og brekker meg flere ganger, men ingenting kommer opp. Jeg er bokstaveligtalt tom.

 

Klokken nærmer seg 02.00 den 26. oktober. Vi legger Thea tilbake i sykesengen med dynen over henne. Fadderen hennes og en kompis av pappa har kommet, og ambulansepersonalet har dratt. Mamma og pappa sitter i sofaen og holder rundt hverandre. Frederik er nede i kjelleren og prater i telefonen. Lyden av en gråtende stemme kommer opp gjennom gulvet under oss. Jeg legger meg i sykesengen helt inntil den varme kroppen og hvisker i øret hennes. Jeg forteller hvor høyt jeg elsker henne og hvor vakker hun er. Hvor tapper hun har vært. Min daværende kjæreste setter seg på en stol ved siden av sengen. Han legger armen rundt oss begge to samtidig som hans smale og blanke øyne renner.

 

Etter at familievennene har dratt og klokken nærmer seg 06.00 bestemmer vi oss for å legge madrassen hun ligger på, på gulvet. På hver sin side av henne legger vi en ny madrass. Mamma og Frederik sover på den ene siden. Min daværende kjæreste og jeg på den andre. Mamma og jeg ligger med en arm hver rundt Thea samtidig som vi holder i hverandre. Frederik helt inntil mamma, og min daværende kjæreste helt inntil meg. Pappa går opp og legger seg. Jeg vil ikke ha han her heller så det passer fint. Han har bare plaget og irritert meg. Tenk at han, som foreldre, klarer å begynne å krangle med meg. Midt oppi alt som skjer. Men det var vel sjokktilstanden som tok overhånd.

 

Jeg sitter på Bølgen & Moi Briskeby nå. Hadde det ikke vært for mammas arm, en sjef som alltid får meg til å le og pauser med frisk luft så hadde jeg nok ligget rett ut. Å ha mennesker rundt seg som løfter en opp er godt og viktig å ha. Men; det er like viktig å kjenne på sorgen og smerten man har innvendig. Og det er det jeg skal nå ved å ligge i armen til mamma og gråte. Masse.







- Thalebabe93

Theamor, kapittel 4

Jeg blir vekket av mamma en nydelig sensommermorgen. Jeg får øye på Thea som sitter i den blå lenestolen som står for enden av sengen jeg ligger i. Hun sitter i en blå flisgenser og har et lyseblått bånd på hodet. Jeg ser henne bare fra siden, men jeg kan merke på kroppspråket at hun er redd og bekymret. Hun bruker TV'en til å forhindre hodet hennes i å eksplodere av spørsmål og tanker. Spørsmål og tanker som drar henne enda lenger ned enn det hun allerede er.  "Legen kommer nå og skal prate med oss." Jeg ser rett inn i mammas øyne og de forteller meg at det som kommer nå er mest sannsynlig ikke gode nyheter. Det slitne ansiktet hennes får meg fort opp av sengen. Ansiktet som har vært knust siden den dagen Thea fikk konstatert leukemi. Energien i rommet, som pleide å være fult av Mario Wii-, pizza- og film-stemning, er så depressivt og bekymringsfult at jeg nesten ikke takler å være her. Det gjør meg redd og det frister å løpe ut døren. Men det er et eller annet som får meg til å ville bli her. Nemlig trygghet. Og hun sitter i den blå stolen. Det er hun som gjør at jeg velger denne torturen av å vente på en eventuell beskjed man ikke vil høre. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Det er ingen andre steder jeg heller vil være enn her. Akkurat nå. Med henne.  

 

"Det er ikke mer vi kan gjøre."

 

Ordene fra legen, som har ankommet rommet hennes sammen med en sykepleier, skjærer meg i magen som en kniv. De sluker, ikke bare den dårlige, men alt av energi i rommet. Det er som om bakken forsvinner under meg. Jeg føler ingenting. Etter en cellegiftkur skal man kunne se nye celler i benmargen etter 30 dager. Det har nå gått 60 dager og legen ser ingen. Hallo?! Kroppen hennes kan jo ikke bare slutte å produsere celler? Benmargsprøven viser ingen fremgang. "Kan dere ikke gi meg mer cellegift?" Mer? Jeg skjønner nå hvor tøff denne jenta er. Med hennes dårlige tilstand er hun fortsatt villig til å gå igjennom en cellegiftbehandling til. Hun takker ja til smerte og lidelser for å bli frisk. For livet. Men det er helt uaktuelt for legen. Det er som å ta livet av er person. "Hvor lenge har jeg igjen?" Den skjøre stemmen hennes skjelver mens hun fikler med fingrene sine og jeg kan høre at tårer er på vei ut. Legen vet ikke.  "Vet ikke?" Jeg ser på henne at hun blir irritert. Bakken under henne har forsvunnet og "de" som skulle gjøre henne frisk vet ikke engang hvor lang tid hun har igjen. "Du må gi meg en tid!" Den skjelvende stemmen ble plutselig veldig bestemt og hard. Den kom ikke til å gi seg før hun fikk et svar. Legen løfter hendene og ser rundt omkring i luften som om han er på vei til å tippe helt ut av det blå. Tre måneder gir han henne før de reiser seg og går.

 

Den 13 måneder yngre lillesøsteren min. Min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. I to år har hun kjempet sin livskamp og nå har hun tapt den. Kampen mot kreften. Mamma og jeg sitter på hver vår side av henne. Jeg klarer ikke få ut et eneste ord. Jeg vet ikke engang hva jeg tenker. Jeg er helt tom og satt ut. Tenk at så få ord kan slå meg så hardt. Hvordan har Thea det da? Vi sitter der alle tre musestille som om vi har sett et spøkelse helt til jeg snur hodet mitt sakte og ser på henne. "Thale, ikke gråt. Det går bra." Sier hun med en tåre på hvert sitt kinn. Den snille og gode stemmen hennes får meg til å gråte enda mer. Jeg prøver å tørke tårene bort, men det nytter ikke. Det er som å prøve å stoppe et dypt sår med et tynt plaster.

 

Vi reiser oss alle sammen og går ut til kjøkkenet. Mamma sier hun kommer snart tilbake. Med telefonen i hånden skjønner jeg hva hun skal. Thea og jeg sitter i stillhet ved siden av hverandre. Vi prøver å prate litt for å få opp stemningen, men det er mye som skal til og ingen av oss har egentlig krefter til det.  De forsvant med beskjeden vi fikk. Jeg spør henne mens jeg stirrer i veggen foran meg om jeg skal sende en felles melding til nære venner om situasjonen. Situasjonen som egentlig har blitt en dom. Hun svarer ikke med en gang og det får meg til å vende blikket mitt mot henne. Hun sitter bare og ser ned i bordet med hendene i fanget. "Ja, men jeg vil gjerne se den før du sender den."

 

Nå renner det nedover mine kinn mer enn noen gang. Å få beskjeden var ille nok, men å gi den videre er nesten verre. Med albuene på bordet og Iphonen, som jeg så vidt kan se skjermen på, foran ansiktet mitt, skriver jeg en av mine hardeste meldinger noen sinne. Midt i merker jeg noe på den høyre skulderen min. Fingrene mine stopper opp og følelsen av stoff og en blank hodebunn treffer kinnet mitt. Der sitter vi som to vinglete stokker som lener seg mot hverandre for å finne balansen. For å finne støtten og kjenne på den. Vi sier ingenting, men følelsen av hodet hennes på skulderen min forteller meg mer enn tusen ord.

 

Denne livsglade jenta. Hun ligger nede i kjelleren og kommer seg ikke opp. Kjelleren som tvinger henne i sykehusklær. Som gjør henne til en pasient. Ikke faen om hun skal være det alene. Det lovte jeg jo i bursdagen hennes. Og for å minne henne på det igjen så bestemmer jeg meg for å gå i samme klær som henne. Hver dag.




Senere på dagen drar jeg hjem en tur. Jeg må ha en pause fra de stive, hvite veggene og det tomme rommet. Jeg må prøve å få system i kaoset i hodet mitt, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er helt "lost". Idet jeg går inn døren hjemme møter jeg synet av pappa i enden av gangen. Han lener seg til den hvite døren til kontoret med hendene i lommen. Som om han har stått der i flere timer og ventet på meg. Svake "hei" og en lang klem var det som ble vekslet mellom oss.

 

 

På sykehuset noen dager senere stiller jeg Thea et spørsmål jeg aldri trodde jeg kom til å spørre om. "Hva er ditt siste ønske, Thea?" Det bare glapp ut av meg. Helt ut av det blå. Jeg ser på hele ansiktsuttrykket hennes at hun blir trist. Hele hun blir så liten der hun sitter i sengen. "Jeg vil til Disneyland i Paris." Hun vil gjenoppleve en del av barndommen. Det får meg til å smile samtidig som jeg får vondt i magen. For vi har ikke penger til å gi henne hennes siste ønske som tar henne tilbake til den tiden hvor alt var mye letter og hun var frisk. Tanken på at vi ikke kan gi henne det hun ønsker seg gjør meg sint. Selvom jeg vet at det ikke er vår feil. De sinte tankene mine kuttes brått idet hun forteller meg at hun vil at vi skal spille "Some Die Young" i begravelsen hennes. Jeg ser på henne med litt sjokkerte øyne i noen sekunder før jeg drar på en seriøs, men kjærlig maske. "Ja, selvfølgelig Thea, men ikke si sånt. For det skjer ikke. Du skal leve." Selvom vi hadde fått vite at hun ikke hadde lenge igjen så var det fortsatt ikke virkelighet. Det var nok det som gjorde at de ordene kom ut av meg.

Min daværende kjæreste's pappa tilbyr seg å gi oss turen til Paris, noe som er helt utrolig, men Thea har blitt for svak. Hun orker ingenting og sover hele tiden.

 

"20. oktober 2012"

 

blir Thea og mamma sendt hjem fra sykehuset. Klokken 23.00 om kvelden! Da MÅ de ut. Hva faen er det sykehuset tenker med? Mamma sliter nok med å ha et sykt barn som har fått dødsdommen og nå må hun få datteren sin hjem. Det er ikke bare å "flytte" ut av et sykehus som man har oppholdt seg på i så mange måneder. Hvertfall ikke midt på natten. Thea klarer ikke å stå på beina sine lenger heller, så når hun skal komme seg rundt må hun bæres eller kjøres i rullestol. Og vårt hus er ikke akkurat så veldig handikapvennlig. Å få henne fra bilen, opp trappen og inn terrassedøren er en utfordring. Hun får øye på sykesengen som står i stuen og venter på henne. Det er som om hun blir lettet over at hun ikke må hele veien opp til rommet sitt. Hun setter seg ned og må ha hjelp til å ta av klærne. Det er ingenting hun klarer selv lenger. Ikke engang drikke fra vannflasken. Hun har blitt en stort spebarn som må ha tilsyn 24/7.

 

Frederik har kommet hjem. Og for det meste er det mamma, jeg, eller han som tar seg av henne. Pappa prøver å holde seg på avstand for å ikke tappe henne for energi, men det er som om hun får vondt av han. Som om hun skjønner at hun ikke har mye tid igjen og han, som har vært med på å gi henne livet, bare vil henne godt. Så hun lar pappa få passe litt på henne og hjelpe henne med ting av og til.

 

Jeg sitter på det store stuebordet og har nettopp lest den nye "episoden" for mamma. Jeg stoppet opp rett etter at "...og nå har hun tapt den." kom ut av munnen min. Det ble helt stille. Jeg prøvde å fortsette, men jeg merket at hvis jeg åpnet munnen min så kom ikke mamma til å forstå noe. Ordene ville bli for uklare. Jeg satt bare og lente pannen min i venstre håndflate mens jeg stirret på Mac-skjermen. Skjermen som bare ble mer og mer uklar. Lyden av at noen reiste seg fra den sorte sofaen skrått bak meg gjorde at jeg kom litt til meg selv igjen og det neste jeg følte var armer rundt meg. Armer som gjorde at jeg klarte å puste dypt inn og fortsette. Takk mamma.

 

Jeg er så sliten i hodet akkurat nå så jeg må ha en pause. Jeg trenger å fylle lungene mine med frisk luft. Jeg må gjøre noe som får meg på andre tanker før jeg kan fortsette med neste "episode". Fordi å skrive den kommer til å skjære meg i hjertet og bryte meg ned psykisk og fysisk.

 

- Thalebabe93

 

 

Theamor, kapittel 3

"15.juni"

 

Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme. Thea hadde bursdag. Men det var ikke hvilken som helst dag. Hun fylte nemlig 18 år. Hun var ferdig med å få cellegift, heldigvis, så hun trengte ikke ligge på sykehuset hele dagen. Vi våknet av at sykepleierne kom inn på rommet og sang bursdagsang. Til og med pappa stod der. "Kom," sier mamma "vi skal spise frokost på kjøkkenet." Thea tar på seg de rosa Juicy buksene sine, en genser og et lyseblått bånd. Det er 20 meter fra rommet hennes til felleskjøkkenet, men hun bruker 5 minutter på å komme seg dit. Hvert steg er en utfordring, men hun gir seg ikke. Hun vil klare det. Rundt hjørnet til kjøkkenet får vi øye på et bord som har den største 18årsballong som rekker helt opp til taket. Kake og gaver står på bordet. Hun setter seg ned og puster tungt ut. Jeg drar ut stolen ved siden av henne og setter meg ned mens jeg ser meg omkring. De hvite veggene rundt oss fanger oppmerksomheten min. De er så kjedelige. Så kjedelige at jeg begynner å studere det ene bildet som henger på veggen foran meg. Et lite øyeblikk forsvinner jeg inn i min egen lille verden helt til jeg skvetter av at Thea river i gavepapiret. Jeg vender hodet mitt mot henne og klarer ikke la vær med å tenke på at dette livsglade mennesket må tilbringe mesteparten av dagen sin innenfor disse veggene. Dagen som er en av de største i tenårene. Hun ser på meg som om hun kan høre det jeg tenker. Jeg rister lett på hodet og smiler til henne til jeg får øye på pappa som står ved bordet som et lite, forsiktig og usikkert barn. Han vet ikke om hun vil at han skal sette seg. Om hun i det hele tatt vil ha han der. Jeg får så vondt av han, for han har det ikke lett han heller.

 

"Vil du ha mat pappa?"

 

Jeg prøver forsiktig å hinte til at han er mer enn velkommen. Hvertfall i mine øyne. Jeg ser på Thea rett etter at jeg har spurt og venter på en bekreftelse, men hun er så opptatt av at hun har bursdag og kaken at hun legger ikke engang merke til at han setter seg. For første gang på lenge føles det som vi er en familie igjen. Mamma, pappa, Thea og jeg sammen rundt bordet. Det er lenge siden jeg har sett henne så glad og jeg merker at det varmer hjertet mitt. Et lite øyeblikk glemmer jeg faktisk at hun er syk helt til hun sier at hun må inn på rommet igjen og legge seg. Jeg ser på den kromme ryggen at hun er sliten. Dette var et marathon for henne. Før hun reiser seg forteller jeg henne at jeg må ut en tur. De glade, men slitne øynene ble plutselig bekymringsfulle. De vil ikke at jeg skal dra og det vil ikke jeg heller. Jeg får vondt inni meg av å se på de så jeg unngår øyekontakt. Det er snakk om noen timer bare før vi ses igjen, allikevel klarer jeg ikke å dra derfra uten dårlig samvittighet. Jeg gir henne en klem og sier at vi har bord på sushi resturanten i kveld kl 19.00 så vi ses da. Alt må planlegges nøye og i god tid i forveien hvis hun skal forlate sykehuset noen timer. "Ikke glem å spør om permisjon, Thea."

 

Det hun ikke vet er at vi arrangerer et surprise for henne. Foreldrene til min daværende kjæreste sender henne en melding på ettermiddagen og spør om hun vil komme innom dem og hente ?gaven? hennes før hun skal på middag.

 

Alt går etter planen. Der står vi alle sammen, familie og venner, i leiligheten når hun kommer inn døren. Hun er så fin. Selvom hun er sliten og har aller mest lyst til å ligge i sengen med joggebukse på, så har hun samlet krefter til å pynte seg. De lange, tynne beina ble enda smalere i kilehæler og sorte bukser. Og den fine Chloe-jakken i sort og gull passer perfekt til gullbåndet hun har satt utenpå parykken. Hun er målløs mens hun klemmer og hilser på alle. Men hun er forsiktig og passer på at ingen tar ordentlig tak rundt henne. Mye av grunnen er nok at kroppen hennes er veldig øm og vond, men;

 

"Tenk om noen river av parykken ved et uhell."

 

Det får meg til å tenke på alle gangene vi har stått på badet sammen hjemme. Tre ganger på rad kunne hun spørre om man kunne se remmen på parykken bak. "Er du sikker, Thale?" Og nåde den i familien som fortalte noen andre at hun brukte parykk. Jeg synes det var så synd at hun gjemte det. Englehåret. Hun mente hun så ut som en gutt. De nydelig, korte, blonde krøllene gjorde ansiktet hennes enda mer markert og feminint. Shit, så pen hun var. Dere skulle sett det.

 

Jeg merker at sommerfugler har begynt å vokse i magen og hendene mine har blitt klamme. Vi har kommet til det punktet hvor jeg skal holde tale. Jeg jobber meg nervøst igjennom den første delen av arket jeg holder. Men når jeg kommer til den delen hvor jeg skal snakke om følelsene mine i forhold til henne og situasjonen er det som om alt og alle forsvinner. Det er bare hun og jeg i rommet. Før jeg fortsetter merker jeg at tårene presser på og jeg klarer ikke holde det tilbake. Men jeg vet og ser at jeg ikke er alene, for mine tårer blir møtt av hennes:

 




"Jeg vil minne deg på at du ikke er alene på noen som helst måte. Jeg skal stå ved din side og holde deg i hånden, og denne kommer jeg aldri til å slippe uansett. Når du føler deg svak eller er lei så er jeg her for å løfte deg opp og minne deg på at du er laget av stål. Du er min aller beste venn og jeg kommer aldri til å gi deg opp. Ikke glem det."

 

I hele fire timer orket hun å være med på sin egen bursdag før hun måtte kaste inn håndkle og dra tilbake på sykehuset. De to neste dagene sov hun. Fire timer hadde gjort henne helt utslitt.




 

 

"Hva skjer nå?"

 

Spør jeg mamma, selvom jeg vet at hun ikke kan gi meg et 100% svar. Det har gått så mange uker uten noen form for fremgang og Thea har nærmest sluttet å spise. Hvis vi er heldige får vi presset i henne noen skjeer med suppe. Ellers er det bare isbiter som går ned. Legene innkaller til et møte og de forteller oss at siste cellegiftbehandling ikke fungerte, men at de ikke har tenkt til å gi seg. De vil hente hjelp fra utlandet for å sette sammen en kur som de vil prøve en siste gang. Klarer virkelig den slitne og tynne kroppen hennes en fjerde behandling? Klarer eller ei, hun har ingen ting å tape på det. Annet enn livet.

 

Igjen skal hun igjennom uker med gift, smerter og oppkast. Men hvordan kan det komme noe opp når ingenting går ned? Det gjør det ikke heller. Kun hvitt slim. Og hver gang får jeg lyst til å ta tak i henne og riste. Riste i kreften og skrike til den. "La lillesøsteren min være i fred! Kom deg til helvete ut av kroppen hennes!" Jeg får så vondt av at hun har vondt. Av at hun er nede i kjelleren både fysisk og psykisk. Samtidig som jeg blir sint og lei meg så tappes jeg for energi av å se på henne, men på en måte blir jeg også inspirert. Jeg setter meg på den blå lenestolen vi har på rommet helt inntil sengen hennes. Jeg bare ser på henne mens hun sover. Den blanke hodebunnen får meg til å tenke på hvor tapper hun er, og det fredelige ansiktet treffer meg med omtenksomhet. Det minner meg på hvor snill og god hun faktisk er.

 

Jeg har et bilde av ansiktet hennes i hodet mitt akkurat nå. Måten hun ligger og sover på gjør meg fredelig og babyhuden gjør meg myk innvendig. Jeg får så lyst til å kjenne på den. Bare sette meg i den blå lenestolen igjen og stryke hånden min over kinnet hennes en siste gang. Men det kan jeg ikke. Og det kommer jeg aldri til å få gjøre igjen heller. Å si dette til meg selv gjør meg tung og sliten. Den nærmeste måten å føle henne på er når jeg setter meg på sengen hennes. Den følelsen trenger jeg, så nå reiser jeg meg og tusler opp trappen...

 

 

- Thalebabe93

Theamor, kapittel 2

Thea blir friskmeldt etter sommeren, men til alles fortvilelse får hun tilbakefall i 2011. Nytt år nye muligheter? Ikke for Thea. Nytt år nytt sykehus. Igjen skal hun igjennom cellegift. Bokstaveligtalt gift. Det nydelige korte håret med de blonde krøllene som hun har gjemt under parykken kommer til å bli borte. Oppkast etter oppkast. Den ene smerten etter den andre. Og denne torturen, som hun ikke har valgt selv, gjør henne sint på alt og alle. Det er ingen som ikke får gjennomgå. Til og med sykepleiere og leger får høre det. Et menneske med så sterk, stolt og sta personlighet ligger nede på bakken. Alt hun egentlig vil er å sette seg på den rosa mopeden sin og kjøre ut i stallen. Til hennes andre hjem. Men hun er fanget i sin egen 16årige kropp, og hun får ikke gjort en dritt med det. Det får meg til å tenke på hvor heldig vi som er friske faktisk er. Hvor ofte vi tar ting forgitt og at vi glemmer at vi er fri mennesker med muligheter.

 

Hun har begynt å røyte på puten i sykesengen. Vi går inn på badet sammen og står foran speilet. Hun tar tak i et stykke for å se om det går an å ta av. Hun trenger ikke engang rive. Så løst sitter det. Vi ser begge to på hverandre i speilet med litt sjokkerte øyne samtidig som vi ler. Ingen av oss vet helt hva vi skal si. Kan hår virkelig løsne så lett fra hodebunnen? Tydeligvis med cellegift. Hun spør meg om jeg vil hjelpe henne. Og der står vi begge to og plukker av håret hennes. Jeg spør om det gjør vondt. "Nei, det kiler faktisk litt." Smilet som treffer øynene mine i speilet er sårt, men samtidig så vakkert.

 

Mamma og jeg er på sykehuset hele tiden. Vi står fast ved Theas side. Frederik bor i Ålesund, men prøver å komme hjem så ofte som mulig. Og pappa titter gjennom vinduet. Så ofte som mulig. Tre senger, en TV og Mario Wii fyller hele rommet hennes. De gangene jeg ikke sov hos henne våknet jeg til en melding eller telefon som lurte på hvor jeg var, hva jeg gjorde og når jeg kom tilbake. Jeg var så sliten. Jævlig sliten. Hva var mamma da? Hun kunne ikke engang gå til felleskjøkkenet uten å få en melding om når hun kom tilbake. Det var som om leukemien hadde gjort Thea til 3 år igjen. Den hadde dratt selvtilliten og selvfølelsen ut av henne, og sprøytet inn cellegift med usikkerhet.

 

Selvom hun ble friskmeldt for andre gang, hadde usikkerheten satt seg fast i henne. Utenom et sted. Hesteryggen. Ingen ting kunne røre henne når hun satt på den. Ikke engang kreften og cellegiften. Det var vel grunnen til at hun var i stallen hele tiden. Kanskje hun prøvde å finne seg selv igjen og hesten var psykologen. Ikke vet jeg. Vi feiret ihvertfall den beste julen sammen på hytta på Geilo. Mamma, pappa, Frederik, Thea og jeg. Selvom forholdet mellom Thea og pappa var mer eller mindre ødelagt så klarte vi å ha det hyggelig. Og på en eller annen måte, uten å bruke ord, fikk vi alle fortalt hverandre at vi støtter hverandre og er der. For det er jo det julen handler om. Familie og kjærlighet. At det skulle bli vår siste som en gjeng på fem hadde vi ingen anelse om. Og nyttårsaften 00.00 stod vi og sa til hverandre at 2012 blir et bra år. At det skulle bli vårt verste hadde vi heller ingen anelse om.

 

En vårmorgen rett før sommeren 2012 kommer mamma inn med pappa på rommet i kjelleren hvor jeg ligger sammen med min daværende kjæreste. "Thale, vi må prate sammen." Jeg skjønner med engang at det gjelder Thea. Og denne gangen er det ille. Hun forteller meg at de har tatt nye blodprøver og det viste til et nytt tilbakefall.

 

"Er det mulig? Enda en gang?!"

 

Det er så mange spørsmål som strømmer igjennom hodet mitt  som jeg vil ha svar på med en gang samtidig. Jeg vet ikke hvilket spørsmål jeg skal stille først og det gjør meg utålmodig samtidig som jeg vet at mamma ikke har svaret. Jeg merker en irritert varme strømme fra magen min og videre opp til hodet. Det ender med at frustrasjonen min kommer ut i tårer og det eneste jeg klarer å tenke er "Hvor er Thea?"

 

Igjen skal vi "flytte" inn på sykehuset. Igjen skal hun igjennom smerte. Både fysisk og psykisk. Cellegiften tvinger henne til å ligge i sykesengen og kaste opp. Flere ganger om dagen. Hun sover mer og mer, og det er så vidt hun klarer å stå oppreist når hun en sjelden gang faktisk reiser seg. Hun må ha hjelp til alt. Både dusj og do. Første gang jeg virkelig la merke til hvor tynn hun hadde blitt var da jeg dusjet henne. Jeg kunne nærmest se hvordan cellegiften sakte og sikkert spiste opp kroppen hennes innvendig. Hun er så sliten. Så sliten at hun ikke engang orker å si noe til at pappa titter igjennom vinduet. Under hennes første behandling i 2010 oppdaget hun han og da fikk både han og mamma kjeft. Nå reagerer hun ikke engang når hun ser han.

 

Thea og jeg snakket ikke så ofte om følelsene våre. Så lenge vi var sammen følte vi trygghet og øyekontakten som ble vekslet mellom oss sa at vi var der for hverandre. Men under hennes tredje behandling spør hun meg, etter at mamma hadde gått til felleskjøkkenet, om jeg vil krype opp i sengen og ligge ved siden av henne. "Ja" sa jeg. Hun legger hodet sitt på den venstre skulderen min og vi holder hverandre i hendene. Begge to er stille til hun forteller meg hvor glad hun er i meg og at hun alltid vil være her for meg. Uansett hva.

 

Uansett hva, Thea. Du lovte meg. Jeg har trengt deg mer enn noe annet de siste to årene. Hvor faen er du?

 

Jeg merker at kroppen min reagerer på det hun sier til meg, for hendene mine strammer seg rundt de tynne lange fingrene til det blir klamt og kroppen min klistrer seg til hennes. Den myke babyhuden hennes er så god. Vi ligger sånn lenge og kjenner på følelsen av å ha hverandre. Følelsen av kjærlighet. Jeg spør om hun er redd. Vi skjønner begge to hva jeg snakker om. "Nei, men jeg er redd for å bli glemt også lurer jeg på hva som skjer "etterpå"". Etter døden. Jeg merker at tårene presser hardere på enn noen sinne, men nei, jeg skal være sterk for henne. Jeg skal ikke vise at jeg er redd og bekymret. Det kan jeg ta med mamma for Thea har nok med seg selv. "Jeg har ikke noe svar på hva som skjer "etterpå", Thea, men jeg tror på at vi er en type energi. Vi kan ikke bare bli borte."  Vi blir avbrutt av at mamma kommer inn døren og hun stopper brått opp. Øynene hennes forteller oss at vi skjærer henne i hjertet samtidig som det smelter. Hun går rundt sengen og skyver den andre helt inntil vår. Og sånn ligger vi hver natt fremover.

 





- Thalebabe93

Theamor, kapittel 1

Dette er nok et tema jeg ikke kommer til å klare å skrive på en og samme dag. Et tema som kommer til å kreve mye av meg. Både psykisk og fysisk. Ikke minst av hjertet mitt.  Så jeg har valgt å dele det opp over flere dager. Det blir som en "serie" med "episoder". En som stod meg nær i 18 år og som jeg ble enda "closere" med hennes siste to leveår skal innta bloggen min. Historien hennes gjennom mine ord og øyne.

 

Theamor

 

Jeg husker det som om det skulle vært i går. Frederik fikk en telefon fra mamma mens vi går langs veien på vei hjem fra trening. Jeg hører ikke samtalen, men jeg forstår på de bekymringsfulle svarene til den 7 år eldre storebroren min at noe ikke er helt som det skal være.

 

"Mamma og Thea henter oss nå. Thea er dårlig."

 

Hun hadde blødd mye neseblod, fått sår på kroppen som ikke ville gro og fikk veldig lett blåmerker. Sliten var hun også. Hun orket ikke en gang helle vann fra kannen til seg selv ved middagsbordet. Jeg merket at det begynte å irritere meg. Hun har alltid vært lat, noe som var en del av personligheten hennes, og det var noe vi bare måtte godta til tider. Men så "lat" som hun var nå gikk meg på nervene.

 

De plukker oss opp i rundkjøringen på andre siden av Mc Donalds på Ullevål. Jeg ser fire øyne. To av de er bekymret og de to andre er redde og blanke. Som en hundevalp med halen mellom beina. Frederik og jeg hopper inn bak og mamma forklarer at de har vært å tatt blodprøver, men ble bedt om å dra til Ullevålsykehus etter at de hadde fått svar.

 

"Dette går fint, Theamor."

 

Frederiks ord vender hodet til mamma mot henne og forbi bilsete foran meg i sidespeilet ser jeg en jente som ser ut av vinduet og biter leppene sammen. Hun er redd. Livredd. Øynene er blankere enn noen gang og tilslutt skimter jeg en tåre. Etter dette er bilturen stille resten av veien og det gjør den enda lenger.

 

En lege møter oss i det vi kommer inn døren til det store brune bygget, og Frederik og jeg blir bedt om å vente litt lenger ned i gangen. Vi setter oss ned i den stygge gule sofaen som står der. Rundt oss ligger det leker overalt. Jeg skjønner fort at vi er på barneavdelingen. Jeg husker forsatt den ukjente lukten og tanken på at det lå syke barn bak dørene i gangene gjorde meg uvel. Jeg ville bare ut derfra.

 

"Hun har kreft. Jeg bare vet det. Hun har kreft."

 

Tankene mine blir avbrutt av stemmen hans og det eneste jeg klarer å gjøre er å snu hodet mitt mot han. Frederik stirrer ut i luften mens han lener hodet mot høyre knyttneve. Kreft. Et kjent, men samtidig så fremmed ord. "Tror du det?" Nei, kreft er bare noe vi hører om, det skjer ikke oss. Og hvertfall ikke vår minstemann. Jeg vet ikke hva jeg skal si helt til den mørkhårete mannen med hvit frakk kommer rundt svingen, stopper opp og vinker oss med han. Frederik spretter opp og går med raske steg etter legen. Det er som om han har sittet og ventet i timevis på å kunne gå på do og nå fikk han endelig sjansen. Jeg hakk i hæl. Idet han åpner døren møter vi synet av den spinkle, bleike lillesøsteren vår, som sitter i en lenestol i det ene hjørnet av rommet.

 

"Jeg har blodkreft!"

 

De gråtende ordene treffer de gule veggene som bomber i rommet og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det eneste jeg klarer å gjøre er å legge ansiktet mitt i hendene mine og de blir våte. Jeg vet ikke hvorfor tårene kom. Hver gang jeg gråter så har jeg en forklaring på det, men denne gangen hadde jeg ingen anelse. Var jeg redd? Sint? Usikker? Lei meg? Jeg aner ikke. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si til henne så jeg setter meg bare på krakken foran de lange beina hennes. Beina som er fullt av blåmerker og sår. Det er i sånne situasjoner som dette jeg burde vise at jeg er storesøsteren hennes og være sterk for henne, men man skulle nesten tro det var jeg som hadde fått beskjeden. At det var jeg som hadde fått leukemi.

 

Legen går ut av rommet og gir oss et øyeblikk. Denne korte tiden vi fikk alene føltes som en evighet. Men samtidig var det som om et nytt sterkere bånd ble knyttet i mellom oss alle. Både mamma og Frederik snakker og mest sannsynlig sier de mye som hjelper på Theas situasjon, men i mine ører er ordene deres som snøflak som treffer bakken. Jeg sitter bare og ser på henne mens tårene renner gjevnt og raskt nedover kinnene mine.

 

"Du er mer lei deg enn meg jo, Thale."

 

Sier hun med mascara under øynene. Vi smiler til hverandre i noen sekunder, smil som sier mer enn tusen ord, før vi blir avbrutt av at legen kommer inn igjen. Han spør Thea om hun vet hva leukemi er og om hun visste hva som ville skje fremover. Han forklarer at hun skal igjennom en behandling som heter cellegift og det første hun spør om er om hun kommer til å miste håret sitt. Jeg hører skjørheten og redselen i stemmen hennes idet hun stiller spørsmålet. Det får meg til å tenke på den gangen mamma skulle klippe håret vårt. Theas var så langt og slitt at det nærmest var stygt. Mamma klippet et godt stykke av mitt, men når det ble Theas tur og hun hørte lyden av saksen skjære gjennom håret hennes klikket det for henne og hun hoppet av stolen. Ikke faen om noen skulle røre det tjukke lange håret hennes igjen. Men denne gangen hadde hun ikke noe valg. Denne gangen kom alt til å bli borte.

 

Hun blir innlagt med det samme. Med mamma ved sin side. Sommeren 2010, rett etter bursdagen hennes, går hun igjennom sin første behandling. Cellegiften bryter ned kroppen hennes, tvinger oppkast ut og smerte inn. Håret hennes faller litt og litt av, og jeg kan etterhvert begynne å se hodebunnen. Sykepleierne spør flere ganger om de skal shave det, men Thea vil ikke. Hun vil beholde håret sitt så lenge som mulig. Gullet hennes. Helt til jeg en dag går inn på rommet hennes og jeg et lite øyeblikk tror jeg har gått feil. For den jenta jeg får øye på i sengen har de korteste museflettene. Det nydelige ansiktet ser bare på meg med de fineste dådyr øynene som om hun venter på noe. Venter på en reaksjon. En bekreftelse på at jeg fortsatt synes hun er fin, selv uten det lange håret. Herregud, så søt hun er og det får meg til å smile. Jeg rekker så vidt å si hei før hun knekker sammen.

 

"Hva er det, Thea?"

 

Jenta ligger på sykehus med en sykdom vi forbinder med døden, får kroppen sin fylt med cellegift og har klippet av det kjæreste hun eier. Kanskje det dummeste spørsmålet i historien. Men jeg lurte faktisk på hva som var galt. Hva som fikk henne til å gråte. Jeg setter meg på sengen hennes, men hun vet heller ikke hva det er. Jeg ble lettet, for jeg trodde jeg var alene om å ikke ha en forklaring på hvorfor jeg også var lei meg.

 

Mye av tiden på det hvite og kjedelige rommet går til Mario Wii. Fyfaen så gøy vi har det. Jeg lurer på hva sykepleierne tenkte når de kom inn på rommet og Thea, Frederik og jeg skrek og lo om hverandre. Selvom det hadde blitt skapt et enda sterkere bånd mellom oss enn før så var vi fortsatt tre søsken med konkurranse innstinkt. Det måtte jo bli krig. Kjærlig krig. Selvfølgelig skulle vi ønske vi kunne tilbringe sommeren ute i solen, men vi hadde ikke noe valg og måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Situasjonen som var så fremmed. Som satte oss alle på hver vår prøve.

 

Hun har heldigvis ikke den aggressive typen av leukemi, men å se det herlige vesenet ligge og sove meste av tiden fordi en sykdom og cellegift har inntatt kroppen hennes gjør meg vondt. Sinne og sorg har begynt å vokse inni meg, og det hjelper ikke akkurat å se at mamma er helt fra seg. Hun prøver å holde det sammen og oppe. Hun må det. Hun er jo mamma. Jeg vet ikke hvordan det er å ha barn, men jeg merker at å ha et sykt barn er det nest verste som kan skje en foreldre.

 

Under behandlingen tar Theas stae vesen overhånd og bestemmer seg for at hun ikke vil ha noe med pappa å gjøre lenger. Handlingene hans og tomme ord sårer henne. Jeg skjønner henne, jeg skjønner henne så godt. Men jeg prøver å prate med henne om det, for det at han ikke får se yngste datteren sin gjør han vondt. Men nei, uansett hva jeg sier til henne nå så er det "lost case". Ingenting kan endre beslutningen hennes. Jeg blir sint. Ikke bare på henne, men også mamma og pappa. Mamma klarer ikke å gjøre annet enn å støtte det Thea vil, og pappa gjør ikke noe med hans tomme ord. De eneste gangene han får se henne er når hun ligger og sover. Da får han sjansen til å titte igjennom vinduet.

 

Hvis jeg lukker øynene og kjenner etter kan jeg fortsatt gjenoppleve følelsen jeg fikk når jeg så ansiktet hans fra rommet. Det var hjerteskjærende og det eneste som ble vekslet mellom oss var kjærlige, smertefulle smil.

 

Og nå kommer den tilbake. Følelsen inntar kroppen min i dette øyeblikk. Jeg får så vondt inni meg samtidig som jeg lammes og det føles som jeg må spy. Jeg må ha en pause nå. Skjermen er for uklar i mine våte øyne.

 

 

- Thalebabe93

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Mars 2016
hits