hits

Til den elskede pappa'n min, kapittel 12

Jeg klarer ikke slutte se p han. Jeg klarer ikke. Og jo mer jeg stirrer jo kvalmere blir jeg. S kvalm at jeg blir forbanna. Slutt stirr. Du kommer til spy. Nei, jeg klarer ikke. Man skulle nesten tro jeg aldri hadde sett et menneske fr, for jeg kan merke p alle tankene som svever i hodet og flelsene som sparker meg i magen kommer ut gjennom ansiktet mitt. Og det verste av alt er at jeg nr jeg ser p han ser jeg de andre ogs. Jeg ser alle de som gjemte seg i buskene p eiendommen vr. Alle de som banket p dren og la deg hardt i hndjern. Jeg ser episodene. Jeg ser de tar tak i deg. De river deg med seg og du er hjelpesls. Du prver gjre motstand og vise ovenfor jentene dine at du er takstmann Thorbjrn Myhre. Du prver rope ut at det de gjr er ulovlig, men det er som om de klipper av deg tungen og gjr deg til verdens minste mann. Du ser oss se hvordan de behandler deg og du blir flau. Du var jo s stolt. 

Det gr drhndtaket lager en skarp lyd idet man tar tak i det. Jeg hrer noen er p vei inn, men jeg bryr meg egentlig ikke. Den drlige luften i dette lysebrune rommet suger energien ut av meg og gir meg hodepine. Den tunge dren gr sakte opp og det er frst nr jeg ser reaksjonen din at jeg vrir p hodet for kaste et blikk til venstre. Et lite sekund glemte du hvor du var og et lite rush av lykke traff hjertet da du s kvinnen i livet ditt. Mamma srger for at alle ser henne der hun str noen ekstra sekunder med munnbind fr hun setter seg ved siden av meg. Hun har ikke sett p meg enda, men har full kontroll p hvor jeg sitter. Jeg kan merke p henne at dette rommet gjr henne forbannet og drar frem kapteinen i henne. Det kan ikke ha vrt lett for deg. Fra frst g fra en som kjemper sin livskamp p et sykehus til den andre som kjemper sin livskamp i en rettssal. Iskald og sterk reiste du ryggradene vre, men samtidig s stttende viste du forstelse for lidelsene. Derfor var du spillende trener, ikke bare p landslaget i hndball, men ogs i familien vr; vre kamper var dine. Hun ser p deg etter at hun setter seg tett inntil meg og dere veksler blikkene. Det lille ekstra og markerte blunket forteller deg at du har henne hele veien til siste slutt. Og at dette skal dere klare. Sammen. Jeg hper jeg finner det dere hadde, mamma. For forelskelse, det gr over. Men den gjensidig respekten og kjrligheten du og pappa hadde for hverandre var noe jeg beundret. Dere var noe annet enn det jeg hadde sett i miljet rundt oss. "Thale!" Du hvisker til meg fra stolen i rettssalen. "Thale, jeg vil at du skal g ut." Du m si det et par ganger fr jeg skjnner hva du ber meg om. Hele deg er urolig. Jeg har sittet her nesten hver dag i 5 uker n og s ber du meg om g ut. "H? Hvorfor?" Jeg skjnner ingen ting og du gjr meg til et stort sprsmlstegn. Du vifter med hnden og den gjr meg stresset nok til at jeg ikke fr med meg hva som blir sagt i salen. "Nei, hvorfor det?" "Fordi jeg vil det." Jeg rister p hodet bestemt og du gir deg. Nei, tenker jeg. Det skjer ikke. Vi er et team, ikke bare deg og mamma, men Thea, Frederik og jeg ogs. Du skal ikke sitte alene i denne rettssalen mot det monsteret der. Og jeg er beinhard helt til kokrim begynner lese opp erstaningen og straffen de mener du skal f. Millionene traff meg trynet, men straffen knakk ryggraden min sakte og sikkert fra nakken og ned. Jeg klarer ikke holde meg. ynene mine finner veien ned til fanget mitt fr de begynner svi og alt blir utydelig. Fire r skulle du f. Etter det hrer jeg ikke srlig mye mer. Jeg er s krom i ryggen n og jeg hrer bevegelsen til mamma ved siden av meg. Det gr ikke sekunder fr hun legger armen rundt meg og drar meg mot skulderen sin. Hyre hnden min har funnet veien til ansiktet og gjort alt mrkt. N vil jeg bare sove igjen og ikke vkne. Og som om jeg var liten unge legger hun venstre hnden sin p ret mitt. Hun skjnner jeg ikke kan hre mer. "Vi tar en pause." Jeg klarer ikke rette meg opp. Jeg vil bare forsvinne inn i brystet til hennes mens de svarte skyggene gr forbi oss ut dren. Hun slipper meg tilslutt og da str du der og tar imot kinnet mitt. Jeg hrer advokatene dine snakke og de spr om Thea, men jeg er for opptatt av hre p skrikene og trene den skjelvende venstre hnden din sender mot meg. Hrte du mine? Jeg klarer s vidt se p deg og du prver smile. "Pusen min." Jeg svarer bare med se ned igjen.

23:27 19. oktober 2012 ble Thea brt inn gjennom terrassedren hjemme. Av bde deg og mamma. Jeg vet ikke helt hva som har gtt igjennom hodet ditt akkurat der med tanke p at hun ikke kunne st p sine egne bein, men jeg kan tenke meg at en del av deg fler et snev av glede. Endelig fikk du ta p henne igjen. Du fikk holde henne, sttte henne og hjelpe henne. Du fikk kjenne den skjre kroppen og st tett inntil. Fr fikk du kun se gjennom det lille glassvinduet i dren til rommet hennes p Ullevl og Rikshospitalet. Jeg husker de blanke, rennende ynene dine der jeg l ved siden av den sovende rosen. Du la nesten ikke merke til meg engang. Vi var alle egentlig litt usikre p om du i det hele tatt kunne vre i huset samtidig som henne. "Mamma, kommer det til funke?" De bekymringsfulle rynkene i pannen og de tunge ynene hennes forteller meg s mye mer enn jeg vil vite. Hun sukker. "Jeg vet ikke, Thale. Vi fr bare ta det som det kommer." Jeg ser hun er helt utslitt. Det er like fr ikke engang hun, den sterkeste kvinnen jeg kjenner, klarer mer.

Det er vanskelig for meg, mamma. Jeg ikke er s flink til sette ord p hvorfor, men jeg syntes det er tft snakke med deg om han. Jeg vet han var vennen din, kjresten din, mannen din og far til barna dine, men han var ogs mannen i livet mitt. Og grte til en som savner han like mye som meg er s vondt og tft. For da kjenner jeg ekstra p at jeg ikke har pappa'n min lenger og jeg river opp sr p kroppen din. Jeg beklager.

Du er veldig forsiktig med hvor og hvordan du beveger deg. Du vil verken provosere eller dra krefter ut av den skrplige kroppen som sover nesten hele tiden. Men du er der. Du viser henne at du elsker henne og at du er lei for det. Og hver gang du hrer det skjer noe ute i stuen kommer du stille og rolig i full fart for hjelpe til. Det er mamma som styrer mest, men nr hun trenger en ekstra hnd str du klar. Jeg tror hun visste hun skulle reise for hun lot deg hjelpe til med alt. Du var s snill.

"Hva er det, vennen min?" Mamma trket hendene sine i forkleet som l p kjkkenbenken jeg str lent inntil. Thea har sovnet s jeg kan endelig knekke sammen. "Hva om hun ikke klarer det?" Ordene som har ligget og sparket meg i magen kastes ut med spytt og hendene mine prver beskytte ansiktet mitt. Jeg hater vre lei meg. Og ved dekke til ansiktet med hendene mine og gjre det helt mrkt er det nrmeste jeg kommer det jeg vil aller mest da. Hun tar meg fort inntil seg og jeg kan merke hvor tynn denne prosessen har gjort henne. Det fr meg til grte enda mer og henne til klemme enda hardere. Jeg hrer den gamle sorte stolen inne p kontoret knirke og i det jeg ser opp s str du i inngangen til kjkkenet. Som jeg sa i sted; du kom stille og rolig i full fart. Du str der med folde hender som klr etter ta tak i meg. Jeg kan se p hele ansiktet ditt og fle p energien din at jeg skjrer deg i hjertet. N har du vondt. S jeg lar deg klemme meg. Men ikke lenge for da knekker jeg bare enda mer sammen. "Hva er det, pusen min? Du og mamma var s like. "Ingen ting. Jeg er bare lei meg." Du blir vrende p kjkkenet med mamma mens jeg gr ut til tryggheten min som ligger i den stygge, gr sengen. Endelig kommer vi hjem fra sykehus, men m likevel ta med oss deler av det. Jeg hrer lave og mumlende stemmer fra kjkkenet og jeg skjnner hva dere snakker om. Du er nysgjerrig og vil bare vite hva jentene i livet ditt har p hjertet. Du vil vite om det er noe du kan gjre. Jeg er for opptatt med trke trene fr jeg ankommer de store vinduene der hun ligger tungt puster. Jeg legger meg i den sorte lenestolen som str ved siden av sengen hennes og stryker hnden min langs den myke babyhuden. Hun vkner s vidt og ser sporene etter trene langs kinnene og p vippene mine. Jeg rekker akkurat sprre henne om jeg kan f holde henne i hnden fr de tunge yelokkene dekker til de nydelige, snille stjernene. "Dyne?" svarer hun med og idet jeg legger den over meg er det som om alt er bra et lite yeblikk. Hennes hnd i min og varmen under dynen gjr meg trygg. Jeg kaster et lite blikk innover mot kjkkenet fr jeg bestemmer meg for lukke ynene og synet av deg traff meg. Du som var s flsom, hvorfor grt du ikke? Jeg tror rett og slett yeblikket av dine to prinsesser sammen p denne mten var alt p en gang for deg. I huset du og mamma har bygget sammen, fra bunnen av, ligger din yngste datter for dden mens din eldste legger seg ved siden av henne. Du ser kjrligheten mellom oss. Og jeg ser deg der du str s stille og ser p. For respekten du viser gjennom la oss vre alene og tett inntil hverandre i sorg er kjrlighet. Uendelig kjrlighet.

Takk, pappa. 

 

30.11.2017

Hrer du det? Det er lyden av hvite, knusene krystaller som moses idet du legger vekten din p det med det flate, men ogs inngraverte stykket. Det henger alltid noe igjen. Jeg ser p deg. Du gjr alltid snn med munnen din nr du konsentrerer deg. Jeg klarer ikke gjre annet enn beundre deg der du sitter. S rolig og konsentrert. Du ser opp og p meg. Merker du det jeg merker? Jeg unner deg det ikke isfall. For ute p den banen der er du dartskiven som kan bli truffet nr som helst. Har du kjent p en pil fr? Jeg ogs. Skyggen som har lagt seg over ansiktet ditt beroliger meg. Selv her jeg befinner meg s utsatt og srbar gjr du meg trygg. Bare ved se p meg. Hvem er det som egentlig er blind? Jeg eller de? Det m vre meg. For ikke engang du ser det jeg ser. Diamantene, bde i deg og de som ligger strdd utover, blender meg. ynene mine sker mrket ut gjennom vinduet for der er de ikke like sterke.

Se ut. Nei, jeg har sett universet allerede. Jeg ser p deg igjen. Du snakker om meg. Jeg hrer det p deg og ordene gjr meg fire r gammel igjen. Du tar p meg gullkjolen til Belle og sender meg i armene p han. Han som svingte meg rundt og fikk meg til fle meg som en prinsesse.

Jeg koster deg under teppet. Oss. Jeg sminker p meg det nydelige smilet og retter meg opp. Det stikker. Jeg setter hyrefoten innenfor en ny drkarm. Krystallene under den ujevne flaten blir igjen utenfor. Sammen med deg. Der venter du mens jeg glemmer deg inne i varmen. Helt til jeg fryser. For jeg puster deg bde inn og ut. Jeg kan se krystallene forme seg oppover ytterdren. Du smyger deg innp. Sakte og sikkert. Jeg henter et glass med varmt vann og heller det langs dren. De smelter og blir borte. Enn s lenge.

Smyger jeg meg inn p deg av og til?

Det hper jeg virkelig ikke. For den stigende flelsen griper om hjertet ditt med klr som fester seg i kjttet og knyter et stramt tau rundt halsen din. Det er ikke noe annet enn tortur. Jeg lurer meg unna noen ganger og da lar du meg g. Skulle bare nske du kunne minne meg p av og til at det gjre bare gjr vondt verre.

Unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke holdt det jeg lovte og ga deg den fremtiden jeg sa jeg skulle gi deg. Det gr fint. Bare lov meg en siste ting fr vi blir en del av diamantene p det mrkebl teppet?

At du alltid ser etter det du s i mine yne hver gang du ser i hennes.

Til den elskede pappa'n min, kapittel 11

Min og din kamp

Jeg fr vondt inni meg av se p deg. Du sitter ved siden av advokatene dine frustrert, sliten og lei deg. Du fr meg til ville skrike. Skrike til kokrim og dommerne. Fortelle dem at du er uskyldig. Men meg og min stemme i dette rommet er som fallende stv. Lydls og vanskelig se.

Du er utlmodig. Du vil at dommerne skal forst at du ikke har gjort noe galt. Du vil s gjerne at de skal forst at dette kan ende i justismord. "Hvorfor skulle jeg gjort meg selv til kjeltring? Jeg har mer enn nok gjre." Norges mest brukte takstmann uttrykker sin frusterasjon. Jeg kan hre uroen i stemmen din. Ikke bare er du maktesls mot Staten som er uovervinnelig, men du har vondt. Bde fysisk og psykisk.

Jeg husker en dag ut i ukene du og jeg bestemte oss for g p Sjakkmatt i pausen. Restauranten ved siden av Tinghuset fr deg til fle at du gr inn i et sjakkbrett. Vi satte oss p et av de hye bordene rett til hyre med en gang man kommer inn dren. Vi prater litt. Du smiler og ler litt. Og som den fantastiske sterke pappa'n du er prver du f bde meg og deg selv til tenke p noe annet. For snn var du, pappa. Din oppgave her i livet var beskytte Thea og meg. Fra alt. Men jeg har noe som er usagt. Jeg vet at du egentlig vet det innerst inne, men jeg trenger si det hyt til deg mens jeg ser deg i ynene. "Pappa, du vet at vi er her for deg, ikke sant? Du vet at bde Frederik, Thea og jeg sttter deg og vet at du ikke har gjort noe galt?" Du har aldri hatt noe srlig godt forhold til Frederik, og Thea er sint p deg. Ikke p grunn av saken, men p grunn av tomme ord og handlinger. Du nikker forsiktig til meg fr du knekker fullstendig sammen. "Jeg er s lei meg, Thale." Jeg tar tak i de foldede hendene dine p bordet. Jeg prver vre sterk for deg, men klarer ikke holde pokerface. Du ser meg felde trer og det fr dine yne til renne enda mer. "Jeg er s sinnsykt lei meg, Thale." "Jeg vet det, pappa. Men det ordner seg. Du klarer dette. Og selvom ting er som de er n s skal vi komme oss igjennom det." Du nikker og trker trene med de skjelvne hendene dine. Jeg lukker ynene. Ditt nydelige, men sorgfulle ansiktet treffer meg. Jeg kan se deg sitte der. Med den bl Napapijri jakken over den mrkegr Ralph Lauren genseren med den hvite Fashonable skjorten under. S fin. S uskyldig. Og s lei seg.

Jeg er mye hos deg og litt hos Thea. Vi snakker ikke s mye om saken. Vi bare ser p hverandre og veksler noen f ord fr stillheten i rommet fylles med ekko fra gangen. Jeg kan se p ansiktet hennes at hun fler med pappa'n vr. Hun bekymrer seg for han.

"Kan vi sende melding til pappa?"

"Selvflgelig. Hva skal jeg skrive?"

Klarer du deg, pappa? Tikker det inn i rettssalen fra Rikshospitalet. Hun vil at han skal vite at hun bryr seg og er her. For selvom de ikke er gode venner akkurat n s fr ingen plage pappa'n hennes. Det var det som var s unikt med deg, Thea. Uansett hvor sint du kunne bli p oss s var vi fortsatt blodet ditt. Vi hadde det man kaller unconditional love. P en mte s kan dere relatere dere til hverandre. Du kjemper en kamp, bde for deg selv og familien, og Thea kjemper sin.

Hva om det var din datter, Geir Kavlie?

Midt i rettssaken slippes en bombe. Stvet som svever over oss faller som skyer i sakte film. Verden rundt oss har blitt satt p lydls. Og p under et sekund mistet du den siste lille gnisten du hadde av liv i deg. Thea har tapt kampen mot kreften. Det frer til at du fr n dag rettsfri. n dag. Hva om det var din datter. Geir Kavlie? 

Jeg tar tak i gullhndtaket til den bl dren. Min davrende kjreste og jeg har dratt hjem fra sykehuset for se hvordan du har det. Jeg hadde vel egentlig svaret p det fr jeg pnet dren. Synet av deg er det frste som mter meg. Kroppssprket ditt forteller meg at du har falt enda lenger ned i kjelleren Hendene dine klr etter informasjon. De er utlmodige og de sorgfulle blanke ynene gjr deg enda mer uskyldig enn du allerede er. "Hei.." Du svarer som du pleier nr du vet at jeg er lei meg eller trist. "Hei pusen min." Jeg vil bare ha en klem og jeg ser at du trenger en du ogs, s jeg gr mot deg der du str lent inntil drkarmen til kontoret ditt. Du biter leppene sammen og prver holde deg, men du er akkurat som meg; flsom. Det var vi vel alle da. Og rett fr kinnet mitt treffer ditt knekker du sammen. Armene dine moser meg. Du er musestille, men den skjelvne kroppen din inntil min og pusten du holder inne forteller meg at du grter. Denne klemmen trengte du mer enn meg.

- Thalebabe93 -

 

Til den elskede pappa'n min, kapittel 10

10.09.12

Jeg hrer trne dine knekke idet du lister deg ned de frste trinnene i den hvite trappen. De sorte sokkene dine gjr snn at huden din ikke klistrer seg til den. Jeg kan hre p bevegelsene dine at du er stressa. Du gruer deg. I ni mneder har du gtt ventet p dette. Nei, helt siden mai 2008. Alts i fire r har du ventet p denne dagen. Kan du komme hit, pappa? Vr s snill. Jeg vkner litt ekstra fort og setter meg opp i sengen. ynene mine har vansker for holde seg pne, men jeg tvinger dem. For selvom de ikke vet hvilken dag det er i dag, s vet jeg. Jeg reiser meg og beveger meg sakte mot og ned trappen. Han ser meg idet han kommer rundt svingen fra kjkkenet. "Hei pus. Jeg m skyndte meg litt." "Ja," svarer jeg med trtt og nesten falleferdig stemme,"lykke til da." De uskyldige ddyrynene mter mine og jeg kan se han er srbar idet han kommer mot meg. "Takk, pusen min." sier han og gir meg et kyss p kinnet. Det stakk ikke som det har gjort i det siste. rene med etterforskning har slitt snn p deg. Jeg lener meg inntil drkarmen i gangen og idet den glattbarberte huden forsvinner med han ut dren fles det som om jeg er tte r igjen. Han hadde forberdt seg som om han skulle p befaring. Kvalitets jeans fra Armani, Timberland skoene, Fashonable skjorten og Ralph Lauren genseren var der de skulle vre. P deg. Med de nyvaskede krllene dine tar du befaringsvesken din i den ene hnden og den mrkebl Napapijri jakken din i den andre. Helten min.

Mamma flger deg ned til Tinghuset. Dream Team. Vi alle ser at dere ikke har tid til vre kjrester lenger. Med et alvorlig sykt barn og kokrim p nakken blir det ikke tid til s mye annet, men dere er fortsatt T.T. Eiendom. Dere er fortsatt Tobben&Joan. Dere har sammen bygget opp alt fra bunnen av. Og dere har hverandre. Uansett hva som skjer. Jeg ser kjrligheten mellom dere. Jeg ser hvor hyt mamma elsker deg. Stillheten mellom dere er fylt med sttte. Du har ryggraden hennes og hun har din.

ML'en er full av permer. Kanskje ikke s rart; du skal sitte i det rommet i fem uker fremover. Jeg drar ned til Thea som ligger p Rikshospitalet. Hun har gjennomgtt sin siste behandling. Det nrmer seg 30 dager siden siste dag med cellegift og det er som om tapet av kampen skjer i sagte film. Hun sover bare mer og mer og spiser mindre. Men hun har ikke tenkt gi seg. Hun fortsetter kjempe. Hun fortsetter tro. Og hun har bestemt seg for vre her for deg og kampen din.

Jeg husker alt, pappa.

"Dere skal ikke ta noen bilder av meg," pappa's stemme er klar og alvorlig "jeg har en datter som er syk og dere har delagt nok!" Pressen som har publisert artikler om saken jevnlig srget for at pappa fikk mindre og mindre oppdrag. De suger etter informasjon. "Om dere absolutt m ha bilde til artiklene kan dere ta bilde av meg", advokaten til pappa bryter inn. "St p. Dette klarer vi ogs." Mamma str p den andre siden av benken i rettssalen. Pappa fikler med permer og papirer. Det er noen minutter igjen. Jeg hrer respekten i de f ordene. Dere str sterke sammen. Side om side. Det er kanskje der Thea og jeg fikk det fra.

Dag 2,3,4,5...

Etter frste dag bytter mamma og jeg plass. Jeg fler jeg sitter i et klasserom. Elevene i de sorte frakkene er her ikke for drite ut pappa eller prve f han dmt. De er her for lre om eiendom. For de kan absolutt ingen ting. Selv jeg kan svare p sprsmlene de stiller. Du svarer p alt. Du lrer dem alt. Og du setter dem p plass. Var det flaut, Geir Kavlie? I den svarte frakken sin sitter monsteret i retten mot en uskyldig mann mens datteren hans ligger dende. Likevel har han samvittighet til se meg i ynene. Han ser at de renner der jeg sitter skrtt overfor han. Jeg ser ikke vekk. For han skal f se hva han gjr med en 19 r gammel jente's liv. Monsteret skal f se hvilken smerte han pfrer oss. For jeg grter for hele familien. Og han vet det.

Han ser bort tilslutt, men jeg fortsetter se p han. For jeg vil at han skal se p meg igjen. Og jeg ser at han merker det. Hele kroppen min vil at han skal f med seg hver eneste tre. Han manner seg opp. Luften han trekker inn lfter brystkassen hans og tilslutt fr han baller nok til se p meg igjen. Det virker som om han blir usikker. Ble du det, Geir Kavlie?

"Pus?" Jeg fjerner blikket fra monsteret i rommet. For uansett hva s fr ingen oppmerksomheten min mer enn pappa. Han ser de vte kinnene mine. Ddyrynene blir blanke og de mrke, men litt gr brynene, lager rynker i den slitne pannen din. Jeg kan se smerten min p hele ansiktet ditt.

- Thalebabe93 -

Til den elskede pappa'n min, kapittel 9

"Plsebu + Familien Myhre = sant"

 

Juleaften kommer. Romjulen kommer. Og nyttraften kommer. Det er som om hytta Plsebu p Geilo fjerner alt. Alt av ventetid, alt av krangling, alt av bekymringer, og alt av smerte. Innenfor veggene til den ikke s altfor store, men koselige hytta som ligger verst i bakken, trekker oss sammen. Sammen foran peisen som str midt i hytta og skiller stuen fra kjkkenet. Der sitter vi. Alle fem.

Jeg lukker ynene og drmmer. Drmmer om deg, pappa. Jeg ser oss sitte der. Sammen. Og jeg kan hre latteren. Jeg kan fle kjrligheten. Helt til det svir i ynene og jeg pner de fordi jeg kjenner vte drypp p brystet mitt.

Jeg ser hvert enkelt individ. Og det strler sterke, men forskjellige personligheter fra alle. Jeg klarer ikke la vre med tenke "for en gjeng" og jeg tar meg selv i sitte og smile. Theamor med den stripete tryen, den blonde parykken og den hvite luen strler mer enn noen gang. Latteren hennes er som se p flytende honning renne fra et glass. Gul som den fineste solnedgang, behagelig, og beroligende. Den fyller hele rommet. Det at hun smiler gjr meg glad. Og det er det som er kjrlighet. Nr noens lykke betyr mer enn sin egen. se deg glad Thea ga meg ro innvendig. Smilet ditt fortalte meg at alt ordner seg tilslutt.

Mamma med den hvite hyhalseren sin og den bl Bjrn Dhli buksen sitter i den hye, slitte og bl stolen. Hret hennes er litt bustete etter en langrennstur rundt Ustedalsfjorden. Det gr kanskje ikke like fort lenger, men den sporty mamma'n min kommer seg ut. Det fr meg til tenke tilbake p nr vi var sm og hun var to runder rundt vannet i full fart. Og hver gang stod pappa klar med kikkerten. I en av de mange Ralph Lauren skjortene sine, den lse og lysebl bokseren sin, og en av de mange par svarte sokkene sine. Det store hvite vinduet i stuen gir oss den fineste utsikten. Med kikkerten inntil ynene sine beveger han hodet sagte et par ganger fram og tilbake. "Jenter, kom og se, jeg ser mamma!" Jeg kunne hre stoltheten i stemmen hans. Han hadde funnet kvinnen i livet sitt. Kvinnen han skal vre sammen med resten av livet. Kvinnen som har gitt liv til det kjreste han eier; nemlig jentene hans. Jentene han er s innmari stolt av.

h, pappa. Jeg grter n. Igjen. Kan du komme og gi eldste jenta di en klem? Vr s snill?

Frederik lener seg over stolen der mamma sitter. Jeg kan s vidt se den moste orange skriften p den mrkebl genseren hans. Armene i kors dekker den akkurat ikke. Han spiller Wordfued. Jeg ser p smilet hans at han flger med p oss selv om ynene er festet til Iphone skjermen. Han og pappa klarer vre i samme rom. For frste gang kjenner jeg ikke den intense energien mellom dem. Hva er det med dette stedet?

Og s var det deg da. Med brillene p tuppen av nesen propper du i deg grnne druer. Jeg kan se konsentrasjonen til kortspillet og nytelsen av selskapet rundt deg i ansiktet ditt. Du har tankene dine helt andre steder. For her oppe finnes ikke kokrim. Her oppe finner du ro. Ro til hente fram pappa'n du egentlig er. Og vi kan alle se det. Vi kan se kampen du ikke har valgt, men likevel m kjempe. Ikke bare for deg selv, men for oss. Som du pleide si, "For Thea og deg, Thalemor". Jeg kan se mten du ser p henne. Det er som om du lengter etter oppmerksomheten til Thea. Jeg ser p hele deg at du vil ordne opp. Den nydelige rosen med torner frister deg til plukke den opp. Men du vet konsekvensen av det. Derfor tilfredsstiller du de forsiktige ddyr ynene dine med noen f sekunder av gangen s fristelsen ikke blir for stor.

ret som bestod av en med leversvikt p intensiven i frste etasje og en med leukemi i tredje etasje p Ullevl Sykehus, politibesk jevnlig(til og med p sykehuset), trakkasering og kaos var endelig snart over. For frste gang p lenge var vi sammen som en familie. For frste gang p lenge kunne vi slappe av.

31.12.11 00:00 str vi i et rom fullt av tomme stoler og dekkede bord. Folk har gtt utenfor. Veggen til bygget er et kjempe stort vindu. Den mrkebl himmelen over oss har blitt full av farger. Jeg hrer svidt smellene og svak jubel som dukker opp her og der. Men jeg er for opptatt av kjenne p kjrligheten som strmmer imellom oss nr vi str side om side. Hnd i hnd.

Jeg elsker dere.

- Thalebabe93 -

SONY DSC SONY DSC
SONY DSC SONY DSC






 

Til den elskede pappa'n min, kapittel 8

"Tiltalen"

  1. desember 2011 fr pappa et besksforbud mot statsadvokaten Geir Kavlie. Han som har saken og som ikke engang har villet mte pappa. En enkelt person som str mot Staten og dens makter fr et besksforbud allerede fr han har hndhilst p Statsadvokaten.

Hva hadde pappa gjort?

Han hadde sittet i et avhr 20.desember med etterforsker Inge Haugen. Frustrasjon og fortvilelse strmmet igjennom blodet som frte til et slag i bordet med mappen sin som videre frte til at han reiste seg og gikk.

Om Thea og jeg fikk vite om besksforbudet? Nei. Hvorfor ikke? Vi skulle sknes. Han visste at det ville gjre oss sinte og at det ville skape bekymringer i hodene vre, noe han ikke ville. Instinktet som beskytter dine kjre nr de er i vanskelige situasjoner treffer meg spesielt nr det gjelder pappa. Og det at jeg som 18-ring visste at den lille stemmen min ikke har noe si i denne saken gjorde meg depressiv. Tanken p at jeg ikke kan beskytte pappa mot det som skjer rundt han n skjrer meg i hjertet. S jeg prver ikke tenke p det.

For det var det jeg var god til. Lpe fra det jeg ikke ville kjenne p.

  1. desember 2011 blir pappa tiltalt for grov korrupsjon og et bedrageri p ca 100 millioner. Tiltalen han var sikker p at han aldri skulle f. For kokrims bevis var meningslse. Men de er Staten. Og de gjr som regel det som passer dem. Pappa knakk fullstendig sammen, men om han viste det for oss? Nei. Jeg hadde ikke engang en anelse om at han hadde blitt tiltalt. For mamma og pappa ville at vi skulle ha en hyggelig jul. De ville ikke at tiltalen skulle vre noe tema rett fr det nye ret. Det nye ret som skulle brukes til forberede en rettssak. Det nye ret som ble det siste som en familie p fem.

Jeg grter n, pappa.Tastene under fingertuppene mine fr litt ekstra trkk mens jeg skriver dette. Jeg blir s fortvilet. S fortvilet og sint at det er like fr skjermen fr en knyttneve. Hvorfor? Fordi jeg ikke skjnner noen ting. Jeg skjnner ikke hvordan vi endte her. Og du som hadde svaret p alt. Det trenger jeg n. Hvor er du?

Nr en person blir tiltalt skal all dokumentasjon foreligge samme dag som tiltalen signeres. Dette sier loven. Den gjaldt tydeligvis ikke pappa i dette tilfellet. kokrim v/ Geir Kavlie hadde ikke dokumentasjonen klar. Flere purringer ble sendt fra pappa's advokat uten svar. Igjen m advokaten g til retten og be om dokumentasjonen og endelig, i juni 2012, fr pappa sakspapirene. Det vil si seks mneder etter tiltalebeslutningen. Som ogs betyr at pappa fikk kun to mneder til forberede seg p sin livskamp. Kampen han hadde bestemt seg for st igjennom. Ikke bare fordi han hevdet sin uskyld, men "For Thea og din skyld, Thalemor."

Mamma og pappa er mye sammen i tiden fr rettssaken. Hun m hjelpe han. Ikke bare m hun, men hun vil. De er jo et team. Team T.T. Eiendom. "DreamTeam" kalte jeg de bare. Mamma var jo en stor del av pappa's suksess. Han takserte, hun tok imot telefonsamtaler og satte opp oppdrag til pappa. Det var en av grunnene til at alle ringte Thorbjrn Myhre. Telefonen ble alltid svart og kunden fikk aldri nei. Enten det var pappa som tok den eller "Takstmann Thorbjrn Myhre, hvad kan jeg hjlpe dig med?"Mamma var en flink sekretr. Og jeg husker det. Jeg husker det s godt. For den jvla telefonen ringte hele tiden.

De jobber med saken. Hele tiden. Stakkars pappa. Jeg kan merke fortvilelsen hans der han sitter. Den treffer meg s hardt. Og jeg tror han kan se det p meg. For det er som om hele ansiktsuttrykket hans forandrer seg nr han ser p meg. Det slitne og tynne ansiktet treffer meg med uskyldige ddyryne. Hret som en gang var brunt og fullt at levende krller, er grtt og ddt. Han prver gjre seg selv glad og levende;

"Gr det bra, pusen min?"

"Jaja, hva gjr dere?"

"Vi bare jobber litt med saken."

"ja,"

svarer jeg som om jeg ikke skjnte det og som om det ikke gr inn p meg. Hjertet mitt sprakk litt for hver gang. Som et tynt glass. Og det gjr det fortsatt hver gang tanken p saken og pappa's situasjon treffer meg.De hadde fortalt oss det. N blir det rettssak. Vi skjnte jo at det ville komme. Noe innblikk fikk vi i saken, men det var mye vi ikke forstod. Alt var s komplisert og innviklet. Det var s mange navn og koblinger mellom de forskjellige personene.

Men en ting jeg forstr mer enn noe annet n er at jeg skulle nske jeg visste da, det jeg vet n.

- Thalebabe93 -

Til den elskede pappa'n min, kapittel 7

"Kollaps"

Sommeren 2011 er det "stille". Thea gr p medisin etter at hun har blitt friskmeldt og pappa venter p hva som kommer til skje med saken hans. Saken kokrim bare trenerer. Pappa'n min som er en av norges beste og mest brukte takstmenn har gtt fra kjre fra eiendom til eiendom, til vre "taxisjfr" for oss andre. Og nr han ikke er det s sover han. Hele tiden. Hvorfor sover han? Fordi da trenger han ikke kjenne p smerten og bekymringene. Du hadde ikke trengt bre de alene, pappa. Jeg kunne hjulpet deg. Misforst meg rett; jeg hadde gjort det med glede.

Sent i august 2011 fr jeg en telefon fra mamma. "Tobben har falt om, Thale! Jeg er med Thea p sykehuset og tar noen prver. Du m dra til Diakonhjemmet." Igjen fikk jeg en snn telefon. Og igjen fryktet jeg det verste. Nemlig pappa i koma. Men denne gangen er det heldigvis ikke like ille. Jeg drar dit alene i fullfart og det eneste som gr igjennom hodet mitt er hva i all verden skjedde.

Jeg merker en energi inni meg. En sint, stresset og bekymret flelse vokser mens jeg gr mot dren til rommet han ligger p. Jeg kan hre pusten min bedre enn noe annet. Hvorfor skjer dette igjen? Jeg fatter det ikke. Kan ikke kokrim bare la pappa vre? La han komme tilbake til jobben og hjelpe familien sin. Vi har nok med en person inn og ut av sykehus. Idet jeg pner dren og ser den bekrymringsfulle, men samtidig rolige pappa'n min fylles jeg med empati. Hjertet mitt knuses.

"Hva skjedde?"

De snille ynene treffer meg med forklaringsproblem.

"Jeg vet ikke, Thale. Jeg satt utenfor en kaf med advokaten min og forberedte meg til avhr hos kokrim. Plutselig falt jeg om."

"Dette sliter p deg, pappa. Gr det greit med deg da?"

"Ja, jeg fr dra hjem snart."

Jeg setter meg i stolen som str ved siden av sengen og gnir ansiktet mitt i hendene. Jeg er sliten og oppgitt, og skulle nske jeg satt sammen med pappa i en litt hyggeligere setting. Men det gjr vi ikke. Og akkurat n fles det som at dette er livet mitt. Sykehus og kokrim. Tenk p hvordan de som faktisk er hovedpersonene oppi dette har det.

Det turbulente forholdet til Thea og pappa gjr det ikke akkurat lettere heller. Hun er s sint p han og han tar imot s mye dritt. Og snn er det hver dag. Hun klarer ikke vre i samme rom som han engang. Jeg kan se p ansiktet og fle energien hennes hver gang han gr forbi henne. Om han slenger tilbake? Nei. Han tar imot og tar imot. Og jeg fr s vondt av han for det er ikke hans feil. Men det stae vesenet gir seg ikke. Og uansett hva jeg sier s er det ingenting som endrer hennes mening. Det gjr meg oppgitt. S oppgitt at jeg tilslutt klikker p henne. Noe som skjedde i ny og ne. For jeg klarte ikke se en person jeg bryr meg om bli sparket mens han ligger nede.

Mamma bare str og ser p som om hun ikke bryr seg. Men jeg vet innerst inne at det er vondt for henne. se to av sine kjre ikke komme overens. Det er bare det at hun er for sliten. Hun er nesten tappet for energi. Og s tynn som hun er n har jeg aldri sett henne. Det er som om hun ikke klarer ta vare p seg selv. For alt hun har gi gr til Thea. Jeg vet ikke hva som foregr oppi hodet hennes, men jeg kan se for meg ordene leukemi, kokrim og konomi. Og itillegg til alt dette s fr vi jevnlig besk av politi p dren.

Maktesls. Det er det som strmmer igjennom kroppen min hver gang de ringer p dren, gjemmer seg i buskene eller i biler utenfor huset. Fr de tak i pappa legger de han hardt i bakken og setter p hndjern, uansett hvor samarbeidsvillig han er. Og hva skal en jente p 18 r gjre? Ikke en dritt. For som sagt, jeg er maktesls. Det eneste jeg kan gjre er st og se p. Kjenne p synet av en uskyldig mann bli lagt i bakken. En mann som jeg kaller for pappa. Det treffer meg som en bowlingkule i magen hver gang. Hva de vil forteller de aldri. Kun "Vi skal snakke med Thorbjrn."Bullshit. Dere skal bare ha med pappa p glattcelle. Plage han. Det eneste positive som kom ut av jevnlig trakkasering var sttten og kjrligheten Thea hadde til pappa. Ingen skulle f rre han. Love hate relationship.

Mamma har gitt opp prve fikse forholdet mellom Thea og pappa. For det har ndd det punktet hvor Thea ikke vil feire julen 2011 med pappa p hytta Plsebu. Stedet p Geilo det ikke finnes noen bekymringer eller klokke. Julen som alltid har vrt familietid innenfor vre fire vegger. Som handler om kjrligheten mellom oss og kvalitetstid sammen som en familie. Jeg fr vondt i magen nr jeg fr vite at Thea ikke vil feire jul med pappa. Og det verste av alt er at det virker som om mamma ikke har tenkt til gjre noe med det. Som om dette er noe, dessverre, Thea bestemmer. Jeg blir sint og lei meg p samme tid. Jeg vet ikke om jeg vil skrike eller grte noe som frer til at flelsen nesten blir innestengt. Den vet ikke hvordan den skal komme ut. For ikke vil den skape krangling mellom Thea og meg, og ikke vil den la andre se veske renne ned mine kinn. For da er jeg bare svak. Og det at den bare ligger i magen og vokser gjr meg kvalm.

Hvordan i helvete kan man vre s egoistisk?! Og hvordan kan mamma bare la det vre greit?

"Nei, mamma, vi kan ikke la pappa vre alene hjemme i julen. Det har jeg ikke samvittighet til. Hvis ikke pappa fr vre med s blir ikke jeg med heller."Du som str for rettferdighet mer enn noen andre jeg kjenner. Ikke kast med stein i et glasshus. "Vi skal g til et familievernskontor som kan hjelpe oss." Hun har kanskje gitt opp fikse forholdet selv, men at noen utenforstende kan gjre det har hun forsatt et lite hp om.

Og det klarte de. Vi fikk pratet ut om ting vi alle hadde p hjertet p en stille og rolig mte. Og ble enig om at vi alle fem skulle feire julen 2011 sammen. Det at min davrende kjreste kom opp i romjulen lettet nok ogs litt p trykket mellom Thea og pappa. Gutten min. Og her innenfor disse veggene kommer sttten, kjrligheten og det sterke bndet mellom oss alle frem. Det som vi alle trodde var borte. P nyttrsaften stod vi sammen side om side og holdt rundt hverandre og sa at 2012 blir et bedre r. Dette blir vrt r. At det skulle bli vrt siste sammen som en familie p fem var det ingen som visste. Det var ikke engang en tanke. Takk Gud for at vi alle var sammen.









Til den elskede pappa'n min, kapittel 6

Den friske rosa fargen i kinnene hans gjr at pappa ser mye bedre ut. Noe han ogs er, men kroppen hans viser noe annet. Flere kilo har falt av etter 7 dager i koma og noen uker p Diakonhjemmet. Ukene som fles som r. For mamma, Frederik og jeg kjrer fra det ene sykehus til det andre. Men vi er mest hos Thea for pappa orker ikke altfor mye besk og minstemann er livredd for vre alene. Stakkars jente. Cellegiften spryter inn gift, redsel og usikkerhet. Kanskje ikke s rart. Thea og jeg lever det ste liv p Oslo-vest som ikke har sett den harde siden av livet og n ligger pluteslig hun og pappa'n vr p sykehus p grunn av situasjoner som ikke var virkelighet for oss. Situasjoner som liksom ikke kunne skje. Og n str vi midt oppi det. Det som er s ukjent og skummelt.

Verken Thea eller jeg er kristne. Pappa var ateist og skulle ikke ha oss dpt. Men midt oppi dette kaoset nr det har vrt som aller verst og jeg har vrt i kjelleren, har jeg faktisk satt meg ned for be. Be om at dette skal ende bra. At Thea skal bli frisk, at pappa skal komme seg ut av kokrim, og at vi skal bli en lykkelig familie igjen. For samtidig som vi str hverandre s nrt igjennom dette fles det som om vi bare sklir mer og mer fra hverandre p grunn av forholdet til Thea og pappa. Det gjr de kiloene vi alle brer p skuldrene vre 10 kilo tyngre.

"Lrdag 30. april 2011"

sitter vi alle sammen p United Bakeries Vinderen om morgenen og spiser frokost. Jeg har 18rsdag og nettopp ftt Thea og pappa hjem p perm fra sykehusene. Jeg kjenner en glede innvendig der jeg sitter og ser p hele gjengen. Vi er alle samlet et sted som ikke innbrer cellegift eller medisin, og Thea klarer sitte rundt samme bord som pappa uten slenge spydige kommentarer. Jeg sitter p enden av bordet med mannen i livet mitt p min venstre side, gutten i livet mitt p min hyre side, Frederik og mamma ved siden av de, og p den andre siden av bordet ovenfor meg sitter tryggheten min. Det bleke smilende ansiktet med parykken langs kinnene gjr meg glad der hun sitter og knipser med det orange Canon kameraet sitt. Det er lenge siden jeg har sett henne med s mye energi. Hun er s glad i dag. Og det er en av de beste gavene jeg kunne ftt.

Pappa sitter i en bl Polo-skjorte og en kremfarget Armani-genser over skuldrene sine. Ansiktet hans og den kromme ryggen minner meg p at vi ikke kan sitte her altfor lenge. Han er sliten og sier ikke stort. Kanskje ikke s rart det heller. ligge i koma i syv dager hvor kroppen bruker absolutt alle krefter p reparere seg selv, sliter en ut.


Resten av dagen henger min davrende kjreste, Thea, Frederik og jeg sammen helt til kvelden kommer. Pappa m tilbake p sykehuset og Thea skal bli med mamma ut til Sandvika. Min davrende kjreste og jeg skal ut og spise middag sammen. Det er lenge siden bare han og jeg har gjort noe hyggelig s vi pynter oss og bestemmer oss for spise p en italiensk restaurant. Fem minutter etter at vi har satt oss i bilen ringer telefonen min. Det er Thea. Hun vil at vi skal komme helt ut til Sandvika s hun kan ta et bilde av oss.

"Tuller du eller?"

"N har dere pyntet dere og alt det der. Kjr hit frst da s jeg kan ta et bilde av dere."

"Nei, Thea det gidder vi ikke. Ikke bare for et bilde."

"Vr s snill!"

Jeg fr drlig samvittighet og vender hodet mot min davrende kjreste. Jeg vil s gjerne gjre Thea glad, men om han gidder kjre helt ut til Sandvika vet jeg ikke. Jeg fler meg egoistisk som m sprre og er redd for f et svar av han som kommer til skuffe henne.

"Kan vi kjre ut dit?"

"Jada, det gr fint det."

Idet jeg pner dren til den store cafeen Thea og mamma befinner seg er det musestille. Jeg roper hallo, men det er ingen som svarer. Det gir mer mening nr jeg kommer rundt svingen og inn p rommet alle bordene str. Synet av Thea og ordet ?SURPRISE!? er det frste som treffer meg. Bordene er pyntet med bursdagsdryss, ballonger og gaver. Venninner, venner og familie str sammen og smiler og begynner synge. Et bilde du liksom.

Hun har arrangert dette. Hun som er syk. Pappa str der ogs. Tilbake p sykehuset du liksom. Jeg blir s rrt, akkurat som pappa, for der er vi ogs helt like. S rrt at jeg ikke klarer holde trene tilbake og nr han kommer bort til meg med trer i ynene selv fles det som at dette kommer til g bra. Denne tffe perioden vi befinner oss i kommer til ordne seg og et lite yeblikk glemmer jeg smerten. Det at Thea har arrangert dette mens hun har ligget i en sykeseng treffer meg, og det at pappa er her fr trene til renne enda mer. De to som har det vondt og som sliter aller mest av oss alle lfter meg opp.



P veggen ved det lange bordet henger det mest sannsynlig et bilde, som er pakket inn i papir. En gave jeg skulle pakke opp til sist. Det rde bildet med en ballerinadanser inni et hjerte er s vakkert. Teksten som flger formen p hjertet leser jeg hyt, men det var ikke fr i ettertid jeg forstod verdien av ordene. Ordene som lfter meg opp.



"Kjre vakre deg

Dans kun etter egne noter, vet du hvor vakker du er, hvor begavet, du trenger ikke bevise noe annet enn den du er, du er nydelig

Ta av deg tspiss skoene og dans kun etter egne noter og det vil vre den vakreste dansen du noen gang har danset"

Det er akkurat det jeg gjr n, mamma og pappa.

Til den elskede pappa'n min, kapittel 5

"April 2011"

Vi har to sykesenger vi m st ved n. Hun som ligger i den ene str ved siden av meg og ser p den andre. Vi str tett. Synet av pappa'n vr i koma trekker oss automatisk nrmere hverandre. Synet som er s skummelt gjr at vi sker etter trygghet. Og det finner vi sammen.

Han har slanger over alt. I nesen, munnen og armene. Thea holder han i hnden mens hun ser p han. Jeg kan se medflelsen i ynene hennes. Hun vet hvordan det er ligge nede. Hun vet hvordan det er ha det vondt. Og smerten i mammas ansikt mens hun str ved sengekanten hans, skjrer meg i hjertet. Flelsen av kaos eksploderer som bomber inni meg. Jeg kan bde fle den og hre den, men fr den ikke ut p noen som helst mte. Hjelp! Ordet skrikes innvendig, men finner ingen vei ut. Og jeg klarer heller ikke hjelpe den. Akkurat der er jeg veldig lik pappa. St foran mennesker og si at det gr bra nr det egentlig ikke gjr det fordi jeg ikke fr meg selv til si det. Fordi da blir det plutselig virkelighet. En virkelighet jeg ikke trr kjenne p.

Ikke fr den dag i dag ihvertfall. Og den slo meg ned i kjelleren.

Pappa ligger fortsatt i koma. Hvor lenge han skal ligge vet vi ikke. Det kommer helt an p hvor raskt kroppen hans klarer reparere seg. Jeg sitter ved sykesengen hans hver dag. Og bare ser p han. Sinne og sorg vokser inni meg. For dette er kokrim sin feil. De delegger pappa'n min. Det er det mange som mener ikke stemmer. De mener at pappas sykdom er selvpfrt. (U)heldigvis str de ikke i hans sko. For hadde de det s hadde de skjnt det. Ingen av de har bygget seg selv opp fra bunn til bli en av norges mest brukte takstmenn som har alt. Som str p tronen etter 20 r med hardt arbeid. Og alt dette blir revet ned p fire r!

Mamma og jeg tar heisen mer enn noen andre i dette store brune bygget akkurat n. Opp til Theamor og ned til pappa. Jeg kan tilslutt gjre det i blinde og beina mine gr p autopilot. Jeg er s sliten at jeg ikke engang vet selv at jeg er det. Synet av meg selv i speilet er bare frt. Posene under ynene, det fettete hret og den bleke huden min er det som mter meg. Og det eneste jeg klarer tenke nr jeg ser meg selv i ynene er "Hva skjer med denne familien?" Det er som om vi aker i nedoverbakke med en djevel p bremsen som srger for at vi virkelig fr med oss turen. Turen som torturerer oss.

Etter syv dager med venting p at pappa skal vkne, pner han endelig de hovne ynene hans. ynene som ikke kjenner deg nr du fr kontakt. Han er helt fjern og det er som om han ikke helt skjnner at han er p sykehus. Jeg har s vondt inni meg. Pappa ligger med en alvorlig tilstand i en sykeseng og er helt fjern. Jeg har aldri sett skjoldet mitt s svakt fr. Mannen i livet mitt. Men den tffe pappa'n min har ikke tenkt gi opp. Han kommer seg og etterhvert sender de han videre til diakonhjemmet.

Det er ikke de mest pratsomme samtalene vi har nr vi besker han, men yekontakten som blir vekslet mellom oss alle sier mer enn tusen ord.

"Hvem dukket opp sa du?"

Ordene kommer sjokkerende og rasende ut. Mamma har nettopp fortalt meg at kokrim dukket opp p diakonhjemmet fordi de ikke trodde p at pappa var syk og bestemte seg for oppske han p sykehuset. Burde det ikke ringe en bjelle hos kokrim allerede der? Hallo, mannen dere skal avhre ligger p sykehus! Det sier seg vel selv at han ikke er i stand til det?

"Jeg vil ringe kokrim n, mamma." S rasende er jeg. S rasende at jeg begynner skjelve. Jeg har rett og slett ftt nok. kokrim har ndd det punktet hvor de tenner bde Thea og meg. Men bde mamma og advokaten til pappa har snakket med de allerede. Og kjenner jeg mamma rett s sa hun nok ikke ifra p en beskjeden mte. "Avhrte de han da?" "Nei, legen hadde mtt de i dren og sagt at det var helt uaktuelt og at de egentlig bare kunne forlate omrdet."

Jeg drar til pappa med engang etter at jeg har ftt beskjeden. Han skal ikke fle seg alene etter en snn hendelse. Idet jeg pner dren til rommet hans mter jeg synet av en mann som bare titter ut av vinduet. Den sterke og kjekke pappa'n min ser s sliten ut der han sitter p sengekanten og dingler med de bleke beina i en lysebl sykeskjorte. Den tynne kroppen og det gr skjegget fr han til se gammel ut. Men samtidig s gjr den kromme ryggen og de snille ynene hans s st. Det trekker fram et lite, men skjevt smil rundt munnen min.

"Hei, pappa."

"Hei, pus."

"Gr det greit?"

"Jada, det gr."

"Er det mulig vre s frekk dukke opp her?! kokrim alts."

"Ja, det er helt utrolig, men ikke tenk p det, pusen min. Du har 18rs bursdag snart."

"Det er ikke noe jeg tenker p akkurat n, pappa. Jeg skal nok bare ut og spise en middag med kjresten."

Igjen vil han beskytte meg. Jeg kommer dit for sttte han og for vre der hvis han vil prate om det. Men han vil ikke legge noe p skuldrene mine. Han er pappa og mannen i familien som skal beskytte oss. Og den innstillingen har han selv nr han ligger i en sykeseng.

Det er kun en eneste gang jeg kan huske at jeg "beskyttet" pappa. Det var en kveld under Theas andre behandling i februar/mars 2011 rett fr fallet hans i trappen som forrsaket indrebldninger. Mamma kom til meg og spurte om jeg hadde hrt noe fra pappa. "Nei.." Sa jeg. "Kan du dra hjem og sjekke han? Jeg har prvd ringe til han i hele gr og i dag, men han svarer ikke. Thea vil ikke at jeg skal dra herfra." Hun bryter sammen. Dette er tungt for henne. En mann som er hennes kollega, venn og kjreste sliter med kokrim p nakken og en datter som kjemper for livet mot en sykdom, holder p ta livet av henne. Jeg holder rundt henne og sier at jeg selvflgelig skal dra hjem og se hvordan det str til med pappa. Jeg hadde heller ikke sett noe til han for jeg bodde for det meste p sykehuset eller hos min davrende kjreste p Bygdy.

Klokken er over midnatt. Min davrende kjreste og jeg kjrer inn porten til det rde huset vrt. Det er helt mrkt og jeg begynner bli redd. For jeg vet hvorfor mamma vil at jeg skal dra hjem til pappa. Jeg m sjekke at han fortsatt er i live. Redsel vokser inni meg. Frykten for finne pappa bevisstls gjr pusten min tung og hendene mine begynner skjelve.

Vi gr begge musestille opp trappen. P toppen stopper vi utenfor den hvite dren som str med et lite gap. Jeg vender ret mot dren i hp om at jeg kan hre en som puster. Men det gjr jeg ikke. Hjertet mitt dunker enda fortere og jeg ser p min davrende kjreste med et bekymringsfullt blikk. Jeg er livredd akkurat n og har mest lyst til gjemme meg bak ryggen hans, men jeg ber han om vente ved trappen. Jeg vi like utsette han for et frt syn.

Jeg pner dren til det mrke rommet og gr mot sengen som befinner seg rundt hjrnet. Skapdrene p min hyre side langs veggen er store speil. Jeg kan se sengen i de og synet av en skikkelse som ligger der mter meg. Idet jeg kommer rundt svingen og nrmer meg sengen kan jeg bde se og hre at han puster. 50 kilo falt nettopp av skuldrene mine. Men nr nesen min legger merke til den innestengte lukten og ynene mine mter den sovende pappa'n min med blodige servietter p gulvet langs sengen, fr jeg vondt. Han har mest sannsynlig sltt seg. Jeg puster oppgitt og idet jeg setter meg p sengekanten hans vkner han brtt.

", er det deg, Thale. Jeg s ikke at det var deg." Han vrir seg litt i sengen.

"Pappa, gr det greit?"

"Jada, skulle det ikke det?"

"Nei, jeg tror ikke du har det s bra. Jeg tror du er veldig lei deg og har vondt, og at situasjonen er tffere for deg enn du viser."

Han kniper leppene sammen og tar tak i hnden min. Vi ser bare p hverandre og trene som har begynt renne.

"Pusen min." Det at han bryter sammen gjr stemmen hans svak og uklar.

"Jeg skjnner det, pappa. Jeg forstr godt at du er lei deg."

"Jeg er kjempe lei meg, Thale. Jeg synes dette er tungt. Jvlig tungt."

Han pner seg totalt og hnden min som stryker langs det vte kinnet hans forteller han at det er helt okei. Det er lov synes at livet er tft. Selv for de voksne som skal beskytte oss. Og for frste gang var det jeg som holdt hans hnd og ikke omvendt.

- Thalebabe93

Til den elskede pappa'n min, kapittel 4

"Familien Myhre p sykehus"

Vi befinner oss i 2011 og Thea har ftt sitt andre tilbakefall n. Pappas helse blir ikke akkurat bedre den heller. Han sover mye og jeg fr mindre kontakt med han. Pappa'n min forsvinner bare mer og mer. Som om han skyver meg unna. Ikke fordi han vil, men for beskytte meg. For han vil ikke at jeg skal bekymre meg. Men det gjr jeg innerst inne uansett hvor mye han sier at jeg ikke skal tenke p det. For jeg kan se i ynene hans at han har det vondt. At det er s mye mer enn det Thea og jeg har ftt vite. Men som den pappa'n han er s legger han ikke problemene sine p oss. Ikke fordi han vil skjule noe, men fordi han er verdens beste pappa. I mine yne ihvertfall.

Dette sliter p oss alle. Hetsen fra kokrim, Theas sykdom, media og konomien. Pappa har ingen ting gjre lenger. Jobben hans er tatt fra han. Jobben han er best i. P grunn av kokrim.

Rundt april 2011 kommer jeg hjem fra sykehuset en ettermiddag. Mest sannsynlig for sjekke at pappa fortsatt var i livet. Som alle de andre gangene jeg ble sendt hjem fra sykehuset midt p natten for sjekke. Men jeg kommer ikke inn fordi lsen p dren har blitt skiftet. Hva faen skjer her a? Jeg er drit sliten og orker ikke dette akkurat n. Jeg har nok med Thea som er syk, en mamma som aldri er hjemme lenger og en pappa som sliter med kokrim. Jeg fler meg s alene p forskjellige mter. Og denne lsen som har blitt skiftet gjr meg enda mer forvirret og "lost" enn det jeg allerede er. Jeg str utenfor dren vr som et hissig stort sprsmlstegn og bare stirrer p den nye gullsen. Jeg merker at noe bygges raskt inni meg. Fortvilelsen er pvei til eksplodere. Tilslutt str jeg med hyre tommel p ringeklokken og trykker s fort og ofte jeg kan mens den andre hnden min slr p dren. Jeg vet at pappa ikke er ute og takserer. Det har han ikke gjort siden kokrim festet han til ankret sitt, s han m vre hjemme. "Pappa, pn opp!"

Tilslutt pner dren seg. Jeg str og ser p han som om jeg har sett et spkelse. "Hva faen skjer her? Hva har du gjort?" Som den blinde jenta jeg er ser jeg bare han som synderen. "Det er ikke meg, Thale." Hvis ikke det er han? "Hvem faen er det da?!" "Jeg vet ikke" sier han. "Kdder du med meg n eller?" sier jeg p en overfladisk og frekk mte mens jeg merker at jeg begynner bli litt redd. Har han mistet det helt og gjort det uten at han selv vet det? Eller forteller han meg sannheten?

Det jeg ikke vet er at namsmannen har vrt her. Det er han som har skiftet lsen. Og her str jeg og kjefter p pappa og spr om det har klikka for han.

Hvorfor ikke bare fortelle meg situasjonen som den er? At konomien gr til helvete og at Namsmannen har vrt her fordi Norges Tennisforbund vil ha huset tvangssolgt?

Fordi han visste at det begynne forklare alt sammen ville ikke bare bli for komplisert, men alt for mye for meg. Han ville skne meg for alle bekymringene som ville skapes ved fortelle meg. Mye av grunnen var nok ogs at han ikke orket. For han var like sliten som meg.

Men hvorfor ville NTF ha huset tvangssolgt? Fordi i mars 2008 ble jeg kastet ut av norges satsningsteam; Team Odin. Dette var en gruppe p seks med landets beste tennisspillere mellom 13 og 16 r. Hvorfor jeg ble kastet ut? Fordi mamma og pappa stilte sprsml. Sprsml som: "Hvem skal kjre minibussen ned med barna til Danmark (til en av de mange turneringene)?" "Hvilken trener er det som skal mte barna der nede?" osv. Denne minibussen skulle kjre ned til Danmark, med en sjfr som ikke hadde minibusslappen, en fredag. Det betydde at barna mtte tas ut av skolen denne dagen. Jeg hadde startet ret med vre borte fra skolen og hadde vrt mye borte generelt p grunn av tennis s foreldrene mine valgte sende meg ned til Danmark med fly lrdag morgen i stedet. Dette var uakseptabelt for lederne og trenerne i teamet s de eksluderte meg under denne turen. Fordi foreldrene mine valgte sette meg p skolebenken i stedet for sitte i en buss i tte timer! Jeg m faktisk le litt. Det gjorde tennisvennene mine ogs. De sa ikke et ord til meg der nede. Der stod de en gjeng p fem stykker og bare s p meg. Om det traff meg i magen? Ja. Men jeg hevet meg over det. Jeg var ikke der for vre med venner uansett. Jeg var der for spille tennis.

Etter ekskluderingen fra teamet bestemte vi oss for stevne tennisforbundet. En sak vi tapte i Tingretten og Lagmannsretten, hvor NTF deretter krevde sakskostnader dekket. De tok derfor utlegg i huset vrt og begjrte tvangssalg som frte til en verdivurdering p huset og skiftet ls.

Uansett. Hvordan kom pappa seg inn? Namsmannen hadde ikke satt p ny ls p kjellerdren bak huset, s pappa kom seg inn der. Det jeg heller ikke visste mens jeg stod og kjeftet p han var at han hadde falt ned den lange trappen og sltt seg s hardt at han fikk indre bldninger. Noe han ikke visste. To dager senere viste pappa mamma blmerket han hadde ftt etter fallet. Det fylte hele siden av magen og ryggen, og hele veien ned til kneet. Noen timer senere lper jeg igjennom en hvit gang etter en telefon fra mamma. "Pappa ligger p intensiven p Ullevl syehus, Thale. Du m dra dit n! Jeg kommer s fort jeg kan." For kunne komme inn til avdelingen han ligger p, m jeg ringe p. "Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?" "Jeg skal inn til Thorbjrn Myhre." Jeg er andpusten og stresset. "Okei, og hvem er du?" "Jeg er eldste datteren hans." De to store drene pner seg og jeg gr med raske skritt gjennom gangen. En lege kommer med enda raskere steg mot meg. Hun stopper meg og spr meg om jeg er alene. Jeg forklarer at jeg fikk en telefon fra mamma om at jeg mtte dra hit s fort som mulig fordi hun er helt ute i Sandvika en tur. "Okei, men jeg kan forklare deg tilstanden hans eller skal vi vente p mamma'n din?" "Neida, du kan fortelle meg." Hun guider meg bort til stolene som p en mte har blitt festet sammen til en benk langs den hvite veggen. Og der sitter jeg 17 r gammel alene p intensiven p Ullevl sykehus og fr vite at tilstanden til pappa'n min er kritisk. Han har kraftig indre bldninger som de ikke har funnet ut av hvor kommer fra. De var redde for organkollaps og tok beslutningen om legge han i koma. P denne mten hadde de ogs mer kontroll p hjertet hans.

Men jeg fr ikke se han s jeg tar heisen opp til 3. etasje. Opp til tryggheten min som ligger i et rom med blodkreft. N trenger jeg henne virkelig. For jeg aner ikke hva som skjer med denne familien. Hvordan kan Theamor ligge i 3. etasje med leukemi og pappa ligge i 1. etasje i koma med indre bldninger? Og tillegg til alt dette holder huset vr p bli tvangssolgt. Takk Gud for at pappa sparte meg for den informasjonen. Tanken gjr meg s "lost" at jeg ikke engang vet selv at jeg er det. Og n skal jeg slippe bomben p henne. Som om hun ikke har nok med seg selv fra fr. Samtidig som det knuser meg mtte fortelle henne hva som foregr, er jeg redd. Redd for se en reaksjon jeg ikke nsker. En reaksjon som ikke bryr seg. For selv om hun ikke vil ha noe med pappa'n vr gjre s klarer ikke jeg stenge han ute.

Jeg trenger ikke si ett ord fr hun skjnner at noe er galt. "Hva er det?" Hun kan se p hele meg at jeg ikke har det bra og trenger henne. "For noen dager siden falt pappa i trappen hjemme. Han ligger i 1. etasje i koma med indre bldninger." Ansiktsuttrykket hennes blir bekymringsfullt. Noe som p en mte var godt se. For det var en bekreftelse p at hun fortsatt har masse kjrlighet til mannen hun er s sint p. Mannen hun ikke vil ha noe med gjre lenger. Pappa'n vr. "Kan vi f se han?" Enda en bekreftelse. Jeg forklarer henne at legen ikke vil la oss se han fr mamma kommer. Det er tydeligvis ikke et pent syn.

- Thalebabe93 -

Til den elskede pappa'n min, kapittel 3

"Siktelsen"

Som jeg har skrevet tidligere ble pappa siktet 7. mai 2008 for tre uriktige verdivurderinger og takster som kokrim mente skulle brukes til svindel av banker. Seks menn stod utenfor den bl dren vr. Klare til arrestere pappa og ransake hele huset. En prosess fra kokrim sin side som brakte konomien i ruin.

Klippen til familien og inntekten til selskapet mamma og pappa hadde bygget opp sammen ble revet i stykker. kokrim tok brikke for brikke og torturerte og krenket oss. De frste to rene fra 2008 til 2010 tok de pappa. De to neste fra 2010 til 2012 tok de hele familien. Fire jvla r med trakkasering som skulle vise seg bli til flere i ettertid.

Jeg husker en sen vinter kveld tidlig i 2009. Jeg skulle ut og lpe en tur. Jeg stod i gangen, hadde tatt p skoene og slengt p meg refleksvesten. Idet jeg skulle til rope inn og si at jeg skulle ut en tur traff synet av pappa i den sorte sofaen meg. Han bare satt der og stirret ut i luften med hodet lent mot den hyre hndflaten sin. Jeg s i ynene hans at han hadde vondt. Depresjon og fortvilelse strmmet igjennom han. Jeg husker det traff meg. Pappa'n min har det vanskelig. Han som var skjoldet mitt sliter. Skjoldet som var laget av stl ble sakte og sikkert gjennomsiktig og gjort om til glass. Tynt glass.

Men Thea og jeg fikk ikke vite s mye om hva som foregikk. Mamma og pappa ville skne og beskytte oss fra situasjonen. En situasjon som plutselig ble et oppslag p frstesiden av aviser og et tema for media. Hvordan kunne foreldrene vre beskytte oss fra situasjonen n? Vi ble jo til og med konfrontert p skolen av medelever og spurt om pappa'n vr var kriminell. Dette frte til at mamma og pappa sendte oss til Danmark for bo hos onkelen og tanten vr i ett rs tid fr vi kom hjem igjen og Thea fikk konstatert leukemi.

"2010"

De har n begynt nye avhr av pappa. Bare at n har tre uriktige takster og verdivurderinger blitt til tretti. kokrim mente at de var brukt til svindel av banker. Et bedrageri p ca 100 millioner kroner som de mente pappa hadde hadde vrt en del av. Etter to r med en siktelse mot seg som ikke kunne forklare hva som var uriktig med takstene ba pappa om f journalfrt etter hvert avhr av de forskjellige eiendommene at kokrim ikke kunne fortelle hva som var feil med verdivurderingene. Dette ville de ikke og kort tid etter trekker politietterforskeren Hans Magnus Warholm seg. "Jeg vil ikke mer" kom ut av munnen hans under et avhr med pappa fr han reiste seg og gikk.

Hvorfor ville han ikke mer? Skjnte han hvor feil dette var?

N stod pappas sak uten etterforsker og politiadvokat. Hva skjer n? Jo, kokrim gjorde en avtale med pappas advokat om at han skulle fortsette avhrene gjennom sprsml som kokrim hadde laget. Skjnner dere hva dette betyr? Pappa skal n bli avhrt av sin egen advokat p hans kontor. Sin egen advokat! Latterlig. Det er det jeg har si til det ihvertfall. Etter to "avhr" med sprsml som omhandlet hvem han hadde mtt, hvem som hadde bestilt takstene, betalt for takstene og ftt takstene, sier pappa stopp. Dette blir for dumt. Noe alle ser, s pappa og hans advokat sender et brev til kokrim om at hvis ikke de kan finne en etterforsker s m de frafalle siktelsen. Noe de selvflgelig ikke har tenkt til gjre s de setter Inge Haugen p saken, som pappa har en skriftlig dialog med fr det frste avhret. Her skriver politietterforskeren flgende til pappa:

"Vi/kokrim kan ingenting om eiendom."

Hvordan kan kokrim pst at pappa har laget uriktige verdivurderinger og takster nr de ikke kan noe om eiendom?

Det kunne de forsvidt ikke for de klarte jo ikke forklare hva som var uriktig med de. Men en ting er sikkert og visst, de visste hvordan de skulle plage oss med jevnlig politibesk over fire r.

"Trakkaseringen"

De visste hvordan de skulle gjemme seg i buskene rundt huset og i biler utenfor. Hvordan de skulle dukke opp syv ganger p fjorten dager og hvordan de skulle ta seg inn i huset uten ringe eller banke p. Hvorfor? De skulle ta pappa med ned til politistasjonen, kaste han p glattcelle og forskynne han et besksforbud. De dukker opp p en adresse som de har ftt beskjed om at han ikke befinner seg p. En adresse en kreftsyk person oppholder seg p og som trenger ro.

Det er to hendelser som har festet seg til hjernen min. Hendelser som gjr meg sint. Den frste var nr pappa hadde hentet Frederik p Bygdy. Han hadde mistet telefonen sin, mens han kjrte, ned p gulvet. Han lente seg ned for plukke den opp som frte til at bilen vinglet. Ti minutter etter at de har kommet hjem ringer det p dren. Som den tillitsfulle og unnbydende mannen pappa var pner han. To politimenn tar tak i han. De legger han hardt i bakken med hndjern p. Frederik, som er nede i kjelleren, kommer lpende opp fr de kaster pappa inn i politibilen og slenger med alle drene. Til og med naboen vr reagerte p oppfrselen til politiet. Frederik blir helt fra seg, ringer mamma og forklarer hva som foregr. "Gr du p dop/stoffer eller?" spr den ene politibetjenten Frederik om. "Nei, hvordan det?" "Du har s blanke yne." Pappa mtte forklare seg p stasjonen og ble sendt hjem senere p kvelden.

Den andre hendelsen var nr Thea og jeg fikk nok. Nok av menn som gjemte seg i buskene og i bilene utenfor huset vrt jevnlig. Menn som bare kom for plage pappa'n vr. Vi sitter rundt det lange stuebordet en mrk vinterkveld. Plutselig fr mamma ye p to skikkelser som gr forbi porten vr. Det frer til at Thea reiser seg raskt opp, lper ut i gangen og kaster p seg sko og jakke. "Hvor skal du Thea?" spr jeg mens jeg beveger meg etter henne. "Jeg skal ut og si ifra!" Det frer til at jeg kaster p meg et par sko som str i gangen. Idet jeg har kommet ut til porten har hun ndd nesten helt ned til den andre veien. Der str det to menn og en svart Volvo. Hun roper etter de mens hun lper og sier at de skal vente. En annen svart Volvo kommer kjrende forbi porten. Jeg strekker ut armene. "Kan dere ikke bare la oss vre? Dere finner ikke pappa p denne adressen og Thea har kreft og trenger ro." Den svartkledde og ekle mannen ser p meg og ler;

"Hun klarer fint lpe s s syk er hun nok ikke."

Kjre politibetjent.

Den jenta som klarte s fint lpe, lper i dag p skyer i himmelen.

Sammen med pappa'n vr.

- Thalebabe93 -

Til den elskede pappa'n min, kapittel 2

"kokrim + NTF = Sant?"

Som sikkert mange av dere vet spilte Frederik og jeg tennis i mange r og konkurrerte p et relativt hyt niv. Hvertfall Frederik. Han var nok Norges strste talent. Jeg har aldri mtt noen med en snn type ballflelse som den gutten der. Som om hendene og beina hans var laget for ballsport. Men som meg selv ble han fryst ut av bde trenere og ledere som frte til en bitter tennisstrid mellom mine foreldre og Norges Tennis Forbundet(NTF), et tema jeg skal komme utfyldene tilbake til. Det er n helvete begynner.

I juni 2007 ilegges Frederik en bot p 10 000 kroner for en advarsel han fikk i en finale p Hank. 10 000! Denne boten ble klaget inn for appellutvalget i NTF. Lederen i appellutvalget, Jan Just Madsen, som samtidig satt i styret i Nordea, mtte i desember 2007 nedskrive boten fra 10 000 kroner til 1000 kroner. 8. Januar 2008, alts en mned etter, sender han "for ordens skyld" beskjed til kokrim om at pappa'n min var en del av et kriminelt milj.

I februar begynner NTF's utfrysningen av meg hvor det tilslutt blir tatt en avgjrelse og jeg blir kastet ut av Norges satsnings team 10. mars 2008. Ikke nok med det, jeg blir ogs eskludert fra alle klubber. Hvorfor alle klubber? Fordi den davrende presidenten(i NTF) skrev et innlegg p tennis.no. Med bilde av bde mamma og jeg stod det at vi var eskludert og stygge ting om pappa.

Men hvorfor? Hvorfor ville de fryse Frederik og meg ut? Fordi mamma og pappa satt med korrupsjonspapirer p tre sentrale personer i Norges Tennis Forbund.

Husk p at jeg var kun 14 r. Jeg forstod ikke alt som foregikk, men jeg forstod flelsen av g p et tennisanlegg og ikke fle seg velkommen. Flelsen av at ingen vil snakke med deg. Og hva hadde jeg gjort? Hadde jeg mobbet eller plaget andre spillere? Nei. Jeg hadde ikke gjort noen ting. S hvorfor gr dette utover meg da? Fordi mine foreldre str for rettferdighet og ikke lar seg trkke p. Som mange andre lar seg gjre.

29. april skriver kokrims Pl Sverre Hrnes, som selv driver med eiendom, siktelsen av pappa for tre uriktige takster og verdivurderinger.

Norges flinkeste og mest brukte takstmann har blitt siktet. Pappas database var gull verdt i eiendomsbransjen. En database som inneholdt 16 r med taksering. Han takserte for alle eiendomsinvestorer og ble brukt av alle eiendomsmeglere. Hvorfor? Som de alle sa; "Tobben var best!"

7. mai 2008 blir pappa arrestert og satt p glattcelle i 48 timer hvor han sitter i avhr. Samtidig foregr det full ransakelse av huset. Hva de lette etter? Penger. Det gikk rykter om at det var flere titalls millioner gjemt nede i kjelleren vr. Hva de finner? Ingenting. Som frer til lslatelse av pappa fredag 9. mai 2008.

Var hensikten med ransakelsen at Hrnes skulle ha tak i databasen til Norges mest brukte takstmann?

Jeg husker det som om det var i gr. Thea p 14 r og jeg p 15 r hadde ikke sett pappa'n vr p to dager fordi politiet hadde tatt han. Vi ante ikke hva som foregikk bortsett fra at kokrim hadde fjernet dataer, mobiler og papirer fra hele huset. Vi fikk vite av mamma at vi kunne f se pappa igjen i Frognerparken utenfor tennisanlegget hvis vi ville. Vi ville se han s fort som mulig s vi tok snarveien gjennom Frogner Stadion. Rundt svingen ser vi pappa komme gende med mamma fra andre siden av parkeringsplassen. Jeg spurter alt jeg kan og Thea har aldri trkket s hardt p pedalene p sykkelen. Vi omfavner pappa'n vr med en stor klem. Det presser frem trer i ynene hans.

Det blir gjennomfrt ett avhr til i juni mned 2008 av pappa. Etter dette er det stille fra kokrim sin side. S stille at pappas advokat tilslutt gr til tingretten og ber om frifinnelsesdom ettersom kokrim ikke vil avhre hans klient. Klienten som nrmest lp etter kokrim for bli avhrt for forklare sin uskyld. De stoppet prossessen med rettslige avhr og sa at det ikke var ndvendig. De ville selv gjenoppta avhrene av han. Men da pappa og hans advokat kom til kokrim igjen hadde de ingenting sprre han om. De ville ikke presentere noen sprsml eller si hva de ville vite. De lurte p hva pappa hadde si.

Hvorfor prvde kokrim unng rettslige avhr?

Jeg husker pappa alltid stilte et sprsml; "Hva er det jeg har gjort galt?"Han visste hva han var siktiet for. Uriktige takster og verdivurderinger p tre forskjellige eiendommer, men hva var uriktig med dem? Det ble en Kafka-prosess uten grenser.

Taksering er det samme som kvalifisert gjetting. Det finnes ikke noe fasitsvar p hvor mye en eiendom er verdt. Taksering er nemlig skjnn.

Frst i 2010 blir det tatt opp nye avhr av pappa. To r senere! To r gikk han med ingen anelse av hva han hadde gjort galt. Om pappa mistet kundene sine? Ja. Ikke fordi de ikke ville bruke han, men fordi de ikke kunne. Pappa hadde ftt stempelet som kriminell. Om det plaget han psykisk? Ja. Ekstremt.

Husker du da du satt i sandkassen som liten og hadde brukt tid p bygge et slott? Husker du han som kom og sparket og trkket det i stykker? Og husker du flelsen du satt med igjen etterp? Knust, oppgitt og frustrert. For n m du begynne helt p nytt. Eneste forskjellen var at pappa ikke kunne begynne noe sted. kokrim festet han til et anker og kastet han ut i havet. Der lot de han ligge i to r fr de sakte og sikkert begynte trekke han litt oppover igjen ved hjelp av avhr. En prosess fra kokrim sin side som skulle bli en s hard pkjenning at det tilslutt gikk utover helsen til pappa.

- Thalebabe93

Til den elskede pappa'n min, kapittel 1

Kjre pappa'n min. Dette gjr jeg ikke kun for deg, men ogs for meg. Dette er den eneste mten jeg kommer til klare tilgi meg selv p. En mte si unnskyld til deg p. Jeg har gtt rundt med drlig samvittighet i to r. En samvittighet jeg ikke har turt kjenne p. Den er for vond og skummel. Jeg kommer til pne meg helt gjennom deg og din historie. Jeg kommer til vise meg fra min verste side. En side som sret og skadet meg selv.

Pappa

Det er seks uker siden Thea galopperte opp til himmelen. Til et bedre sted. Uten meg. Det er sikkert egoistisk av meg si det, men p mange mter skulle jeg nske hun hadde tatt meg med. Med p den hvite englehesten sin. For jeg vil se regnbuen og alle dens farger. Sammen med henne.

"5. Desember 2012"

Jeg str p terrassen onsdag kveld og impregnerer de nye Ugsene mine sammen med mamma. Vi har nettopp kommet hjem fra USA. To uker tok vi i varmen i Florida. For komme oss litt bort fra smerten. F litt frisk luft. Men med en gang jeg setter foten min innenfor dren hjemme igjen kjenner jeg p sorgen. Savnet etter Thea. Pappa var ikke med, noe jeg synes var deilig. Men selvom jeg var glad for slippe hans nrvr s tenkte jeg p han hver dag der borte. For han var jo alene.

Jeg ser han inne i stuen komme mot oss. Hva faen er det han vil n? Han maser s jvlig. Mas som plager oss psykisk. Men det er ikke hans feil, det er en sykdom. En sykdom kokrim forrsaket. Jeg er s sliten og merker at n takler jeg ikke mer. Ikke ett eneste ord fra han. Men jeg vet at det kommer. Og det kaster mer bensin p blet inni meg. Han skyver terrassedren til side. To eller tre ganger m jeg be han om g sin vei og la meg vre i fred, likevel gir han seg ikke. Idet jeg skal til si ifra fjerde gang eksploderer bomben inni meg. En bombe jeg ikke har kontroll p. Jeg skriker og roper etter han. Han ber meg om roe meg. "Thale, vi har naboer!" Men jeg har mistet det og kunne ikke brydd meg mindre om naboene akkurat n. For ingenting betyr noe lenger. Ikke etter at Thea dro fra meg. Jeg gir s faen i alt utenom pappa. Han har utlst noe i meg som jeg ikke klarer stoppe. Tilslutt gr han inn og skyver dren igjen, men nr vi blir ferdig med Ugsene, fortsetter han.

Er det mulig?

N har det klikket for meg. For n skriker jeg hyere og sier enda styggere ting. Jeg srer han ved minne han p det som gjr han vondt. Nemlig Thea og han. At han ikke klarte ta seg sammen for henne. Og n er hun dd. Det frer til at han klapper igjen og begynner g opp trappen til soverommet. Men jeg gir meg ikke. Jeg klarer ikke og det frer til at jeg fortsetter ved flge etter han. Tilslutt stopper han opp utenfor rommet og snur seg mot meg. Han prver si noe, men jeg skriker s hyt og hrer kun meg og min egoistiske stemme. Jeg merker en energi i musklene mine bygge seg opp og knyttnevene mine strammer seg. N skjer det. N er det sekunder fr jeg flyr jeg p han. Idet jeg lfter den hyre knyttneven min og skal til kaste meg over han blir jeg dratt bakover av to armer. Jeg var s sint at jeg ikke engang merket at mamma fulgte etter oss. Hun skjnte at n kom det til g galt. Det ender meg at jeg river meg ut av armene hennes og gr ned trappen med ynene fullt av trer. Frederik str i stuen. "Hva skjer?" Det tvinger fram enda mer veske som tilslutt renner nedover mine kinn. "Jeg bare takler han ikke lenger."

Senere p kvelden legger vi oss alle sammen. Mamma legger seg inne hos meg for jeg vil ikke vre alene. Hun lukker igjen dren og lser den. "Jeg trr ikke ha den ulst. Ikke etter det som nettopp skjedde." Jeg ser at min eksplosjon gjr henne vondt. Men jeg klarte ikke styre det. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke. Det bare skjedde. Og n str han utenfor og banker p. "Kan vi ikke bli venner igjen? Vr s snill?" Jeg har ikke krefter til svare s mamma sier at vi kan snakke om det i morgen. Noe vi alle tre vet at vi ikke kommer til bli. Det er allerede delagt.

"6. Desember 2012"

Mamma, Frederik og jeg er p Flanure Food p Briskeby. Vi har nettopp spist frokost og drukket litt kaffe. Samtalene rundt bordet er meningslse og tomme. Ingen av oss er noe srlig pratesomme. Vi er alle tappet for energi og krefter. Energi og krefter Thea tok fra oss.

Pappa er hjemme. Heldigvis. Alt ved han irriterer meg. Bare lyden av pusten hans gr meg p nervene. Samtidig som jeg blir sint av se p han s er det en sorg inni meg. Den ligger forsiktig bak der. Nr sinnet dabber ut fordi lyden av stemmen hans forsvinner, vokser sorgen fram og legger seg over. Fordi jeg fr vondt av han. S inderlig. Han klarte ikke ordne opp med Thea. Datteren hans. Datteren han var s innmari stolt av. De avluttet tiden hennes her p jorden uavklart. Og n har den andre tatt opp kampen hennes mot han.

Vi setter oss i bilen for kjre hjemover igjen. Humret har lettet litt helt til mammas telefon ringer. Det er pappa. Igjen. Kan han ikke gi seg? Jeg sitter og ser ut av bilvinduet bak Frederik. Jeg prver stenge samtalen mellom dem ute. Jeg orker ikke kjenne p den sinte flelsen. Den tapper meg bare for energi. Jeg later som jeg ikke vet at det er han mamma snakker med, men nr jeg hrer den slitne stemmen hennes endres til bekymret og stresset fanger det oppmerksomheten min. "Tobben har kastet opp blod og fler ikke beina sine. Vi m hjem n for han klarer ikke g ned og pne dren til ambulansen."Faen. En flelse av at jeg blir bekymret og redd treffer meg i magen. Av natur. Tenk at jeg kan bry meg s mye om et menneske jeg er s sint p. Et menneske som jeg ikke vet hvem er lenger. Jeg kjenner ikke den mannen jeg en gang kalte pappa. Han har blitt delagt av kokrim.

Vi kjrer inn stikkveien og fr ye p bde ambulanse og brannbil. Brannmennene holder p bryte opp terrassedren. De m inn n. S alvorlig er det. Fr de fr brutt den opp lper mamma inn porten og roper til de at hun har nkler. Jeg lper sammen med henne inn og opp p soverrommet hans. Jeg ser p han og sinne, sorg og smerte skjrer i hjertet mitt. Det dunker av irritasjon og stress, men samtidig s vet jeg at han ikke har det lett og at den sitasjonen han er i ikke er noe man bare kan fikse.

Han blir brt ned av ambulansepersonalet. Jeg og mamma str nedenfor trappen. Hun grter. "IKKE grt, mamma!" Jeg er sint. "Han skal ikke se oss grte for han." Trene mine er harde holde tilbake nr synet av den bekymringsfulle og redde pappa'n min bres ned trappen av to menn og kjrt i full fart til diakonhjemmet.

Etter at legene har ftt rede p tilstanden hans er de klare til snakke med oss. De forteller at den er ganske kritisk. Indre bldninger og svikt i bde nyrer og lever. Jeg har nettopp kommet ut av et opphold over to r hvor jeg m inn og ut av et sykehus. N er jeg her faen meg igjen.

Og det er hans feil. Nei, Thale, men det skjnner du ikke enda.

Jeg er sliten s jeg orker ikke vre p sykehuset lenge. Ikke Frederik heller. Vi har ftt vr dose, s vi bestemmer oss for dra. Det er ingenting vi fr gjort uansett.

Noen timer senere sitter jeg p en bl trestol hjemme hos en barndomsvenninne. Det koselige kjkkenet hennes tar meg tilbake til tiden vi var sm. Tiden hvor vi ikke hadde bekrymringer. Tiden hvor vi badet i svmmebassenget hennes og lp ute om sommeren. En tid jeg ikke kan spole tilbake til.

Mamma har bde ringt og sendt meg melding hvor det str at pappa spr etter meg. Men jeg gidder ikke svare. Selvom det gjr vondt vite at han ligger i en sykeseng og bare vil ha meg ved siden av han s orker jeg ikke. Jeg orker ikke forholde meg til det akkurat n.

Fyfaen s egoistisk jeg var.

Helt til fadderen til Thea ringer meg. Hun forteller meg at han er ordentlig drlig og at jeg burde dra til sykehuset. For det er alvorlig. Hun minner meg p at den mannen som ligger der er ikke pappa'n min. Det er bare skallet hans. "Husk p det, Thalemor." Det fr meg til bryte sammen. "Kan noen hente meg, vr s snill?" "Ja, du blir hentet om 10 minutter, vennen."

Jeg str ved en sengekant igjen. Klokken er 22.30. Han som jeg en gang kjente ligger i sengen. Han skjelver og er urolig hele tiden. "Thale er her n, Tobben." Han pner ynene sine og ser p meg. Jeg prver f kontakt, men uansett hvor dypt jeg ser inn i ynene hans nr jeg ikke frem. Han er her, men ikke tilstede.

"Hei pappa."

"Hei pusen min. Jeg elsker deg."

"Jeg elsker pappa'n min. Jeg er ikke noe glad i det som har delagt deg, men jeg elsker den pappa'n jeg vet du er innerst inne."

"Det var hyggelig hre."

"Hvis det skjer deg noe, pappa, s m du ikke vre redd. For Thea er den som henter deg."

Fr jeg fortsetter med fortelle hva som skjer videre med pappa, s vil jeg ta dere med tilbake i tid i de neste kapittellene. For det var nemlig ikke bare Thea som var inn og ut av sykehus jevnlig i to r.

- Thalebabe93

Theamor, kapittel 7

"Dagen fr dagen"

Det er sent. Jeg er s sliten. Hodet mitt er like tung som kroppen min. Det har vrt verdens lengste uke. Inn og ut av begravelses byret, beske Thea som ligger p kjl p Ullevl, og besk av nre og kjre. Pappa og jeg har enda ikke pratet ut om kranglen vr, noe som gjr stemningen mellom oss anstrengende. Den har skapt en energi som bare ligger der. Og den er ikke akkurat bra for si det snn. Det gjr situasjonen enda tffere. For n trenger jeg pappa'n min. Jeg har nettopp mistet min aller beste bestevenn og trenger de som jeg alltid har kunnet g til. De som har beskyttet meg igjennom livet. De som skal hjelpe meg gjennom tffe livsopplevelser. Nemlig mine foreldre. Jeg har ikke hatt en eneste samtale med han siden den natten Thea dde og destod lengre tid det gr destod vankeligere blir det for meg se p han.

Vi sitter alle i bilen p vei ned til Ullevl. Vi skal se Thea en siste gang fr begravelsen. Jeg har hyre hnden i jakkelommen og holder i en liten smykkepose. Den begynner bli klam, men jeg slipper den ikke. Jeg vil vite til en hver tid at jeg har den. At den ikke har falt ut.

I kveld skal vi inn p rommet ved siden av der vi har pleid beske henne. Med de gjennomsiktige, men uklare vinduene, kan jeg se at det er helt annet type rom. Dette er strre. Jeg skimter stoler og lys. Idet dren blir pnet blir jeg truffet av en blge jeg aldri i livet hadde forberedt meg p. Thea i en pen kiste. Det slr meg enda hardere at dette blir siste gang jeg ser henne. S fredfull ligger hun med den rde Erichsen Racing-jakken sin, som hun sa til mamma at hun ville begraves i. Den fikk hun av arbeidsplassen sin vrevoll Galoppbane som hun elsket. Hennes andre hjem. Hun har ogs ftt p hvite ridebukser, hvit hyhalser og den blonde parykken sin. Vi har alle med ting som vi skal legge i kisten sammen med henne. Frederik legger et bilde i venstrearmen hennes, mamma legger et bilde i hyrearmen hennes, fadder og fadderbarn legger to bilder og et brev opp trekket som ligger over beina hennes. Jeg tar opp det jeg har gtt og holdt hardt p hele denne tiden fra lommen. Trene presser p og med engang jeg blunker lages en liten elv p hvert mitt kinn. Tre armbnd lander i den venstre hndflaten min. Et rosa, et svart, og et slv.




Et for hennes siste nske. Et som jeg har den andre halvdelen til. Og det siste er det frste i en setning p tre ord. "Best Friends Forever". Frederik og jeg har de to andre. For det var oss tre. Selvom vi ikke pratet s ofte om det s visste vi det alle innerst inne. Den dagen vre foreldre ikke var blandt oss lengre s hadde vi hverandre. Som vi lovte; alltid passe p hverandre.

Igjen, hvor faen er du Thea? Hvorfor str du ikke i drkarmen min lengre og passer p meg nr jeg er lei meg? Som du pleide.

Mamma legger de falske yevippene og maskaraen hennes i den rde jakkelommen. "Snn, skatten min. N kan du sminke deg i himmelen ogs." Jeg ser p trene som triller nedover kinnene hennes samtidig som hun stryker hnden sin langs kinnet til Thea, at hun er helt knust. Hjertet hennes er revet i stykker. Hun kan ikke tro at yngste datteren sin ligger i en kiste. En nydelige hvit kiste. Tilslutt legger hun en liten bok som heter "Kjrlighet"og en rosa rose mellom de foldede hendene hennes fr hun legger rde sjokolade-hjerter rundt i kisten.

Min davrende kjreste holder rundt meg. Det er s godt vite at han passer p meg, men jeg fr klaustrofobi. Jeg trenger plass. Jeg takler ikke kroppskontakt akkurat n s jeg flytter p meg og pfrer meg selv enda mer smerte. Fyller elvene mine med enda mer trer. Fordi jeg vil s gjerne, men hjertet mitt klarer ikke. Hadde hodet mitt ftt styre, hadde jeg klart det. Med stemmen som befinner seg der oppe hadde jeg bare overbevist meg selv om at jeg vil gjre ting jeg egentlig ikke vil. Den kunne manipulert meg.

Som den gjr med flelsene mine overfor han den dag i dag. Prver fortrenge de ved fortelle meg at jeg ikke fler noe lenger.

Etter at alle har lagt det de vil i kisten setter vi oss p de hvite stolene som str langs den. Alt er s hvitt. Hvit kiste, hvite stoler, hvite vegger. Jeg legger bare mer og mer merke til det og det gjr at jeg begynner knipe igjen ynene. Lyset blir plutselig s veldig skarpt. Det tar meg tilbake til sykehuset og samtidig som jeg ser p Thea der hun ligger kjres en film i hodet mitt. En film av alle minnene vre derfra. Bde gode og vonde. Det slr meg n at jeg aldri kommer til lage flere med henne. Verken i daglig livet eller p sykehuset. Vi kommer aldri til g ned Bogstadveien igjen og f helt latterkrampe, jeg kommer aldri til spille Mario Wii og spise pizza p sykehuset, og jeg kommer aldri til f gi henne en klem igjen. Aldri. Tanken vrir invollene i magen min.

Jeg snur meg en siste gang og ser p henne fr jeg gr ut av rommet hun ligger i. Og idet dren bak meg smeller igjen treffer det meg. N skal jeg igjennom livet uten trygghet ved min side. Uten min aller beste bestevenn. Jeg vet ingen ting lenger. Bare at jeg er helt "lost". Jeg fler at jeg str i rkenen og aner ikke hvilken vei jeg skal g. Det finnes ikke annet enn meg og sanden mellom trne mine. Problemet er ikke at jeg ikke har vann eller at solen steker, for det betyr ikke en dritt for meg. Problemet er at jeg str fast. Fttene mine vet ikke hvilken vei de skal bre meg. De har ikke en sti flge. Alt er meningslst og jeg har ingenting forholde meg til. Jeg klarer ikke engang forholde meg til meg selv.

"Fredag 2. Novemeber 2012"

Jeg befinner meg foran speilet p badet vrt. Badet vi delte. Med spennen i munnen glir hendene mine igjennom det nyvaskete hret mitt. Jeg skal holde talen i mitt liv om noen timer og si farvel til min elskede lillesster. Den rosa og sorte kjolen min har aldri falt s lett ned langs kroppen min. Kanskje ikke s rart. Jeg har jo nesten ikke spist siden 26. oktober. Jeg skjnner ikke hvordan jeg kan ha gtt ned s mye og likevel fle meg s tung og matt. Som om jeg har tjue kg p skuldrene. Tilsutt tar jeg p meg armbndene vi deler og plutselig fler jeg at hun p en mte er nr. Som om energien hennes kretser rundt meg p badet. En energi som passer p meg og fr meg til fle meg trygg igjen et lite yeblikk.

Pappa, mamma og jeg kjrer til kirken sammen. Thomas, fetteren min, kjrer ogs med oss. Mamma mistet ssteren sin i ung alder og tok seg av Thomas etter det. S i mammas yne er han snnen hennes. Frederik og min davrende kjreste kjrer sammen i en annen bil.

Vi parkerer bilene langs Ris Kirke og rundt svingen utenfor dren str det en hvit hest. P hesten sitter en av Theas mange heste-venninner, som i ettertid har blitt en av mine gode venner. Veien fra trappen opp og inn kirkedrene har aldri vrt s lang. Til hyre fr jeg ye p to bilder av Thea p galopphester. Rundt str det lys og rosa blomster. Jeg vrir hodet til venstre og det er som om ynene mine flger det lange kirkegulvet fullt med rosa blomster hele veien opp til der kisten str. Samtidig som jeg gr langs kirkebenkene mot alteret letter jeg fra bakken. Jeg har aldri sett noe s vakkert. Over den nydelige kisten med en brebukett p er det en kjempe stor flatskjerm som viser bilder og video av Thea. Til venstre for den str sadelen hun brukte p et stativ med ridestvlene og de rosa ridehanskene hennes under. Hodelaget, som ogs er rosa, henger p siden av sadelen. P den andre siden av kisten str det et gigantisk rosa rose-hjerte. Ved siden av der igjen er det festet rosa ballonger til prekestolen hvor vi skal holde tale. Nedenfor trappen til venstre henger den knallrosa jockeyjakken, som hun red med i hvert lp. "T.T. Eiendom AS"er inngravert. Hjelmen hennes, som er like rosa som jakken, henger over. P den andre siden av trappen henger Erichsen Racing-jakken som vi har lnt av hennes bestevenninne fra stallen. Den hvite hjelmen som har en rd dusk p toppen henger over.




Jeg husker det var mange som lurte p hva de skulle ha p seg i begravelsen. Ingen ville egentlig komme i sort fordi "det" var ikke Thea. Alle som kommer har p seg noe i den fargen som definerer henne mer enn noen andre. Og den fargen som fyller hele kirken. Nemlig rosa. Alt fra neglelakk og vesker til slips og dressjakker. Jeg blir helt rrt nr jeg tenker tilbake p det. Tusen takk til alle.

Tttere P Himlen (feat. Nik & Jay), Skyfri himmel, Paradise og Hvad Nu Hvis (feat. Nik & Jay) blir spilt i kirken. Moderne musikk med tekst som treffer meg i hjertet hver gang jeg hrer de. Tekst som passer perfekt til henne. Etter at fadder og Frederik har holdt tale er det min tur. Jeg gr opp trappene med en flelse som ikke aner hvordan dette kommer til g. Frederik og jeg snakket om at hvis jeg ikke kom til klare det s skulle han komme opp og hjelpe meg. Men det var noe inni meg som hadde bestemt seg for gjennomfre det. Jeg skulle klare det. For henne. Med sceneskrekk og to taler p livs-CV'en bretter jeg ut arkene jeg har skrevet for hnd. Jeg puster dypt inn en siste gang fr jeg begynner.

"Kjre elskede Thea

Det var ikke lett vite hvor jeg skulle begynne p en tale nr du har vrt i livet mitt i 18 r?"

Derfra gikk jeg grtende igjennom talen. Tilslutt tok jeg et siste farvel ved kysse kisten fr Frederik, Thomas, min davrende kjreste, hennes bestevenninne, hennes danske fadder og jeg brer den ut til "Some Die Young".







"Tirsdag 6. November 2012"

blir kisten lagt i jorden p Vestre Gravlund. Hvis hun skulle blitt gravlagt p Ris mtte hun kremeres, noe hun ikke ville. Og gjre noe mot Theas nske var uaktuelt. Kun familie og min davrende kjreste er der. Fire rstider treffer oss. Sol, blader som faller av trrne og grnt gress under oss som tilslutt blir dekket av sn.




Thea levde et kort, men rikt liv. Hun gjorde det hun elsket og tok sine avgjrelser uten se tilbake. Hun viet livet sitt til hester og allerede som 16-rig hadde hun planen klar. Hun skulle flytte til Danmark og kjpe en stall.

Bestemt, sta og stolt beskriver henne nok ganske bra. En jente som ikke er redd for si sin mening.

Fyfaen du gikk meg p nervene noen ganger, Thea.

Men aldri i livet har jeg mtt et menneske med et s godt hjerte. Den omsorgen og omtenksomheten hun viste var helt spesiell. Hun var s god. Jeg trengte aldri g til henne og si at jeg var lei meg eller at jeg trengte prate. Det var som om hun bare skjnte det og fr jeg visste ordet av det stod hun i drekarmen til rommet mitt. De snille ynene hennes fortalte meg at hun var her for lytte og kroppssprket hennes fortalte meg at hvis det var noen som plaget meg s skulle hun ta de. For selvom hun hadde det mykeste hjertet, s hadde du de sterkeste beina i nesen. For en jente.

Den tryggheten jeg mistet kommer jeg aldri til f se igjen. For den har ridd i full galopp opp til himmelen. Opp dit hvor jeg verken kan se eller prate med den. Og hva gjr nr jeg virkelig trenger den og den ikke er her og beskytter meg? Ingenting. Jeg klarer ikke engang st oppresit s jeg setter meg ned og grter. Masse.

Kreften tok min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. Men kjrligheten mellom henne og meg er som vinden. Jeg kan ikke se den, men hvis jeg kjenner etter s kan jeg fle den. Og den er s sterk. Den str som en pyramide. For snn er ekte kjrlighet. Den blir aldri borte. Selv etter vr tid vil den leve videre.

P samme mte som du vil leve videre i hjertet mitt, Theamor. Jeg hper du p ingen mte hviler i himmelen, men rir i full galopp og gjr alt du ikke fikk gjort her p jorden. Jeg elsker deg, lillessteren min <3




Theamor, kapittel 6

"26. oktober 2012"

Den bleste himmelen med en sol som lyser inn i stuen tvinger meg til pne ynene. ynene som har blitt tunge og hvne etter tre timer med smertefull svn. Armen min ligger fortsatt og holder rundt henne. Hun som ikke kommer til vkne. Du vet den flelsen du fr nr du vkner fra et mareritt? Hvor lettet man blir og tanken "det var bare en drm"streifer gjennom hodet ditt? Denne gangen var det omvendt. Denne gangen inntok flelsen og tanken kroppen min nr jeg sovnet. Frst da ble jeg lettet. For jeg vknet ikke til virkeligheten. Jeg vknet til et mareritt.

Mamma, Frederik og min davrende kjreste reiser seg. Lyden av tr som knekker er p vei ned trappen fra soverrommet. Jeg skimter noen bein gjennom gellenderet fra der jeg ligger p gulvet. Jeg sier ingenting til pappa. Det er s vidt jeg gidder se p han og nr jeg frst kaster et blikk p han s ser jeg Thea. Hun som han ikke klarte ordne opp med fr hun dde. Og det gir meg en drlig flelse hver gang. Jeg blir sint og lei meg. P begges vegne.

Alt jeg vet er at jeg ikke orker reise meg. Den tunge, men samtidig tomme kroppen min klarer ikke bevege seg. Den har sunket ned i madrassen og vil bare ligge her. Men jeg m opp for vi skal legge Thea tilbake i sykesengen fr familie og venner kommer. Jeg kler p meg og p rommet hennes finner jeg kritt. Det tar meg tilbake til barndommen og sommerne hvor vi l ute hele dagen og bare tegnet p asfalten. Uten bekymringer. Jeg vil tilbake til den deilige tiden s jeg gr ut p grdsplassen nedenfor terrassen. Jeg setter meg med knrne p de kalde flisene samtidig som jeg kjenner en varme. En varme jeg ikke har kjent siden Thea kom hjem fra sykehuset. For helt siden da har det vrt grtt, vtt og tkete. Det skarpe lyset gjr at jeg kniper igjen ynene og med den varme solen i nakken begynner jeg skrive.




Jeg legger ut p facebook om morgen:

Min kjre elskede Thea <3

I natt galopperte du p en hvit englehest opp til himmelen. Du er fortsatt like vakker der du ligger s fredfull ved siden av meg. Du visste at du var klar for reise og sovnet derfor stille inn. Jeg kommer til savne deg mer enn noe annet i hele verden, men jeg vet at vi ses igjen. Det lovte vi hverandre.

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, Theamor <3

Hun var klar over at hun ikke hadde mye tid igjen. Innerst inne. For etter jeg hadde dratt med Frederik og min davrende kjreste p kino s hadde hun sagt til mamma i svne; "Mamma, n skal vi bare vente til Frederik og Thale kommer tilbake, s skal vi pakke og s skal vi reise. Reise bort."

Det gr ikke lang tid fr alle har ftt beskjeden. Beskjeden om at Thea har dratt til et bedre sted. Hele dagen har vi folk inn og ut av huset. Nre og kjre. Venner vi ikke har sett p mange r til og med, kommer for vise sttte. Mennesker jeg aldri har sett fr i hele mitt liv kommer inn p grdsplassen og setter lys ved fakkelhjertet. Det er s mange som viser omsorg og kjrlighet. Kjrlighet jeg ikke har sett p lenge. Som jeg ikke trodde fantes lengre. Og det varmer hjertet mitt s inderlig. Selv tegningen av Thea som den lille nabojenta med gullkrller kom med, gjr meg godt. Tenk at s lite skal til for glede et annet menneske. Og det koster ingen ting.

Theas to beste venner, fra barneskolen og stallen, str i stuen vr. Hun ene har satt seg p en stol ved sengen hennes og holder henne i hnden. Kroppsrket forteller meg at hun er helt nede. Den andre str med hvite blomster i hendene litt lenger bak. Som om hun ikke trr g nrmere. Hun klarer ikke. Hun str der bare ser p sengen samtidig som trene renner. Jeg gr bort og stryker dem p ryggen. Jeg kan se i ynene deres at hjertene blr. De har begge to bursdag i dag.

"Av ALLE dager, Thea, s velger du fredag den 26. oktober. Dagen dine to beste venner har bursdag!"

Ord blir fattige s ingen av oss vet helt hva vi skal si. Men stuen blir heldigvis ikke s stille, for blomstene overalt letter litt p regnet. Stuen vr har aldri vrt s fargerik. Farger som fr meg til tenke p personligheten til Thea. Og akkurat n, selvom hun p en mte ikke er her lenger, fyller hennes vesen hele stuen. For det var det hun var. Fargerik.

Senere p dagen, etter at de fleste har gtt utenom de nrmeste, kommer det en bl varebil. To menn kommer inn med en bre. De bretter ut plastikk som ser ut som soveposer. Jeg forstr n hva de skal brukes til. De kommer for hente Thea og legge henne p kjl. "Joan, er du sikker p at du vil se dette?" Sier fadderen til Thea som str ved siden av mamma. Men hun svarer ikke ordentlig. Hun str bare med hendene foran munnen. Synet av datteren sin bli lagt frst i en bl pose for s bli lynt igjen av en svart, river ut hjertet hennes. Hun knekker nesten sammen i beina, men Frederik tar henne imot. Storebroren min som prver ikke grte. Han vil vre sterk for oss. Og noen ganger er han s sterk at jeg glemmer at han ogs har mistet lillessteren sin. Det fles som en egoisme som har begynt vokse inni meg og jeg klarer ikke stoppe den. Jeg har for mye meg selv, tankene og flelsene mine. Hvordan klarer han det? Hvordan klarer han ta seg av oss og seg selv samtidig?



"Sttten"

Jeg setter meg i den sorte sofaen etter at de har tatt tryggheten min med seg i en varebil. Ved siden av meg sitter en av mine to beste venner. En jeg dessverre ikke har like mye kontakt med den dag i dag. Hun er her hele tiden. Hun sier ikke mye, men det trenger hun ikke heller. For der hun sitter og holder meg hnden forteller meg at hun ikke skal noen steder. Selvflgelig gir hun meg tid hvis jeg trenger det, men hun er her hver dag fremover. De eneste gangene jeg ikke ser henne er nr hun m hjem spise eller sove. Og hver kveld fr hun gr s sier hun til meg "Jeg kommer i morgen." "Du m ikke hvis du ikke orker. Du har vrt her hele tiden s jeg skjnner hvis det blir litt mye." Men nei, det er ikke snakk om at jeg fr vre alene. Og hun gjr dette fordi hun vil, ikke fordi hun m. Tusen takk, Emi.

Min andre bestevenninne, som jeg har kjent siden vi var 12, er her ogs hele tiden. Hun bor litt utenfor byen, men hun kommer hver dag og retter dagene sine etter mine. Hun sier heller ikke s mye, men det er deilig. Hun tar meg med rundt og vi gjr ting som gjr at jeg fr en liten pause. Hun avlaster tankene mine. Tusen takk, Nora.

"Uken fr"

Dagene som ikke har noen mening lenger er lange. De gr til det samme hver dag. Besk av venner, tenne faklene rundt hjertet, og forberedelse av begravelsen. Hver dag drar vi og besker Thea der hun ligger p kjl. Det hvite rommet med det rde gulvet treffer meg med trygghet og kjrlighet. Min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. Hun ligger p en bre med et hvitt laken over seg. Ved siden av str et hyt lys. Et lys som p en eller annen mte gir meg ro. Jeg lfter lakenet av det nydelige ansiktet. Og jeg blir tung igjen. Overkroppen min tvinger kinnet mitt ned og inntil hennes. Babyhuden er iskald, men fortsatt like myk. Idet jeg reiser meg opp igjen og trker vekk trene som har lagt seg p henne legger jeg merke til den rosa rosen vi la p brystet hennes fr hun ble hentet. Fargen som definerer henne mer enn noen andre.

Mamma, min davrende kjreste og jeg sover p rommet hennes hver natt. Mamma og jeg i sengen, og han p en madrass p gulvet. Han vil vre hos meg hele tiden. Og jeg vil ha han der, men det stresser meg. For jeg vil s gjerne vre der for han ogs, noe jeg ikke klarer akkurat n. Jeg klarer ikke vre den kjresten han trenger og det gjr vondt. Det srer meg tenke p at jeg ikke klarer vre der for den gutten jeg elsker. Gutten jeg har delt livet mitt med de siste to rene og som har blitt en del av familien. Jeg er s lei for det, savnede.

Jeg merker at jeg blir mer og mer egoistisk. Jeg tenker nesten bare p meg selv og det jeg vil. Jeg nsker ikke vre snn, men jeg klarer ikke stoppe det. Og det skremmer meg litt, for hva hvis det utvikler seg? Overfor pappa har det allerede eskalert. Jeg takler han nesten ikke samtidig som jeg har s inderlig vondt av han. Tenk hvordan det er vre han. Han fr aldri se datteren sin igjen og snakket ut om alt han har p hjertet. Handlinger og tomme lfter han kanskje vil si unnskyld for. Det gjr meg sint og jeg merker at oppfrselen min ovenfor pappa likner mer og mer p Theas. Er jeg i ferd med ta opp kampen hennes mot han? Fortsette og fullfre?

N merker jeg at flelsene mine for mitt neste tema her p bloggen begynner innta kroppen min. Og den stivner meg. Men fr det skal et farvel tas gjennom begravelsen i neste "kapittel".

- Thalebabe93

Theamor, kapittel 5

"24. oktober 2012"

Jeg str ved sengekanten hennes og ser p henne mens hun sover. Det er som om alt rundt meg blir borte. Som om tiden stopper opp. Det er s fredlig se p, men samtidig s inderlig vondt. Kan du ikke vre s snill og vre litt mer vken, Thea? pne ynene dine s jeg ihvertfall kan f litt kontakt. Snn at jeg vet at du er her. Jeg blir frustert over at jeg ikke oppnr det jeg nsker som er at hun skal merke at jeg str over henne. Jeg vil at hun skal pne ynene sine og se p meg. Men det gjr hun ikke. Jeg fr lyst til rykke i henne s hun vkner, noe jeg ikke klarer. Jeg kan ikke vre s egoistisk s jeg gr ut til mamma i kjkkenet og lar frustasjonen min g utover henne. Frustrasjonen som bare er trer. Hun spr meg om hva det er. Denne gangen vet jeg hvorfor jeg er lei meg, men jeg trr ikke si det. Jeg er redd for at det skal bli virkelighet. "Fortell hva det er. Er det Thea?" Det gjr tankene min enda strre og det stopper ikke akkurat trene. Tvert imot. "Ja," sier jeg "jeg er redd for at det skal skje noe med henne." Jeg merker at stemmen min blir lavere og at den begynner skjelve.

"Redd for at hun skal d."

Der sa jeg det. Ordene jeg aldri hadde trodd skulle komme ut av meg. Tankene, som jeg har prvd fortrenge og vrt redd for, kom ut verbalt. Jeg knekker enda mer sammen og mammas varme armer tar tak rundt meg. Hun sier ingenting. Pappa kommer ut fra kontoret og str bare i inngangen til kjkkenet med hendene foldet. Han blir trist av se p oss. "Hva er det, pusen min?" "Ingenting, det gr bra" sier jeg fr jeg gr forbi han samtidig som jeg trker bort trene. P vei ut i stuen hrer jeg mumling mellom mamma og pappa, og mest sannsynlig forteller hun han hvorfor jeg grt, men jeg er s opptatt av hun som ligger i stuen at jeg ikke fr med meg et eneste ord. Jeg legger meg i den sorte lenestolen som str inntil sykesengen. Thea vkner av bevegelsene mine og pner ynene et lite yeblikk. "Hei" sier jeg "kan jeg holde deg i hnden?" Hun nikker og svarer med "Dyne?" Idet jeg legger litt av den over meg fler jeg trygghet igjen. Flelsen av kjrlighet strmmer gjennom kroppen min. Og den kommer hver gang jeg er tett p.


"25. oktober 2012"

klokken 23.00 befinner jeg meg i den sorte sofaen i stuen som str for enden av sykesengen hennes. Mamma ligger i den sorte lenestolen ved siden av med armen rundt henne. P den andre siden av sengen str nattbordet. Et sjokoladehjerte i rosa fra Joker med ordene "Glad i deg" p og et bilde av Thea med galopphesten sin str p det. Jeg blar igjennom et moteblad, samtidig som jeg holder et lite ye med Thea. Jeg m passe p at hun fr i seg veske jevnlig og smre leppene hennes med fuktighet. De er s trre. Tungen ogs. Det gjr det vanskelig for henne snakke, s mye av komunikasjonen er med hendene eller enkeltord. Det er musestille i huset og det gjr at jeg skvetter av den minste lyd. Alle har lagt seg utenom meg. Frederik og min davrende kjreste er ute og spiser middag og vi skal alle tre p kino etterp. Vi skal se "007 Skyfall" som begynner 00.07. Samtidig som jeg sitter og venter p bli hentet er det en flelse inni meg som vokser. Sakte og sikkert. En flelse som forteller meg at jeg ikke burde dra. Den vil at jeg skal bli her. Og jeg fr den hver gang jeg titter p det fredlige, sovende vesenet. Destod nrmere klokken blir 00.00 destod strre vokser flelsen seg inni meg. Jeg skvetter av at ytterdren pner seg og inn kommer min davrende kjreste. Han smiler til meg.

"Er du klar?"

Nei. Jeg vil ikke dra.

"Hvor er Frederik?"

"Han venter i bilen."

Jeg snur hodet 180 grader og ser ut vinduet. P veien str bilen. Jeg fr drlig samvittighet for de har allerede kjpt kinobilletter og dratt hjem hit for hente meg. Og jeg vet at han, som str i gangen og venter, vil ha meg med. Han har blitt en del av familien de siste to rene og jeg klarer ikke si nei til det snille ansiktet. Ansiktet som str ved min side og holder meg i hnden gjennom dette. Jeg ser bort p Thea og sier til meg selv at dette gr bra. Hjemmesykepleieren som har vrt her til og fra siden 20. oktober sa at hun trodde Thea hadde to uker igjen. Det velger jeg stole p.

Jeg ser p han og smiler fr jeg reiser meg og gr bort til sengekanten hennes.

"Jeg elsker deg"

hvisker jeg idet jeg lener meg over og kysser henne p kinnet. Hun vkner og kaster et lite blikk p meg fr hun lukker ynene igjen. "Jeg er s stolt av deg, jenta mi. Du er s tapper og flink." ynene mine blir blanke. Hun er for sliten til svare s hun nikker bare helt til hun begynner puste tungt. Leppene hennes beveger seg s vidt og "Glad i deg og" kommer ut. Jeg stryker henne en siste gang p kinnet fr jeg gr og jeg merker et smertefullt smil om min munn.

Etter kamp scenen p taket av toget i "007 Skyfall" merker jeg at jakken min vibrerer. Jeg tar opp mobilen min fra jakkelommen. Det er mamma som ringer. Jeg vurderer frst ikke ta den, for mest sannsynlig har hun bare vknet og lurer p hvor vi er, men noe forteller meg at jeg m ta den. Jeg lener meg ned i fanget idet jeg svarer og alt jeg hrer er pappas aggressive og stressa stemme i bakgrunnen. Jeg fr vondt i magen. "Mamma?" sier jeg lavt. "Thale!" Jeg skjnner n at det ikke er kun mamma og pappa i den andre enden av telefonen, og det er de som fr smake p den fortvilte stemmen til pappa. "Thea har sluttet puste!" De grtkvalte ordene stikker meg i hjertet. "Vi kommer n." Jeg legger p, snur meg mot Frederik mens jeg kaster p meg jakken og sier med lav, men bestemt stemme;

"Thea puster ikke!"

Vi lper alle tre ut av den store salen til Colosseum og kjrer p alle rde lys. Hjertet mitt dunker s hardt og fort at jeg tror p et tidspunkt at det skal komme av brystet mitt. Selv med 100 km/h har turen hjem aldri vrt lengre. Nr vi endelig kjrer inn stikkveien fr vi ye p en ambulanse. Jeg hopper ut av bilen fr min davrende kjreste fr stoppet den, lper inn porten, opp verandatrappen og inn terrassedren. Synet av en ambulansemann kommer mot meg som om han skal stoppe meg. Idet jeg skyver dren til side hrer jeg bare "Nei, det gr fint, det er storesster." Mannen trekker seg fort tilbake og synet av Thea p gulvet bombaderer hele kroppen min med smerte. S mye smerte at jeg faller ned p kne ved siden av henne. Trene mine treffer ansiktet hennes idet jeg lener meg over henne. Jeg prver trke de bort, men det uklare synet mitt klarer ikke se hvor de har landet. "Thea, du m vkne! Vkn opp, jenta mi! Vr s snill, Theamor!" Jeg sier navnet hennes med fortvilelse og frustrasjon kanskje tjue ganger mens de skjelvende hendene mine rrer kinnene hennes. Det er som om jeg etterhvert skjnner at hun ikke kommer til svare meg og det gjr overkroppen min tung. S tung at den lener seg over henne. Kinnet mitt treffer hennes sakte samtidig som jeg holder i henne. De myke kinnene blir enda glattere med trene mine som gnis inntil.

Flelsen av tomhet treffer meg i magen som en bowlingkule. Flelsen av ensomhet skjrer meg i hjertet som en kniv. Og sjokktilstanden til pappa i bakgrunnen gjr meg svimmel. Frederik prver roe han ned, men det nytter ikke. Han irriterer meg. Kan han ikke gi seg? Gi oss fred. Gi jenta, som nettopp har gtt bort, fred. Jenta han ikke klarte ordne opp med. Han maser om at ambulansepersonalet m gjenopplive henne. Men de gjr ikke det nr de fr rede p tilstanden og situasjonen hennes. Hun ble jo sendt hjem fordi hun skulle d. Og uansett, hvorfor gjenopplive et menneske som bare har det vondt her p jorden? Hvorfor utsette henne for mer tid med smerte? Hun har endelig ftt slippe. Han blir s sint at han tilslutt kaster personalet ut. De tar ingenting personlig, for de har vrt borti dette fr og skjnner at det er en type reaksjon. Det fr meg til reise meg og snu meg mot han. "Pappa, slutt, vr s snill." Men han gir seg ikke. Og det frer til krangling mellom oss. Krangling jeg ikke har krefter til s jeg gir meg med engang.

Jeg aner ikke hvor jeg skal gjre av meg. Jeg blir kvalm og flelsen av at noe er p vei opp vokser i magen min. Jeg fr nesten ikke puste. Min davrende kjreste ser at jeg holder p miste det s han kommer mot meg. Men jeg merker at jeg fr klaustrofobi s jeg trekker meg unna. "Jeg m spy" sier jeg og beveger meg mot gjestedoen. Som den sttten han er flger han etter meg. Han lar meg ikke vre alene. Jeg lener meg over doen og brekker meg flere ganger, men ingenting kommer opp. Jeg er bokstaveligtalt tom.

Klokken nrmer seg 02.00 den 26. oktober. Vi legger Thea tilbake i sykesengen med dynen over henne. Fadderen hennes og en kompis av pappa har kommet, og ambulansepersonalet har dratt. Mamma og pappa sitter i sofaen og holder rundt hverandre. Frederik er nede i kjelleren og prater i telefonen. Lyden av en grtende stemme kommer opp gjennom gulvet under oss. Jeg legger meg i sykesengen helt inntil den varme kroppen og hvisker i ret hennes. Jeg forteller hvor hyt jeg elsker henne og hvor vakker hun er. Hvor tapper hun har vrt. Min davrende kjreste setter seg p en stol ved siden av sengen. Han legger armen rundt oss begge to samtidig som hans smale og blanke yne renner.

Etter at familievennene har dratt og klokken nrmer seg 06.00 bestemmer vi oss for legge madrassen hun ligger p, p gulvet. P hver sin side av henne legger vi en ny madrass. Mamma og Frederik sover p den ene siden. Min davrende kjreste og jeg p den andre. Mamma og jeg ligger med en arm hver rundt Thea samtidig som vi holder i hverandre. Frederik helt inntil mamma, og min davrende kjreste helt inntil meg. Pappa gr opp og legger seg. Jeg vil ikke ha han her heller s det passer fint. Han har bare plaget og irritert meg. Tenk at han, som foreldre, klarer begynne krangle med meg. Midt oppi alt som skjer. Men det var vel sjokktilstanden som tok overhnd.

Jeg sitter p Blgen & Moi Briskeby n. Hadde det ikke vrt for mammas arm, en sjef som alltid fr meg til le og pauser med frisk luft s hadde jeg nok ligget rett ut. ha mennesker rundt seg som lfter en opp er godt og viktig ha. Men; det er like viktig kjenne p sorgen og smerten man har innvendig. Og det er det jeg skal n ved ligge i armen til mamma og grte. Masse.







- Thalebabe93

Theamor, kapittel 4

Jeg blir vekket av mamma en nydelig sensommermorgen. Jeg fr ye p Thea som sitter i den bl lenestolen som str for enden av sengen jeg ligger i. Hun sitter i en bl flisgenser og har et lysebltt bnd p hodet. Jeg ser henne bare fra siden, men jeg kan merke p kroppsprket at hun er redd og bekymret. Hun bruker TV'en til forhindre hodet hennes i eksplodere av sprsml og tanker. Sprsml og tanker som drar henne enda lenger ned enn det hun allerede er. "Legen kommer n og skal prate med oss." Jeg ser rett inn i mammas yne og de forteller meg at det som kommer n er mest sannsynlig ikke gode nyheter. Det slitne ansiktet hennes fr meg fort opp av sengen. Ansiktet som har vrt knust siden den dagen Thea fikk konstatert leukemi. Energien i rommet, som pleide vre fult av Mario Wii-, pizza- og film-stemning, er s depressivt og bekymringsfult at jeg nesten ikke takler vre her. Det gjr meg redd og det frister lpe ut dren. Men det er et eller annet som fr meg til ville bli her. Nemlig trygghet. Og hun sitter i den bl stolen. Det er hun som gjr at jeg velger denne torturen av vente p en eventuell beskjed man ikke vil hre. Ikke fordi jeg m, men fordi jeg vil. Det er ingen andre steder jeg heller vil vre enn her. Akkurat n. Med henne.

"Det er ikke mer vi kan gjre."

Ordene fra legen, som har ankommet rommet hennes sammen med en sykepleier, skjrer meg i magen som en kniv. De sluker, ikke bare den drlige, men alt av energi i rommet. Det er som om bakken forsvinner under meg. Jeg fler ingenting. Etter en cellegiftkur skal man kunne se nye celler i benmargen etter 30 dager. Det har n gtt 60 dager og legen ser ingen. Hallo?! Kroppen hennes kan jo ikke bare slutte produsere celler? Benmargsprven viser ingen fremgang. "Kan dere ikke gi meg mer cellegift?" Mer? Jeg skjnner n hvor tff denne jenta er. Med hennes drlige tilstand er hun fortsatt villig til g igjennom en cellegiftbehandling til. Hun takker ja til smerte og lidelser for bli frisk. For livet. Men det er helt uaktuelt for legen. Det er som ta livet av er person. "Hvor lenge har jeg igjen?" Den skjre stemmen hennes skjelver mens hun fikler med fingrene sine og jeg kan hre at trer er p vei ut. Legen vet ikke. "Vet ikke?" Jeg ser p henne at hun blir irritert. Bakken under henne har forsvunnet og "de" som skulle gjre henne frisk vet ikke engang hvor lang tid hun har igjen. "Du m gi meg en tid!" Den skjelvende stemmen ble plutselig veldig bestemt og hard. Den kom ikke til gi seg fr hun fikk et svar. Legen lfter hendene og ser rundt omkring i luften som om han er p vei til tippe helt ut av det bl. Tre mneder gir han henne fr de reiser seg og gr.

Den 13 mneder yngre lillessteren min. Min bedre halvdel. Min aller beste bestevenn. I to r har hun kjempet sin livskamp og n har hun tapt den. Kampen mot kreften. Mamma og jeg sitter p hver vr side av henne. Jeg klarer ikke f ut et eneste ord. Jeg vet ikke engang hva jeg tenker. Jeg er helt tom og satt ut. Tenk at s f ord kan sl meg s hardt. Hvordan har Thea det da? Vi sitter der alle tre musestille som om vi har sett et spkelse helt til jeg snur hodet mitt sakte og ser p henne. "Thale, ikke grt. Det gr bra." Sier hun med en tre p hvert sitt kinn. Den snille og gode stemmen hennes fr meg til grte enda mer. Jeg prver trke trene bort, men det nytter ikke. Det er som prve stoppe et dypt sr med et tynt plaster.

Vi reiser oss alle sammen og gr ut til kjkkenet. Mamma sier hun kommer snart tilbake. Med telefonen i hnden skjnner jeg hva hun skal. Thea og jeg sitter i stillhet ved siden av hverandre. Vi prver prate litt for f opp stemningen, men det er mye som skal til og ingen av oss har egentlig krefter til det. De forsvant med beskjeden vi fikk. Jeg spr henne mens jeg stirrer i veggen foran meg om jeg skal sende en felles melding til nre venner om situasjonen. Situasjonen som egentlig har blitt en dom. Hun svarer ikke med en gang og det fr meg til vende blikket mitt mot henne. Hun sitter bare og ser ned i bordet med hendene i fanget. "Ja, men jeg vil gjerne se den fr du sender den."

N renner det nedover mine kinn mer enn noen gang. f beskjeden var ille nok, men gi den videre er nesten verre. Med albuene p bordet og Iphonen, som jeg s vidt kan se skjermen p, foran ansiktet mitt, skriver jeg en av mine hardeste meldinger noen sinne. Midt i merker jeg noe p den hyre skulderen min. Fingrene mine stopper opp og flelsen av stoff og en blank hodebunn treffer kinnet mitt. Der sitter vi som to vinglete stokker som lener seg mot hverandre for finne balansen. For finne sttten og kjenne p den. Vi sier ingenting, men flelsen av hodet hennes p skulderen min forteller meg mer enn tusen ord.

Denne livsglade jenta. Hun ligger nede i kjelleren og kommer seg ikke opp. Kjelleren som tvinger henne i sykehusklr. Som gjr henne til en pasient. Ikke faen om hun skal vre det alene. Det lovte jeg jo i bursdagen hennes. Og for minne henne p det igjen s bestemmer jeg meg for g i samme klr som henne. Hver dag.




Senere p dagen drar jeg hjem en tur. Jeg m ha en pause fra de stive, hvite veggene og det tomme rommet. Jeg m prve f system i kaoset i hodet mitt, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er helt "lost". Idet jeg gr inn dren hjemme mter jeg synet av pappa i enden av gangen. Han lener seg til den hvite dren til kontoret med hendene i lommen. Som om han har sttt der i flere timer og ventet p meg. Svake "hei" og en lang klem var det som ble vekslet mellom oss.

P sykehuset noen dager senere stiller jeg Thea et sprsml jeg aldri trodde jeg kom til sprre om. "Hva er ditt siste nske, Thea?" Det bare glapp ut av meg. Helt ut av det bl. Jeg ser p hele ansiktsuttrykket hennes at hun blir trist. Hele hun blir s liten der hun sitter i sengen. "Jeg vil til Disneyland i Paris." Hun vil gjenoppleve en del av barndommen. Det fr meg til smile samtidig som jeg fr vondt i magen. For vi har ikke penger til gi henne hennes siste nske som tar henne tilbake til den tiden hvor alt var mye letter og hun var frisk. Tanken p at vi ikke kan gi henne det hun nsker seg gjr meg sint. Selvom jeg vet at det ikke er vr feil. De sinte tankene mine kuttes brtt idet hun forteller meg at hun vil at vi skal spille "Some Die Young" i begravelsen hennes. Jeg ser p henne med litt sjokkerte yne i noen sekunder fr jeg drar p en seris, men kjrlig maske. "Ja, selvflgelig Thea, men ikke si snt. For det skjer ikke. Du skal leve." Selvom vi hadde ftt vite at hun ikke hadde lenge igjen s var det fortsatt ikke virkelighet. Det var nok det som gjorde at de ordene kom ut av meg.

Min davrende kjreste's pappa tilbyr seg gi oss turen til Paris, noe som er helt utrolig, men Thea har blitt for svak. Hun orker ingenting og sover hele tiden.

"20. oktober 2012"

blir Thea og mamma sendt hjem fra sykehuset. Klokken 23.00 om kvelden! Da M de ut. Hva faen er det sykehuset tenker med? Mamma sliter nok med ha et sykt barn som har ftt ddsdommen og n m hun f datteren sin hjem. Det er ikke bare "flytte" ut av et sykehus som man har oppholdt seg p i s mange mneder. Hvertfall ikke midt p natten. Thea klarer ikke st p beina sine lenger heller, s nr hun skal komme seg rundt m hun bres eller kjres i rullestol. Og vrt hus er ikke akkurat s veldig handikapvennlig. f henne fra bilen, opp trappen og inn terrassedren er en utfordring. Hun fr ye p sykesengen som str i stuen og venter p henne. Det er som om hun blir lettet over at hun ikke m hele veien opp til rommet sitt. Hun setter seg ned og m ha hjelp til ta av klrne. Det er ingenting hun klarer selv lenger. Ikke engang drikke fra vannflasken. Hun har blitt en stort spebarn som m ha tilsyn 24/7.

Frederik har kommet hjem. Og for det meste er det mamma, jeg, eller han som tar seg av henne. Pappa prver holde seg p avstand for ikke tappe henne for energi, men det er som om hun fr vondt av han. Som om hun skjnner at hun ikke har mye tid igjen og han, som har vrt med p gi henne livet, bare vil henne godt. S hun lar pappa f passe litt p henne og hjelpe henne med ting av og til.

Jeg sitter p det store stuebordet og har nettopp lest den nye "episoden" for mamma. Jeg stoppet opp rett etter at "...og n har hun tapt den." kom ut av munnen min. Det ble helt stille. Jeg prvde fortsette, men jeg merket at hvis jeg pnet munnen min s kom ikke mamma til forst noe. Ordene ville bli for uklare. Jeg satt bare og lente pannen min i venstre hndflate mens jeg stirret p Mac-skjermen. Skjermen som bare ble mer og mer uklar. Lyden av at noen reiste seg fra den sorte sofaen skrtt bak meg gjorde at jeg kom litt til meg selv igjen og det neste jeg flte var armer rundt meg. Armer som gjorde at jeg klarte puste dypt inn og fortsette. Takk mamma.

Jeg er s sliten i hodet akkurat n s jeg m ha en pause. Jeg trenger fylle lungene mine med frisk luft. Jeg m gjre noe som fr meg p andre tanker fr jeg kan fortsette med neste "episode". Fordi skrive den kommer til skjre meg i hjertet og bryte meg ned psykisk og fysisk.

- Thalebabe93

Theamor, kapittel 3

"15.juni"

Denne dagen kommer jeg aldri til glemme. Thea hadde bursdag. Men det var ikke hvilken som helst dag. Hun fylte nemlig 18 r. Hun var ferdig med f cellegift, heldigvis, s hun trengte ikke ligge p sykehuset hele dagen. Vi vknet av at sykepleierne kom inn p rommet og sang bursdagsang. Til og med pappa stod der. "Kom," sier mamma "vi skal spise frokost p kjkkenet." Thea tar p seg de rosa Juicy buksene sine, en genser og et lysebltt bnd. Det er 20 meter fra rommet hennes til felleskjkkenet, men hun bruker 5 minutter p komme seg dit. Hvert steg er en utfordring, men hun gir seg ikke. Hun vil klare det. Rundt hjrnet til kjkkenet fr vi ye p et bord som har den strste 18rsballong som rekker helt opp til taket. Kake og gaver str p bordet. Hun setter seg ned og puster tungt ut. Jeg drar ut stolen ved siden av henne og setter meg ned mens jeg ser meg omkring. De hvite veggene rundt oss fanger oppmerksomheten min. De er s kjedelige. S kjedelige at jeg begynner studere det ene bildet som henger p veggen foran meg. Et lite yeblikk forsvinner jeg inn i min egen lille verden helt til jeg skvetter av at Thea river i gavepapiret. Jeg vender hodet mitt mot henne og klarer ikke la vr med tenke p at dette livsglade mennesket m tilbringe mesteparten av dagen sin innenfor disse veggene. Dagen som er en av de strste i tenrene. Hun ser p meg som om hun kan hre det jeg tenker. Jeg rister lett p hodet og smiler til henne til jeg fr ye p pappa som str ved bordet som et lite, forsiktig og usikkert barn. Han vet ikke om hun vil at han skal sette seg. Om hun i det hele tatt vil ha han der. Jeg fr s vondt av han, for han har det ikke lett han heller.

"Vil du ha mat pappa?"

Jeg prver forsiktig hinte til at han er mer enn velkommen. Hvertfall i mine yne. Jeg ser p Thea rett etter at jeg har spurt og venter p en bekreftelse, men hun er s opptatt av at hun har bursdag og kaken at hun legger ikke engang merke til at han setter seg. For frste gang p lenge fles det som vi er en familie igjen. Mamma, pappa, Thea og jeg sammen rundt bordet. Det er lenge siden jeg har sett henne s glad og jeg merker at det varmer hjertet mitt. Et lite yeblikk glemmer jeg faktisk at hun er syk helt til hun sier at hun m inn p rommet igjen og legge seg. Jeg ser p den kromme ryggen at hun er sliten. Dette var et marathon for henne. Fr hun reiser seg forteller jeg henne at jeg m ut en tur. De glade, men slitne ynene ble plutselig bekymringsfulle. De vil ikke at jeg skal dra og det vil ikke jeg heller. Jeg fr vondt inni meg av se p de s jeg unngr yekontakt. Det er snakk om noen timer bare fr vi ses igjen, allikevel klarer jeg ikke dra derfra uten drlig samvittighet. Jeg gir henne en klem og sier at vi har bord p sushi resturanten i kveld kl 19.00 s vi ses da. Alt m planlegges nye og i god tid i forveien hvis hun skal forlate sykehuset noen timer. "Ikke glem spr om permisjon, Thea."

Det hun ikke vet er at vi arrangerer et surprise for henne. Foreldrene til min davrende kjreste sender henne en melding p ettermiddagen og spr om hun vil komme innom dem og hente ?gaven? hennes fr hun skal p middag.

Alt gr etter planen. Der str vi alle sammen, familie og venner, i leiligheten nr hun kommer inn dren. Hun er s fin. Selvom hun er sliten og har aller mest lyst til ligge i sengen med joggebukse p, s har hun samlet krefter til pynte seg. De lange, tynne beina ble enda smalere i kilehler og sorte bukser. Og den fine Chloe-jakken i sort og gull passer perfekt til gullbndet hun har satt utenp parykken. Hun er mlls mens hun klemmer og hilser p alle. Men hun er forsiktig og passer p at ingen tar ordentlig tak rundt henne. Mye av grunnen er nok at kroppen hennes er veldig m og vond, men;

"Tenk om noen river av parykken ved et uhell."

Det fr meg til tenke p alle gangene vi har sttt p badet sammen hjemme. Tre ganger p rad kunne hun sprre om man kunne se remmen p parykken bak. "Er du sikker, Thale?" Og nde den i familien som fortalte noen andre at hun brukte parykk. Jeg synes det var s synd at hun gjemte det. Englehret. Hun mente hun s ut som en gutt. De nydelig, korte, blonde krllene gjorde ansiktet hennes enda mer markert og feminint. Shit, s pen hun var. Dere skulle sett det.

Jeg merker at sommerfugler har begynt vokse i magen og hendene mine har blitt klamme. Vi har kommet til det punktet hvor jeg skal holde tale. Jeg jobber meg nervst igjennom den frste delen av arket jeg holder. Men nr jeg kommer til den delen hvor jeg skal snakke om flelsene mine i forhold til henne og situasjonen er det som om alt og alle forsvinner. Det er bare hun og jeg i rommet. Fr jeg fortsetter merker jeg at trene presser p og jeg klarer ikke holde det tilbake. Men jeg vet og ser at jeg ikke er alene, for mine trer blir mtt av hennes:




"Jeg vil minne deg p at du ikke er alene p noen som helst mte. Jeg skal st ved din side og holde deg i hnden, og denne kommer jeg aldri til slippe uansett. Nr du fler deg svak eller er lei s er jeg her for lfte deg opp og minne deg p at du er laget av stl. Du er min aller beste venn og jeg kommer aldri til gi deg opp. Ikke glem det."

I hele fire timer orket hun vre med p sin egen bursdag fr hun mtte kaste inn hndkle og dra tilbake p sykehuset. De to neste dagene sov hun. Fire timer hadde gjort henne helt utslitt.




"Hva skjer n?"

Spr jeg mamma, selvom jeg vet at hun ikke kan gi meg et 100% svar. Det har gtt s mange uker uten noen form for fremgang og Thea har nrmest sluttet spise. Hvis vi er heldige fr vi presset i henne noen skjeer med suppe. Ellers er det bare isbiter som gr ned. Legene innkaller til et mte og de forteller oss at siste cellegiftbehandling ikke fungerte, men at de ikke har tenkt til gi seg. De vil hente hjelp fra utlandet for sette sammen en kur som de vil prve en siste gang. Klarer virkelig den slitne og tynne kroppen hennes en fjerde behandling? Klarer eller ei, hun har ingen ting tape p det. Annet enn livet.

Igjen skal hun igjennom uker med gift, smerter og oppkast. Men hvordan kan det komme noe opp nr ingenting gr ned? Det gjr det ikke heller. Kun hvitt slim. Og hver gang fr jeg lyst til ta tak i henne og riste. Riste i kreften og skrike til den. "La lillessteren min vre i fred! Kom deg til helvete ut av kroppen hennes!" Jeg fr s vondt av at hun har vondt. Av at hun er nede i kjelleren bde fysisk og psykisk. Samtidig som jeg blir sint og lei meg s tappes jeg for energi av se p henne, men p en mte blir jeg ogs inspirert. Jeg setter meg p den bl lenestolen vi har p rommet helt inntil sengen hennes. Jeg bare ser p henne mens hun sover. Den blanke hodebunnen fr meg til tenke p hvor tapper hun er, og det fredelige ansiktet treffer meg med omtenksomhet. Det minner meg p hvor snill og god hun faktisk er.

Jeg har et bilde av ansiktet hennes i hodet mitt akkurat n. Mten hun ligger og sover p gjr meg fredelig og babyhuden gjr meg myk innvendig. Jeg fr s lyst til kjenne p den. Bare sette meg i den bl lenestolen igjen og stryke hnden min over kinnet hennes en siste gang. Men det kan jeg ikke. Og det kommer jeg aldri til f gjre igjen heller. si dette til meg selv gjr meg tung og sliten. Den nrmeste mten fle henne p er nr jeg setter meg p sengen hennes. Den flelsen trenger jeg, s n reiser jeg meg og tusler opp trappen...

- Thalebabe93

Theamor, kapittel 2

Thea blir friskmeldt etter sommeren, men til alles fortvilelse fr hun tilbakefall i 2011. Nytt r nye muligheter? Ikke for Thea. Nytt r nytt sykehus. Igjen skal hun igjennom cellegift. Bokstaveligtalt gift. Det nydelige korte hret med de blonde krllene som hun har gjemt under parykken kommer til bli borte. Oppkast etter oppkast. Den ene smerten etter den andre. Og denne torturen, som hun ikke har valgt selv, gjr henne sint p alt og alle. Det er ingen som ikke fr gjennomg. Til og med sykepleiere og leger fr hre det. Et menneske med s sterk, stolt og sta personlighet ligger nede p bakken. Alt hun egentlig vil er sette seg p den rosa mopeden sin og kjre ut i stallen. Til hennes andre hjem. Men hun er fanget i sin egen 16rige kropp, og hun fr ikke gjort en dritt med det. Det fr meg til tenke p hvor heldig vi som er friske faktisk er. Hvor ofte vi tar ting forgitt og at vi glemmer at vi er fri mennesker med muligheter.

Hun har begynt ryte p puten i sykesengen. Vi gr inn p badet sammen og str foran speilet. Hun tar tak i et stykke for se om det gr an ta av. Hun trenger ikke engang rive. S lst sitter det. Vi ser begge to p hverandre i speilet med litt sjokkerte yne samtidig som vi ler. Ingen av oss vet helt hva vi skal si. Kan hr virkelig lsne s lett fra hodebunnen? Tydeligvis med cellegift. Hun spr meg om jeg vil hjelpe henne. Og der str vi begge to og plukker av hret hennes. Jeg spr om det gjr vondt. "Nei, det kiler faktisk litt."Smilet som treffer ynene mine i speilet er srt, men samtidig s vakkert.

Mamma og jeg er p sykehuset hele tiden. Vi str fast ved Theas side. Frederik bor i lesund, men prver komme hjem s ofte som mulig. Og pappa titter gjennom vinduet. S ofte som mulig. Tre senger, en TV og Mario Wii fyller hele rommet hennes. De gangene jeg ikke sov hos henne vknet jeg til en melding eller telefon som lurte p hvor jeg var, hva jeg gjorde og nr jeg kom tilbake. Jeg var s sliten. Jvlig sliten. Hva var mamma da? Hun kunne ikke engang g til felleskjkkenet uten f en melding om nr hun kom tilbake. Det var som om leukemien hadde gjort Thea til 3 r igjen. Den hadde dratt selvtilliten og selvflelsen ut av henne, og sprytet inn cellegift med usikkerhet.

Selvom hun ble friskmeldt for andre gang, hadde usikkerheten satt seg fast i henne. Utenom et sted. Hesteryggen. Ingen ting kunne rre henne nr hun satt p den. Ikke engang kreften og cellegiften. Det var vel grunnen til at hun var i stallen hele tiden. Kanskje hun prvde finne seg selv igjen og hesten var psykologen. Ikke vet jeg. Vi feiret ihvertfall den beste julen sammen p hytta p Geilo. Mamma, pappa, Frederik, Thea og jeg. Selvom forholdet mellom Thea og pappa var mer eller mindre delagt s klarte vi ha det hyggelig. Og p en eller annen mte, uten bruke ord, fikk vi alle fortalt hverandre at vi sttter hverandre og er der. For det er jo det julen handler om. Familie og kjrlighet. At det skulle bli vr siste som en gjeng p fem hadde vi ingen anelse om. Og nyttrsaften 00.00 stod vi og sa til hverandre at 2012 blir et bra r. At det skulle bli vrt verste hadde vi heller ingen anelse om.

En vrmorgen rett fr sommeren 2012 kommer mamma inn med pappa p rommet i kjelleren hvor jeg ligger sammen med min davrende kjreste. "Thale, vi m prate sammen." Jeg skjnner med engang at det gjelder Thea. Og denne gangen er det ille. Hun forteller meg at de har tatt nye blodprver og det viste til et nytt tilbakefall.

"Er det mulig? Enda en gang?!"

Det er s mange sprsml som strmmer igjennom hodet mitt som jeg vil ha svar p med en gang samtidig. Jeg vet ikke hvilket sprsml jeg skal stille frst og det gjr meg utlmodig samtidig som jeg vet at mamma ikke har svaret. Jeg merker en irritert varme strmme fra magen min og videre opp til hodet. Det ender med at frustrasjonen min kommer ut i trer og det eneste jeg klarer tenke er "Hvor er Thea?"

Igjen skal vi "flytte" inn p sykehuset. Igjen skal hun igjennom smerte. Bde fysisk og psykisk. Cellegiften tvinger henne til ligge i sykesengen og kaste opp. Flere ganger om dagen. Hun sover mer og mer, og det er s vidt hun klarer st oppreist nr hun en sjelden gang faktisk reiser seg. Hun m ha hjelp til alt. Bde dusj og do. Frste gang jeg virkelig la merke til hvor tynn hun hadde blitt var da jeg dusjet henne. Jeg kunne nrmest se hvordan cellegiften sakte og sikkert spiste opp kroppen hennes innvendig. Hun er s sliten. S sliten at hun ikke engang orker si noe til at pappa titter igjennom vinduet. Under hennes frste behandling i 2010 oppdaget hun han og da fikk bde han og mamma kjeft. N reagerer hun ikke engang nr hun ser han.

Thea og jeg snakket ikke s ofte om flelsene vre. S lenge vi var sammen flte vi trygghet og yekontakten som ble vekslet mellom oss sa at vi var der for hverandre. Men under hennes tredje behandling spr hun meg, etter at mamma hadde gtt til felleskjkkenet, om jeg vil krype opp i sengen og ligge ved siden av henne. "Ja" sa jeg. Hun legger hodet sitt p den venstre skulderen min og vi holder hverandre i hendene. Begge to er stille til hun forteller meg hvor glad hun er i meg og at hun alltid vil vre her for meg. Uansett hva.

Uansett hva, Thea. Du lovte meg. Jeg har trengt deg mer enn noe annet de siste to rene. Hvor faen er du?

Jeg merker at kroppen min reagerer p det hun sier til meg, for hendene mine strammer seg rundt de tynne lange fingrene til det blir klamt og kroppen min klistrer seg til hennes. Den myke babyhuden hennes er s god. Vi ligger snn lenge og kjenner p flelsen av ha hverandre. Flelsen av kjrlighet. Jeg spr om hun er redd. Vi skjnner begge to hva jeg snakker om. "Nei, men jeg er redd for bli glemt ogs lurer jeg p hva som skjer "etterp"". Etter dden. Jeg merker at trene presser hardere p enn noen sinne, men nei, jeg skal vre sterk for henne. Jeg skal ikke vise at jeg er redd og bekymret. Det kan jeg ta med mamma for Thea har nok med seg selv. "Jeg har ikke noe svar p hva som skjer "etterp", Thea, men jeg tror p at vi er en type energi. Vi kan ikke bare bli borte."Vi blir avbrutt av at mamma kommer inn dren og hun stopper brtt opp. ynene hennes forteller oss at vi skjrer henne i hjertet samtidig som det smelter. Hun gr rundt sengen og skyver den andre helt inntil vr. Og snn ligger vi hver natt fremover.







- Thalebabe93

Theamor, kapittel 1

Dette er nok et tema jeg ikke kommer til klare skrive p en og samme dag. Et tema som kommer til kreve mye av meg. Bde psykisk og fysisk. Ikke minst av hjertet mitt. S jeg har valgt dele det opp over flere dager. Det blir som en "serie" med "episoder". En som stod meg nr i 18 r og som jeg ble enda "closere" med hennes siste to lever skal innta bloggen min. Historien hennes gjennom mine ord og yne.

Theamor

Jeg husker det som om det skulle vrt i gr. Frederik fikk en telefon fra mamma mens vi gr langs veien p vei hjem fra trening. Jeg hrer ikke samtalen, men jeg forstr p de bekymringsfulle svarene til den 7 r eldre storebroren min at noe ikke er helt som det skal vre.

"Mamma og Thea henter oss n. Thea er drlig."

Hun hadde bldd mye neseblod, ftt sr p kroppen som ikke ville gro og fikk veldig lett blmerker. Sliten var hun ogs. Hun orket ikke en gang helle vann fra kannen til seg selv ved middagsbordet. Jeg merket at det begynte irritere meg. Hun har alltid vrt lat, noe som var en del av personligheten hennes, og det var noe vi bare mtte godta til tider. Men s "lat" som hun var n gikk meg p nervene.

De plukker oss opp i rundkjringen p andre siden av Mc Donalds p Ullevl. Jeg ser fire yne. To av de er bekymret og de to andre er redde og blanke. Som en hundevalp med halen mellom beina. Frederik og jeg hopper inn bak og mamma forklarer at de har vrt tatt blodprver, men ble bedt om dra til Ullevlsykehus etter at de hadde ftt svar.

"Dette gr fint, Theamor."

Frederiks ord vender hodet til mamma mot henne og forbi bilsete foran meg i sidespeilet ser jeg en jente som ser ut av vinduet og biter leppene sammen. Hun er redd. Livredd. ynene er blankere enn noen gang og tilslutt skimter jeg en tre. Etter dette er bilturen stille resten av veien og det gjr den enda lenger.

En lege mter oss i det vi kommer inn dren til det store brune bygget, og Frederik og jeg blir bedt om vente litt lenger ned i gangen. Vi setter oss ned i den stygge gule sofaen som str der. Rundt oss ligger det leker overalt. Jeg skjnner fort at vi er p barneavdelingen. Jeg husker forsatt den ukjente lukten og tanken p at det l syke barn bak drene i gangene gjorde meg uvel. Jeg ville bare ut derfra.

"Hun har kreft. Jeg bare vet det. Hun har kreft."

Tankene mine blir avbrutt av stemmen hans og det eneste jeg klarer gjre er snu hodet mitt mot han. Frederik stirrer ut i luften mens han lener hodet mot hyre knyttneve. Kreft. Et kjent, men samtidig s fremmed ord. "Tror du det?" Nei, kreft er bare noe vi hrer om, det skjer ikke oss. Og hvertfall ikke vr minstemann. Jeg vet ikke hva jeg skal si helt til den mrkhrete mannen med hvit frakk kommer rundt svingen, stopper opp og vinker oss med han. Frederik spretter opp og gr med raske steg etter legen. Det er som om han har sittet og ventet i timevis p kunne g p do og n fikk han endelig sjansen. Jeg hakk i hl. Idet han pner dren mter vi synet av den spinkle, bleike lillessteren vr, som sitter i en lenestol i det ene hjrnet av rommet.

"Jeg har blodkreft!"

De grtende ordene treffer de gule veggene som bomber i rommet og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjre av meg. Det eneste jeg klarer gjre er legge ansiktet mitt i hendene mine og de blir vte. Jeg vet ikke hvorfor trene kom. Hver gang jeg grter s har jeg en forklaring p det, men denne gangen hadde jeg ingen anelse. Var jeg redd? Sint? Usikker? Lei meg? Jeg aner ikke. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si til henne s jeg setter meg bare p krakken foran de lange beina hennes. Beina som er fullt av blmerker og sr. Det er i snne situasjoner som dette jeg burde vise at jeg er storessteren hennes og vre sterk for henne, men man skulle nesten tro det var jeg som hadde ftt beskjeden. At det var jeg som hadde ftt leukemi.

Legen gr ut av rommet og gir oss et yeblikk. Denne korte tiden vi fikk alene fltes som en evighet. Men samtidig var det som om et nytt sterkere bnd ble knyttet i mellom oss alle. Bde mamma og Frederik snakker og mest sannsynlig sier de mye som hjelper p Theas situasjon, men i mine rer er ordene deres som snflak som treffer bakken. Jeg sitter bare og ser p henne mens trene renner gjevnt og raskt nedover kinnene mine.

"Du er mer lei deg enn meg jo, Thale."

Sier hun med mascara under ynene. Vi smiler til hverandre i noen sekunder, smil som sier mer enn tusen ord, fr vi blir avbrutt av at legen kommer inn igjen. Han spr Thea om hun vet hva leukemi er og om hun visste hva som ville skje fremover. Han forklarer at hun skal igjennom en behandling som heter cellegift og det frste hun spr om er om hun kommer til miste hret sitt. Jeg hrer skjrheten og redselen i stemmen hennes idet hun stiller sprsmlet. Det fr meg til tenke p den gangen mamma skulle klippe hret vrt. Theas var s langt og slitt at det nrmest var stygt. Mamma klippet et godt stykke av mitt, men nr det ble Theas tur og hun hrte lyden av saksen skjre gjennom hret hennes klikket det for henne og hun hoppet av stolen. Ikke faen om noen skulle rre det tjukke lange hret hennes igjen. Men denne gangen hadde hun ikke noe valg. Denne gangen kom alt til bli borte.

Hun blir innlagt med det samme. Med mamma ved sin side. Sommeren 2010, rett etter bursdagen hennes, gr hun igjennom sin frste behandling. Cellegiften bryter ned kroppen hennes, tvinger oppkast ut og smerte inn. Hret hennes faller litt og litt av, og jeg kan etterhvert begynne se hodebunnen. Sykepleierne spr flere ganger om de skal shave det, men Thea vil ikke. Hun vil beholde hret sitt s lenge som mulig. Gullet hennes. Helt til jeg en dag gr inn p rommet hennes og jeg et lite yeblikk tror jeg har gtt feil. For den jenta jeg fr ye p i sengen har de korteste museflettene. Det nydelige ansiktet ser bare p meg med de fineste ddyr ynene som om hun venter p noe. Venter p en reaksjon. En bekreftelse p at jeg fortsatt synes hun er fin, selv uten det lange hret. Herregud, s st hun er og det fr meg til smile. Jeg rekker s vidt si hei fr hun knekker sammen.

"Hva er det, Thea?"

Jenta ligger p sykehus med en sykdom vi forbinder med dden, fr kroppen sin fylt med cellegift og har klippet av det kjreste hun eier. Kanskje det dummeste sprsmlet i historien. Men jeg lurte faktisk p hva som var galt. Hva som fikk henne til grte. Jeg setter meg p sengen hennes, men hun vet heller ikke hva det er. Jeg ble lettet, for jeg trodde jeg var alene om ikke ha en forklaring p hvorfor jeg ogs var lei meg.

Mye av tiden p det hvite og kjedelige rommet gr til Mario Wii. Fyfaen s gy vi har det. Jeg lurer p hva sykepleierne tenkte nr de kom inn p rommet og Thea, Frederik og jeg skrek og lo om hverandre. Selvom det hadde blitt skapt et enda sterkere bnd mellom oss enn fr s var vi fortsatt tre ssken med konkurranse innstinkt. Det mtte jo bli krig. Kjrlig krig. Selvflgelig skulle vi nske vi kunne tilbringe sommeren ute i solen, men vi hadde ikke noe valg og mtte gjre det beste ut av situasjonen. Situasjonen som var s fremmed. Som satte oss alle p hver vr prve.

Hun har heldigvis ikke den aggressive typen av leukemi, men se det herlige vesenet ligge og sove meste av tiden fordi en sykdom og cellegift har inntatt kroppen hennes gjr meg vondt. Sinne og sorg har begynt vokse inni meg, og det hjelper ikke akkurat se at mamma er helt fra seg. Hun prver holde det sammen og oppe. Hun m det. Hun er jo mamma. Jeg vet ikke hvordan det er ha barn, men jeg merker at ha et sykt barn er det nest verste som kan skje en foreldre.

Under behandlingen tar Theas stae vesen overhnd og bestemmer seg for at hun ikke vil ha noe med pappa gjre lenger. Handlingene hans og tomme ord srer henne. Jeg skjnner henne, jeg skjnner henne s godt. Men jeg prver prate med henne om det, for det at han ikke fr se yngste datteren sin gjr han vondt. Men nei, uansett hva jeg sier til henne n s er det "lost case". Ingenting kan endre beslutningen hennes. Jeg blir sint. Ikke bare p henne, men ogs mamma og pappa. Mamma klarer ikke gjre annet enn sttte det Thea vil, og pappa gjr ikke noe med hans tomme ord. De eneste gangene han fr se henne er nr hun ligger og sover. Da fr han sjansen til titte igjennom vinduet.

Hvis jeg lukker ynene og kjenner etter kan jeg fortsatt gjenoppleve flelsen jeg fikk nr jeg s ansiktet hans fra rommet. Det var hjerteskjrende og det eneste som ble vekslet mellom oss var kjrlige, smertefulle smil.

Og n kommer den tilbake. Flelsen inntar kroppen min i dette yeblikk. Jeg fr s vondt inni meg samtidig som jeg lammes og det fles som jeg m spy. Jeg m ha en pause n. Skjermen er for uklar i mine vte yne.

- Thalebabe93

Les mer i arkivet Desember 2017 November 2017 April 2017